Sunday, October 6, 2019

Ett år alene

Ett år uten Peter - så lang tid og så kort tid samtidig. Det kjennes som om det var i går at han kom ruslende inn fra hagen og spurte om jeg ville komme ut å se på noe. Andre dager kjennes det som om det er en hel evighet siden han holdt rundt meg. Nå er det vår i Zambia, og stadig er det noe nytt som blomstrer rundt hushjørnene. Peters grønne fingre gir meg fortsatt mye glede, og vil gjøre det i år framover.





Forrige helg dro Peters datter Louann og jeg ut i bushen for å markere hans bursdag og årsdagen for dødsfallet. Det ble en veldig fin tur som jeg er helt sikker på at han ville ha gledet seg storartet over. Han elsket bushen og lærte meg å sette pris på den også. Vi gikk turer, slåss mot skogbranner, fotograferte blomster og insekter og spiste fruktkake som var Peters favoritt. Asken hans ble spredt på et nydelig sted ved en liten elv. Definitivt et godt sted å hvile.




På vei mot toppen

På toppen!








Et siste farvel

Nå har årshjulet snurret sin første runde. Så er jeg klar for hva den neste har å bringe.



Sunday, September 15, 2019

Livet siden sist

Nå var det jammen på tide å skrive litt igjen! Vi skriver september, og det har vært et år med mye følelser for meg, så da er det ikke alltid like lett å sette seg ned og skrive. Jeg har snart vært alene ett år, og hverdagen har gått seg til sakte men sikkert. 

For PLAY har det vært noen endringer i løpet av året. Fysioklinikken i Chelstone ble stengt ned pga mangel på plass i fjor høst, og jeg har siden drevet lobbyvirksomhet for å se om vi kan få den i gang igjen. I August startet vi opp på nytt sted - den anglikanske kirken har stilt et lokale til rådighet. Det har imidlertid vist seg å ta tid å få foreldrene til å komme til nytt sted, så det har vært veldig få barn å jobbe med. Vi håper og tror fortsatt at det kan skje! 

Fornøyd klient på nyåpnet Chelstone klinikk

I sommer ble jeg kontaktet av Special Hope Network - en annen organisasjon som jobber med barn med funksjonshemming av ulik art. De ønsket å knytte til seg en fysioterapeut som kan veilede personalet og ved behov undersøke enkeltbarn. Dette har jeg fått godkjenning av styret til å gjøre, og første oppdrag for dem var et foredrag om posisjonering og håndtering av barn med cerebral parese for alle lærerne. Det ble godt mottatt, og neste skritt er å besøke alle de fem senterne de har rundt i Lusaka.


På tur med alpene i bakgrunnen

Sommeren tilbrakte jeg som vanlig i Norge, med en svipptur til Sveits på veien. Min gode venninne Theresia her i Zambia er fra Sveits, og hun tok med meg på “Tour de Swiss”. Fantastisk opplevelse. Så er det alltid godt å komme hjem til gamle Norge og treffe familie og venner. Selv om jeg bor langt unna er det godt å kjenne at det er så mange som betyr så mye for meg i gamlelandet. 

100-års jubileum for hytta!

Telttur med nieser og nevøer


Jeg var spent på hvordan det ville føles å komme hjem denne gangen. Det var selvfølgelig annerledes å ikke ha Peter stående å vente på flyplassen, men det kjentes fortsatt godt å komme hjem. Jeg ble hentet på flyplassen av min gode venn Jamie, og han hadde til og med vært på shopping for meg. Jeg fikk en forundringspakke som inneholdt alt fra gulrøtter og løk til rødvin og popkorn. Det tok nesten en uke før jeg trengte å nærme meg en butikk. Veldig godt med gode venner!

Siste helg i september reiser Peter’s datter Louann og jeg i “bushen” til et sted jeg lenge har hatt lyst til å besøke. Planen er å spre asken til Peter der på årsdagen for dødsfallet, siden han satte stor pris på plassen. Det blir en fin måte å markere dagen på, tror jeg.

Peters grønne fingre gir fortsatt glede

Monday, December 31, 2018

Et farvel

Det ble et veldig annerledes 2018 enn jeg hadde forestilt meg. Livet snur fort, og det er jammen godt at vi ikke alltid vet hva som ligger rundt neste sving. Jeg har ikke skrevet noe her siden i april i fjor - blogging har ikke akkurat stått øverst på prioriteringslista. Men nå kjennes det greit å sette seg ned og oppsummere tankene litt. 

Et år er ikke lang tid, og samtidig så skjer det så uendelig mye på den korte tiden noen ganger. I januar i fjor reiste Peter og jeg på en deilig tur til Zanzibar. Fantastiske opplevelser som jeg er kjempeglad for å ha med meg. 




Så fulgte måneder med mye jobbing, både på instituttet og ute på klinikker og barnehjem. Jeg var sliten da juni endelig kom, og var veldig glad for å få noen deilige uker med fantastisk sommervær og mange hyggelige opplevelser i Norge. Batteriene ble ladet godt opp.

De fleste av dere kjenner sikkert til historien videre. Jeg kom hjem til en Peter som helt klart ikke var frisk, og vi fikk bare to korte måneder sammen før han døde. Det var veldig sterkt å være sammen i den prosessen. Han var utrolig flink til å ta i mot hjelp, og det gjorde det lettere for meg. Vi hadde mange gode samtaler i denne perioden - jeg er så glad for at vi kunne snakke åpent og ærlig om situasjonen. I ettertid har jeg vært takknemlig for at jeg føler at det ikke var noe usagt. Vi fikk nesten 10 fine år sammen, og har delt så mange opplevelser og hverdager. 

Jeg har opplevd en fantastisk støtte fra familie og venner både i Norge og Zambia, og det har betydd så uendelig mye for meg. Jeg er så glad for alle de flotte menneskene jeg har i livet mitt! Det gir meg pågangsmot til å gå videre. Når det gjelder veien videre har jeg bare tatt en stor beslutning, og det er å ikke beslutte noe som helst på en lang stund. Jeg har startet med små beslutninger og gjør stadig små praktiske forbedringer rundt hushjørnene, og det kjennes fint. Akkurat nå er det verandaprosjektet som står i fokus. 


Jeg har også utvidet familien med to nye medlemmer - Max og Whisky. Det er veldig hyggelig å ha noen å snakke med her på bakketoppen min. Det har gått forbausende bra å bo her alene, men litt selskap er ikke å forakte. 


Nå tar jeg farvel med et 2018 som ga meg oppturer og store nedturer og tar i mot 2019 med åpne armer. Jeg håper at jeg har gode ting i vente i året som kommer. Savnet blir med meg, men mest som gode minner. Godt nytt år alle sammen!


Monday, April 2, 2018

Førpåskebesøk


De siste ukene har jeg hatt gleden av å treffe og jobbe sammen med en fysio kollega. Marco er den som har bygd opp fysioterapirommet på Kasisi barnehjem, og nå var han tilbake på en to ukers visitt. Han jobber til daglig i Sveits, og dette var sjette gang han besøker Zambia og Kasisi. Veldig trivelig å treffe engasjerte folk som syns dette er like gøy som meg!

Ingen av oss har noe større erfaring med å lage håndskinner til barn, men siden vi nå var to hoder til å tenke sammen tok vi sjansen. Utseendet ble kanskje ikke så mye å skryte av, men i følge Marco hadde hånda allerede etter noen dager blitt mye lettere å åpne, så da får vi jo tro at vi har gjort noe rett!

Mens vi venter kan vi leke med materialene :)
Første håndskinne ferdig!
Marco ble også med til Chelstone for å se hvordan vi jobber på den lokale klinikken. Han ga uttrykk for at det var spennende og annerledes enn det han nå har blitt vant til på Kasisi. Ungene syns selvfølgelig også det var stas med ekstra besøk.


Dere som har fulgt meg vet at jeg helt siden jeg kom har vært frivillig gymlærer på en skole i Chelstone. Nå har Father Katete som er sjef for Anglican Street Childrens Project bestemt at det var på tide å flytte meg til en skole i Ngombe compound. Utfordringen her er at det er 400 elever, ett klasserom (!) og ingen plass utenfor skolen. Fredagen før påske hadde jeg min første runde der. Jeg måtte gå til innkjøp av noen baller for at vi i det hele tatt skulle ha noe utstyr. Vi tok med oss 100 elever og gikk til en “idrettsplass” i nærheten. Det er en stor åpen grusplass hvor det var 3-4 andre skoler som også holdt på. Et aldeles fantastisk kaos! Har litt vansker med å planlegge hvordan vi skal gjøre dette, men vi får ta det som det kommer. 



Ellers har jeg hatt helgene belagt med triathlon. Dette er den store sesongen, og “alle” er med på disse arrangementene. I uka før den første gikk av stabelen hadde vi masse regn, så sykkelløypa var et gjørmebad fra ende til annen. Da Peter fikk sykkelen min etter endt etappe var det vanskelig å få bakhjulet til å trille bort til vannslangen :)

Det var utrolig deilig å få litt påskeferie nå, selv om vi her bare har fri langfredag og andre påskedag. Fire dager på rad var imidlertid godt for kroppen nå etter særdeles lange dager på jobb. Jeg har lurt på om vi i det hele tatt har høner lenger, siden de sover når jeg går og har gått og lagt seg før jeg kommer hjem. Men nå kan jeg bekrefte - de er fortsatt i live! 

Saturday, March 10, 2018

2018 er i gang!

Så har jeg endelig funnet tid til å sette meg ned å skrive litt igjen. Dagene går så alt for fort! Vi er litt underbemannet på instituttet om dagen, så arbeidsdager på 11-12 timer er ikke uvanlig. Da blir det ikke så mye overskudd til annet….. 

Det ble noe lenger juleferie enn forventet på klinikkene også i år på grunn av kolera. De sanitære forholdene i compounds er ikke mye å skryte av, og dermed var det over 2000 registrerte tilfeller av kolera og mange dødsfall. I slike situasjoner oppfordres alle til å unngå større forsamlinger, så skoler og kirker holdt stengt - og selvfølgelig også våre fysioklinikker.

Nytt i 2018 er at det bare blir en ukentlig klinikk i Chelstone. Organisasjonen jeg samarbeider med sliter med økonomien, og de har ikke råd til å sende ut frivillige mer enn en dag i uka. Dermed fikk jeg plutselig noen PLAY timer til overs. Disse timene blir nå i stedet brukt på Kasisi barnehjem. Det er et barnehjem med over 200 barn i alderen nyfødt til 18 år. Et sted mellom 15 og 20 av dem har funksjonshemminger av ulik grad. Grunnen til at jeg ikke har et helt eksakt tall er at de best fungerende er på skolen når jeg er der, så dem får jeg treffe når det blir skoleferie. 

Kasisi har et veldig flott fysiorom som er utstyrt og planlagt av en nederlandsk fysioterapeut som kommer på årlige besøk. Det var han som satte meg i kontakt med barnehjemmet for å kunne følge opp mellom hans besøk. De polske nonnene som driver stedet var over seg av begeistring da jeg ringte og spurte om jeg kunne komme.

Fysiorommet på Kasisi

Barnehjemmet har egen klinikk med ansatt sykepleier

Kuvøse for premature barn er også på plass

Gøy med fysio!
 I Bauleni og Chelstone går ting nå som vanlig. De gamle traverne, stadig nye barn, og noen gamle som kommer tilbake etter å ha vært fraværende en stund. Det er alltid noen utfordringer og mange gode smil å få. I Bauleni har vi fått til at en ortoped arrangerer månedlige besøk. Det gjør det mye lettere for en del mødre som har vanskelig for å klare transportutgiftene å ta barna til undersøkelse eller kontroll. 


Hun var som en fugleunge da jeg traff henne
først- nå er hun stor jente!

Dagens sjarmør i Bauleni

Rullestolfotball er vel ikke verdens største
sport, men artig!


Saturday, October 7, 2017

Ut på tur

Luangwa River

Onsdag denne uka kom jeg hjem etter en flott tur til Muchinga province, ganske langt nord og øst i Zambia. Anglican Childrens Project, som jeg er frivillig gymlærer for, har startet bygging av en ungdomsskole/videregående skole for jenter i et ruralt område utenfor Chama. I den forbindelse var det en masse folk som det var viktig å møte - alt fra folkene og chiefen i landsbyen til distrikt- og provins utdanningsansvarlige m.fl. Jeg var med som ekstra sjåfør, fotograf og generell støttekontakt for Fr Katete og Belinda Hodge som er prosjektpådrivere. 

Skolen er planlagt som en internatskole fra 8. til 12. klasse. Dette området har et stort problem med tidlige svangerskap og giftemål, og en stor del av jentene får aldri fullført 12. klasse. Der skolene er kjønnsblandet blir det ofte utfordringer for jentene, siden lokale skikker tilsier at hun skal underordne seg guttens ønsker - noe som gjerne fører til at hun ender opp gravid og uten mulighet til å fullføre skolen. Derfor er dette prosjektet utelukkende for jenter. Planen er at skolen skal drive fiskeoppdrett, risdyrking og holde høner for å hjelpe til med skolepenger til de som ikke har noen mulighet for økonomisk hjelp hjemmefra. Det heter seg at skole er gratis i Zambia, men i praksis må alle betale for at det skal gå rundt. Fordi dette er et fattig og underutviklet område er det derfor helt nødvendig å se på mulighetene for inntektsbringende aktiviteter for å få skolen til å gå uten å være avhengig av bistand.

Vi ble først mottatt hos Chief Tembwe som er den som er overhode i det området skolen skal ligge. Først var det dans og trommer på utsiden av “palasset”, deretter mottakelse med kneling og klapping inne før møtet kunne starte. Landsbyens Senior Group Headmen var alle til stede for å gi sine innspill i forbindelse med prosjektet, og entusiasmen er stor. Dette prosjektet har svært lite penger å rutte med, så det vil være helt essensielt at landsbyen bidrar med frivillig arbeidskraft for at de skal få dette til. 

Vi ble mottatt med trommer og dans utenfor Chief Tembwes palass
Belinda og Father Katete klare for møte med Chief og Headmen 
Enkle møtelokaler
På søndagen deltok vi først på gudstjeneste i den ene internatbygningen som allerede er oppført. Fr Katete’s preken var på lokalspråk, men det var allikevel meget underholdende å se og høre både ham og responsen fra menigheten selv om jeg ikke forsto innholdet. Mye sang var det selvfølgelig også.


Første bygning som skal bli internat
Bibellesning
Ivrig kirkegjenger
Tid for preken
Deretter fikk vi møte noen av jentene som er målgruppen for denne skolen. Fire jenter i alderen 15-16 år fortalte sine historier. De hadde alle sammen blitt gravide, giftet seg med faren til barnet for så å bli forlatt etter en liten stund. Nå var de tilbake hos sine foreldre med en ekstra munn å mette og ingen muligheter for inntekt. Det var veldig sterkt å høre dem fortelle og få innblikk i en hverdag som er så annerledes. 









Etter fire-fem dager med zambisk kosthold med nshima (tjukk maisgrøt) begynte min mage å bli veldig klar for litt forandring. Vi hadde 1000 km reisevei begge veier, og med til dels dårlige grusveier og 20 km pr time tar det sin tid. Heldigvis er det mye veibygging på gang, så det er i ferd med å bedres. På hjemturen fikk vi muligheten til å ta en kort avstikker innom Shiwa N’gandu. Det er en eiendom som ble oppført av distriktskommisjonæren i området på 20-tallet. Langt fra alt og alle bygde han et svært hus og startet skole, postkontor og klinikk. Fasinerende å se, og en del av kolonihistorien.






Det ble en tur med masse inntrykk og mye flott å se. Artig å få besøke en del av landet som jeg ikke har sett før.