Sunday, April 2, 2017

Livstegn fra Zambia

Jeg innser at tittelen årets blogger neppe kommer til å tilfalle meg dette året heller. Jeg velger å tro at dette kan tilskrives mangel på kvantitet heller enn kvalitet. Uansett; her  kommer et lite røsk med oppdatering på hva som skjer i min lille del av verden.

Klinikkene i Chelstone og Bauleni hadde lang juleferie i år, og startet først opp i begynnelsen av februar. Med tanke på at jeg fortsatt var litt begrenset på grunn av ryggbrudd i november var det for så vidt greit for meg. Arbeidet på klinikkene går nå som vanlig, og det er alltid herlig å se igjen ungene. Den beste nyheten var at fysiorommet vårt i Chelstone endelig har blitt ryddet for gammelt skrap, så nå er det blitt et stort og fint og ikke minst lyst rom.

Fysiorommet i Chelstone
Selfie med jentene på Bauleni
Sånn godt inn på nyåret var det klart for nyttårskonsert i god wienerånd. Flott konsert med en blanding av lokale og importerte musikere. Underveis kom det en skikkelig storm, og lyset gikk midt i ouverturen til Flaggermusen. Slike bagateller kan man ikke la seg stoppe av her, så mellom tordenskrall og lyn fortsatte konserten til lyset fra publikummere som stilte seg med mobiltelefoner bak hver musiker.

Før lyset gikk......
I midten av februar var det tid for å prøve seg på sykling og løping etter rekonvalesenstid. Jeg har investert i ny sykkel som ble bragt opp fra Sør-Afrika av gode venner. Peter og jeg dro på helgetur for å besøke dem og hente sykkelen. Planen var å ta en liten testtur for å se at alt var satt opp korrekt osv. Siden jeg var litt usikker på hvordan ryggen ville håndtere det foreslo jeg en lett runde på grusveier. Nå har det seg slik at grusveier i Zambia etter regntid ikke akkurat likner så mye på det normale konseptet for 'vei', og verten syns dessuten at 60 km var en passe prøvetur...... Var glad jeg fortsatt kunne stå oppreist etterpå, og er superfornøyd med ny sykkel! Nå er det bare å gjøre seg klar for 250 km terrengsykling over 3 dager i juni.

Fornøyd eier av ny sykkel
Tre helger senere var det klart for triatlon i Mazabuka, en by ca 150 km fra oss. Hele Dynamic Physical Therapy var engasjert til å delta i løpet og tilby massasje til deltakere. Vi dro ned på fredag for å gjøre oss klare. Regntiden i år har vært meget god, og på torsdagen hadde det kommet i bøtter og spann. Dermed måtte komiteen legge om alle ruter for både løping og sykling på grunn av gjørmehav som gikk over knehøyde. I stedet for å jobbe ved massasjebenken ble dermed alle mann satt i arbeid med å få til dette. Så langt alt vel. Vi overnattet hos venner ca 60 km unna, og måtte navigere en vei full av kjempehull og med masse tungtrafikk for å komme dit. Morgenen etter ble jeg til frokost møtt av Reply (ja, han heter det :) med beskjed om at jeg hadde punktert på bakdekket på bilen. Siden den sto midt i et gjørmehav var det helt umulig å skifte dekket der, og vi klarte ikke å få kjørt bilen fram der det var tørt nok. Heldigvis var vi på en stor gård med eget verksted. I løpet av 10-15 minutter hadde vi to karer på plass for å hjelpe til, og de fiksa til og med dekket med en god gammeldags plugg. Da vi endelig ankom skolen der triatlonet skulle være var det ca 20 minutter igjen til jeg skulle starte mitt løp. I det jeg skal parkere klarer jeg å kvele motoren på vei opp en liten hump. Når jeg så skal starte igjen er bilen helt død.... For å gjøre en veldig lang historie litt kortere: Vi fikk dytta bilen på plass, jeg rakk så vidt starten, tilbragte resten av dagen med å forsøke å finne ut hva som var galt, hadde dermed ikke tid til å gjøre en eneste massasje som planlagt, fikk dytta bilen i gang og vi kom oss til slutt hjem. Det viste seg at det var batteriet som bare plutselig hadde sagt takk for seg, så heldigvis ingen stor sak å fikse.

Møkkete og fornøyd triatlet
På hjemmefronten nyter vi nå et utvalg hjemmeproduserte grønnsaker og egg i lange baner. Peter har gjort en kjempejobb med hagen, og vi har verdens søteste tomater! Problemet er at både hønene og apene også vet å verdsette dette. Derfor har Peter begynt å høste dem litt før de er helt modne, og så la dem henge ute for solmodning i en plastikkboks. Det har fungert så langt, men vi får se hvor lærenemme apene er. Har ikke helt trua på at hønene finner ut av det..... Kyllinger klekkes med jevne mellomrom. Nå har vi 5 haner, og det er ca 4 for mye. Vi venter bare på at de skal få nok kjøtt på bena til å bli en deilig middag. Den ene hanen så lenge ut som en høne, og Peter og jeg hadde veddemål om det kom til å bli egg eller kykeliky som kom først. Jeg vant da han fant stemmen sin. Vet ikke om jeg er helt fornøyd med det nå!

Tomater til modning
Orkide utenfor soverommet

No comments:

Post a Comment