Saturday, August 24, 2013

Norge mitt (fryktelige?) Norge


I disse valgtider prøver jeg å holde meg litt oppdatert på hva som skjer i hjemlandet. Jeg leser nettaviser av ymse slag daglig, og der flommer det jo også over av kommentarer fra det brede lag av folket. Det vil si - jeg lurer av og til på om det er bare de med litt for mye tid som setter seg ned og kommenterer. Det er for meg ganske forunderlig og delvis provoserende å lese om hvor dårlig enkelte mener det står til i gamlelandet. Er det virkelig så utrolig ille som noen skal ha det til?

Hvis du blir syk så har du rett på fri sykehusbehandling. Trenger du et hjelpemiddel kan du søke om å få det - helt gratis. Er du arbeidsledig kan du få støtte, får du barn har du rett på permisjonspenger eller engangsstønad, barnetrygd og kontantstøtte/barnehageplass og pensjonen kommer når du har nok livserfaring til å tilgodeses. Det er selvfølgelig slik at ikke alt fungerer helt optimalt for alle til enhver tid, og systemer kan alltid forbedres. Jeg må imidlertid komme med en liten bønn til alle nordmenn: Vær så snill å åpne øynene for at vi har vunnet i det store lotteriet og er så godt ivaretatt fra vugge til grav at vi har grunn til å være uendelig takknemlige! Det føles som om mange er i ferd med å miste helt grepet på hva det vil si å ha det ille. Dersom vi kan ha dette som utgangspunkt tror jeg diskusjonene om hvordan gamle Norge kan bli et enda bedre sted har et mer edruelig fundament.

Her er et lite innblikk i den zambiske hverdagen for å sette ting i perspektiv: En offentlig ansatt tjener omtrent 3300 kr i måneden. Jobber du som ufaglært arbeider tjener du ca 25 kroner dagen, dvs 700 kr i måneden hvis du jobber 6 dager i uka. Å leie et hus etter akseptabel norsk standard i hovedstaden koster rundt 10000 kroner i måneden. Bensinprisen er på rundt 11 kroner. Det sier seg selv at en vanlig familie må bo adskillig enklere og ikke har råd til å ha bil. Hvis du blir syk kan du enten betale i dyre dommer for et noenlunde akseptabelt sykehus, eller du kan ta til takke med et offentlig tilbud som er langt fra godt og der du selv må lage all mat. Sykepenger er ikke-eksisterende. Hjelpemidler må du kjøpe selv, i den grad de er mulig å få tak i. Får du barn har du rett på 3 mnd permisjon uten lønn. Offentlig ansatte må ofte vente i flere måneder på å få utbetalt lønna si. Mødre er ofte alene med omsorgen for mange barn uten at de får en krone i offentlig støtte. Pensjonen din er dine barn - dersom de vokser opp.... Likevel smiler de :)

Kan vi være enige om at Norge er et flott land å bli født, vokse opp og bli gammel i? Så kan vi diskutere ting derfra.

Godt valg!

Sunday, August 4, 2013

Oppdatering fra sør


Vinteren er på hell i Zambia, og sakte men sikkert begynner dagene å bli litt varmere igjen. Noen av trærne begynner allerede å blomstre, noe som er ganske tidlig med tanke på at det ikke kommer en dråpe regn før tidligst i oktober.

Den siste uka har jeg vært alene på jobb på Dynamic Physical Therapy. Alle kollegene mine har vært av gårde på ferie, så jeg har holdt fortet alene. Vi er inne i en spennende periode, siden vi nå overtar den andre halvdelen av bygningen som hittil har huset et revisjonsfirma. For min del betyr det at jeg nå kan få eget kontor og slippe å dele og koordinere med to andre. Det skal bli deilig. Jeg møter utrolig mange spennende mennesker på instituttet. Denne uka har jeg jobbet med en dame på 78 år som hadde fått vondt i ryggen for første gang i sitt liv - og det passet henne utrolig dårlig siden hun straks skal av gårde på en to ukers tur til Amazonas! Hun er svensk av opprinnelse men har bodd i Zambia siden hun var 23. Hun har reist verden rundt, for det meste på egenhånd og med offentlig transport. Fantastisk spennende å høre henne fortelle!

På klinikkene for PLAY går livet sin vante gang. Ungene er helt herlige - jeg blir ordentlig glad i dem :) Paul har snart lært å gå. Han tar nå fire-fem skritt uten støtte og er skikkelig fornøyd med seg selv. Her er en liten video av ham når han leker rundt-og-rundt leken med rullatoren sin:

video

Taonga er 5 år og syns det er kjempestas å gå i gåstativet. Jeg må ta med mobilen hver gang vi er ute, for han syns det er på sin plass at jeg tar bilde av ham - hver gang...... Han klarer bare å gå rundt og rundt på egenhånd, men med litt hjelp fra onkelen er han her ute og rusler utenfor klinikken:

video


Hver fredag har jeg fortsatt gym på Anglican Street Childrens Project. I det jeg svinger inn på skoleplassen hører jeg ungene rope "Inger's car, Inger's car!" Forrige fredag var det igjen klart for ekskursjon - denne gangen til flyplassen for å se hva som skjer når man skal ut og fly. Verken lærere eller barn hadde noen gang flydd, så det var mange store øyne da vi fikk stå ved rullebanen og se et fly fra Kenya lande, trappebilene kjøre fram, passasjerer stige ut, bagasjen bli hentet ut og tankbilene komme for å fylle opp.

Stolt gjeng på tur
På privaten så skjer det endelig litt i fht husbygging. Vi har nå 3/4 tak - da var det slutt på takplater. Så nå venter vi på neste leveranse. Vi har fått levert stein, sand og sement for å starte bygging, men det er vanskelig å få tak i en murer. De fleste har jobb, siden det er en masse byggeprosjekter på gang her. Vi har ikke husvære til arbeidere, og det gjør saken enda vanskeligere. Her forventes man ofte å kunne huse dem som skal jobbe. Så vi må nok bare smøre oss med litt tålmodighet igjen. Føler egentlig at jeg begynner å bli godt innsmurt.......


Nå er det en måned igjen til jeg setter meg på flyet og kommer nordover en tur. Gleder meg stort til å se igjen familie og venner!