Saturday, October 18, 2014

"Reisebrev" fra hjemme



Dette bildet syns jeg er helt herlig :) Morgan og Maggie er to av klientene på Chelstone klinikk, og de har brukt de siste ukene på å slåss om min oppmerksomhet hver mandag og fredag. Hvis jeg holder på med den ene har jeg gjerne den andre hengende i T-skjorta bak ryggen. I ett lite øyeblikk klarte vi å få dem til å glemme rivaliseringen og posere for et felles bilde.

En annen kjekking jeg har møtt er Jeremy som er 4 år og har CP. Han kom til Bauleni for ca 4 mnd siden, og da kunne han ikke forflytte seg eller bruke hendene sine noe særlig. Nå krabber han rundt og er travelt opptatt med å utforske alle leker vi har. Han sørger for at fysioterapeuten er både blid og svett etter en økt!



Bupe på 1 år og 6 mnd er en skikkelig solskinnsjente. Hun hadde hjernehinnebetennelse rett etter fødsel, men ble ikke henvist til fysioterapi før nå. Hun kom til Chelstone en fredag og satt stille på gulvet uten å kunne forflytte seg en centimeter. Moren fikk gode råd og ble vist hvordan hun kunne jobbe med henne i mageleie og firfotstående, og mandagen etter kunne hun allerede krabbe to-tre meter! To uker senere kan hun komme seg fra mageleie til stående uten hjelp :)



Jeg møter så mange sterke historier i jobben for PLAY, men av og til er det de små detaljene som poengterer forskjellene fra livet i Norge. I går tok jeg med Christine 10 år og mammaen hennes for å kjøpe sko. Hun måtte ha ordentlige sko for å kunne bruke en fotskinne. Da hun skulle ut av bilen min oppdaget jeg at hun ikke ante hvordan hun skulle åpne en bildør. Jeg oppdager stadig slike små ting som jeg før tok for gitt at alle kan. Hun har sannsynligvis aldri kjørt i en vanlig personbil før - kun minibuss hvor døra blir åpnet for deg.

Jeg er så heldig at jeg bor litt på landet selv om jeg bor i en storby med mer enn 2 millioner innbyggere. Naboen har en stor eiendom hvor han har zebra, giraff og antiloper. Jeg føler meg ganske priviligert som kan nyte dette synet på vei til jobb av og til :)



Som den poteten (eller evt svarte skjørtet...) jeg er, så kan jeg tydeligvis brukes til så mangt. For noen uker siden fikk jeg i oppdrag av et månedsmagasin å delta på en magedanstime og skrive en liten reportasje i etterkant. Jeg visste ikke om det var mine utmerkede danseferdigheter eller uovertrufne skriveegenskaper som lå til grunn, men jeg antok at det måtte være begge og aksepterte oppdraget.  Etter å ha forsøkt å få hoftene til å delta i en "shimmy" og bevege seg i et for dem hittil uprøvd tempo, begynte jeg å lure på om jeg var i ferd med å utvikle tidlig Parkinson - armene hadde ukontrollerte skjelvinger mens hoftene nektet å la seg koordinere til noe som liknet en shimmy. I etterkant har jeg konkludert med at det må være min totale mangel på selvhøytidelighet som gjorde at jeg ble satt på dette oppdraget :)



Av og til er det godt å unne seg litt luksus i hverdagen, og ofte bruker vi søndag morgen til å gå ut sammen med venner og spise frokost. Dette var et nytt sted vi prøvde, og det var et hyggelig bekjentskap med et deilig tre å sitte under i varmen. Vi venter nå veldig på regntid - en liten skur forrige natt varsler om at den er rett rundt hjørnet. Det skal bli deilig med litt regn etter 6 mnd uten :)


No comments:

Post a Comment