PLAY sover ikke!

 Selv om Covid -19 setter noen begrensninger for å jobbe ute i fysioklinikker for PLAY er det heldigvis muligheter for å gjøre en innsats likevel. Siden det nå er mer utfordrende enn vanlig for familier å finne fysioterapitjeneste i sitt nærmiljø har jeg åpnet for å ta i mot noen som enkeltklienter på instituttet. På den måten kan de få litt veiledning på hva de kan gjøre hjemme og vi kan overholde alle smittevernregler. 

Sarah på 2 har cerebral parese, men ingen i familien visste hva som var problemet. Jeg kom tilfeldigvis i kontakt med dem via en bekjent, og hun sørget for at de fikk transport til instituttet. En herlig familie med ei oppvakt og interessert jente. De fikk veiledning på hvordan de kunne stimulere henne hjemme og en mappe med forslag til aktiviteter som er utarbeidet av en ergoterapistudent jeg har veiledet. Etter tre uker kom de tilbake, og Sarah hadde allerede gjort store framskritt både på håndfunksjon, krabbing og forsøk på å reise seg. Jeg har også blir kjent med Joseph som har hydrocephalus og som plutselig begynte å få vondt i føttene når han går. Etter å ha sjekket ut at det ikke er noe i veien med shuntet som skal lede ekstra væske fra hodet har jeg sendt ham videre til ortopediavdelingen på sykehuset for å få laget en fotskinne.

Gjennom Facebook kom jeg i kontakt med en familie som bor 5 timers kjøring unna Lusaka. De trengte en rullestol til sin datter, og vi hadde en stående på instituttet for donasjon. I samarbeid med Social services klarte vi å få til transport for henne så hun kunne få tilpasset stolen skikkelig. Det var ei superfornøyd jente som kunne dra hjem med ny rullestol!

Special Hope Network har utdannet et team på fire som skal jobbe med bevisstgjøring rundt det å leve med funksjonshemming og hvordan det kan håndteres i lokalsamfunnet. Det er fortsatt mye stigma og uvitenhet om dette, og det gjør livet utfordrende for familiene til disse barna. SHN kontaktet meg for å snakke med teamet om fysioterapi og mulighetene for behandling og stimulering. De hadde på forhånd utarbeidet en lang liste med spørsmål knyttet til temaet, og så brukte vi tre timer på å gjennomgå det de lurte på. Det var en engasjert gjeng som jeg tror kommer til å gjøre en flott jobb ute i feltet.

Kasisi har siden midten av februar igjen åpnet for at jeg kan komme, og det var stor stas og gjensynsglede for alle parter. De eldste barna er tilbake på skolen, så dem får jeg først truffet når det er fridag på en fredag i midten av mars. 

Livstegn fra sør

 Det er jammen godt at jeg ikke lever av blogging, for da hadde det blitt smalhans! Men nå syns jeg det var på tide å skrive en liten snutt igjen. Vi har entret 2021, og det ser dessverre ut til at det blir 2020 med variasjoner..... Her i Zambia var det forholdsvis kontrollert spredning av korona fram mot desember, men siden da har det vært en ganske stor økning i antall tilfeller. Jeg jobber fortsatt, men antallet klienter har gått ned og jeg får ikke gjort noe særlig for PLAY i disse dager siden vi ikke kan åpne klinikken i Bauleni slik vi hadde håpet, og både SOS og Kasisi har innført lockdown og tillater ikke kontakt med noen utenfra for tiden. Trasig, men sånn er livet. Vi håper at vaksinasjon skal starte i februar, men jeg tror nok det vil ta lang tid før vi når et nivå som kan bremse smitten, og selv står jeg nok rimelig langt nede på lista over mottakere. 

Fra september til desember i fjor kunne jeg jobbe på Kasisi, og det var som alltid utrolig trivelig. Det er en flott gjeng! De største ungdommene treffer jeg bare i skoleferiene, så da er det ekstra stas med gruppetrening. Alle deltar etter beste evne!

En annen som har kommet trofast gjennom høsten er Anthony fra SOS. Han har tilfeldigvis kommet samtidig med den tidligere visepresidenten i Zambia, og de to har etter hvert blitt et skikkelig radarpar på trening. Utrolig artig når Anthony, som tidligere var veldig stille og forsiktig fordi han ikke var vant til å bli snakket til pga sitt handikap, nå instruerer visepresidenter og terapeuter og kjefter på oss når han ikke er fornøyd med hvordan vi gjør øvelsene! Det er herlig å kunne se at selvtilliten kommer med å bli ansett og snakket til på vanlig måte.

På det private har jeg utvidet familien med ytterligere to medlemmer. Jeg føler nå at jeg beveger meg i grenselandet for "crazy cat lady", men kan garantere at det i hvert fall ikke blir kattunger. Det er så mange dyr som trenger et hjem, så disse to søstrene ble adoptert fra dyrebeskyttelsen. Pearl og Opal har nå funnet seg godt til rette og blitt integrert med de to andre.

Romjul og nyttår tilbragte jeg i år sammen med gode kolleger med familie og venner. Vi reiste til Zambezi helt på grensa mellom Zambia, Zimbabwe og Mozambique. Et fantastisk flott sted. Heldigvis har vi fortsatt muligheten til å reise fritt rundt i Zambia, så dette er helt klart tiden for å oppdage mer av Zambia. Med få utenlandske turister blir det desto mer muligheter for oss som bor her. Neste prosjekt er en rundreise i nordre del av Zambia for å oppleve flere vakre fossefall og lake Tanganyika. Hvis alt går etter planen blir det en gang i mars/april.