Mens vi snakker om været.....

Hvis du trodde at det å snakke om været er et helnorsk fenomen må du tro om igjen. Det er samtaleemne så godt som noe her i Zambia også. Blir det mer regn i denne regntiden? Har det ikke blitt kaldere om nettene nå?

Jeg lar meg fasinere av hvordan zambierne lar været styre hverdagen i stor grad. I regntiden kommer de ikke fordi det regner. Om vinteren kommer de litt for sent, for det var alt for kaldt å gå hjemmefra. Det eneste jeg vel sjelden hører er at det er for varmt. Zambisk termostat er tydeligvis innstilt litt annerledes enn min norske.... I dag kjørte jeg forbi en kar ikledd en riktig så kledelig pelslue, boblejakke og vinterstøvler. Til sammenlikning stiller jeg i dag i slippers, knebukser og T-skjorte :) Nå skal det sies at det er friskt å stå opp om morgenen og ikle seg denne habitten, siden temperaturen ligger på omtrent 13 grader når jeg står opp (og det er innetemperaturen). Men i løpet av dagen er jeg alltid takknemlig for at jeg tåler litt småfrosne tær om morgenen.

Vinteren er definitivt på vei, så da skal vi nok ikke gå tom for samtaleemner på en stund. Vel og merke hvis personen du potensielt kunne ha samtalen med ikke har blitt hjemme fordi det er alt for kaldt til å gå ut :) 

Ny hverdag :)

Så fant jeg endelig tid til å sette meg ned å skrive litt igjen. De siste ukene har det virkelig tatt seg opp med jobb, og det har blitt lange og travle dager. Matpakka mi spiser jeg ofte i bilen på vei mellom pasienter, for det kan gjerne ta en times tid å kjøre 20 km mellom kontoret og hjemmebesøk pga tett trafikk. Politiet gjør jo også sitt til å gjøre hverdagen interessant når de stopper meg for fartsoverskridelse når jeg kjører i 70 km/t i 80-sone.....

Her er noen bilder fra instituttet som nå er mitt faste arbeidssted:

Inngangspartiet til instituttet

"Treningssalen"

Kontoret mitt

En noe spesiell pasient som en kollega jobber med - bush baby

Hver uke har jeg også 6 timer ute på klinikker for PLAY. Dette bildet er fra Chelstone klinikken, og det illustrerer ganske godt hvor trangt vi har det der.....

Ikke så mye plass å områ seg på......

Men vi gjør det beste ut av det og ordner oss med et lite køsystem, så da går det meste! Her om dagen hadde vi et skikkelig gjennombrudd med en liten kar som hittil har protestert og grått så fort han ikke har fått sitte på bestemors fang. Jeg har lirket og lurt med ham i månedsvis og prøvd å få ham til å gå i gåstativet uten stor suksess, men på mandag skjedde det noe. Han protesterte litt i det jeg puttet ham i gåstativet, men så plutselig spaserte han av gårde. Han rusla ut av klinikken og så seg ikke en gang om etter bestemor. Med et stort smil om munnen vinka han til meg - noe som definitivt var første gang! Bestemoren var også ett eneste stort smil :)

I dag har jeg holdt et foredrag om barn med motoriske vansker og fysioterapi i skolen på en av privatskolene her i Lusaka. Jeg håper å etter hvert kunne samarbeide med flere skoler, siden det jo er barnefysioterapien jeg virkelig brenner for. I mellomtiden har jeg imidlertid fått masse nye og spennende oppgaver med voksne, og jeg må stadig friske opp kunnskap om slag, hofteproteser, kneskader o.l. Det er krevende men veldig nyttig å bli utfordret på ting som ligger litt lenger bak i hukommelsen.

Som dere skjønner har jeg det veldig bra om dagen! Peter og jeg trives godt på vår lille bakketopp, selv om byggingen har gått litt i stå igjen. Vi kom et stykke på vei og fikk opp alle stolper til å støtte opp takkonstruksjonen, men så dukket plutselig ikke gutta opp for å jobbe. Det er ganske typisk at de jobber til de får lønn, og når de har nok til en bag med maismel og litt chibuku (lokalt øl brygget på maismel) så blir de borte. Men vi kan jo ikke akkurat la være å betale dem heller...... Ting skjer "pangono, pangono" - litt etter litt.

Her er et par naturbilder tatt rett i nærheten av huset vårt: