En barnefysioterapeuts hverdag

Nå har jeg kommet i godt i gang med jobben, og jeg trives kjempegodt. Tre  dager i uka er jeg ute i felten sammen med kollegaer i CBIA (Community Based Intervention Association). Vi oppsøker blant annet små klinikker ute i "compounds" - dvs fattige områder av Lusaka.

Typisk bebyggelse i compounds

Behovet for fysioterapi er enormt, og antallet fysioterapeuter begrenset. Det er ofte over 50 barn som kommer til behandling, og vi har to timer til rådighet på hvert sted. Sammen med min kollega og meg er det også noen frivillige. Disse er mødre til funksjonshemmede barn som har fått opplæring slik at de kan hjelpe andre foreldre med enkel behandling.

Den vanligste diagnosen her er CP. Jeg vil anslå at 70-80% av barna jeg har sett har denne diagnosen. Neste på lista er nok "lærevansker" - dvs alt som man ikke helt vet hva er. Ellers finner man en del barn med Downs syndrom og ryggmargsbrokk.

Selve diagnostiseringen foregår litt annerledes enn jeg er vant til fra Norge. Her henviser legene pasienter til fysioterapeuten for diagnose! Det betyr jo at diagnose ofte settes kun på bakgrunn av observasjoner. Dersom man feks. ønsker CT av et barn med CP må foreldrene betale for dette. 

Jeg fikk et nytt barn til vurdering i forrige uke, en 3 år gammel jente. Moren var veldig bekymret fordi hun var forsinket motorisk og ikke kunne gå mer enn noen få skritt. Jeg observerte henne og snakket med moren, og fikk etter hvert en klar følelse av at dette dreide seg om et barn med autismeproblematikk. Jeg ble derfor nødt til å skrive "autisme" under punktet diagnose - noe jeg føler egentlig ligger LITT utenfor mitt kompetanseområde å gjøre. Men - her i Zambia er man ikke ordentlig fysioterapeut med mindre man stiller diagnose. Så da så! Jeg har imidlertid en klar følelse av at dette ikke er en vanlig diagnose her - den havner nok i kategorien "lærevansker".....

Neste dag traff jeg en nydelig mamma med en blid og fornøyd 8 mnd gammel gutt. Hun kom også for første gang og lurte på hvorfor gutten hennes ikke utviklet seg like fort som de andre barna. Et raskt blikk fortalte at dette var en gutt med Downs syndrom. Moren hadde aldri hørt om dette før, så sittende i et rom med 30-40 barn og foreldre måtte jeg forklare henne hva dette innebærer. Det er uvant å være den som overbringer nyhetene til foreldrene, og spesielt når det ikke er gjort noen medisinske tester av gutten. Han var imidlertid en herlig krabat, og moren var utrolig takknemlig for å få en forklaring og få vite hva hun kan gjøre for å hjelpe ham.

Som alle barnefysioterapeuter vet, så foregår mye av vår arbeidsdag på gulvet. Jeg har begynt å få skikkelig hard hud på knærne fordi jeg gjerne jobber i piratbukser, og de teppene vi sitter på er utrolig røffe. Kjenner at det ikke er så veldig fristende å iføre seg lange bukser når gradestokken viser 33 grader, så jeg kategoriserer det som yrkesplage og lever med det.....

Når arbeidet nå er kommet godt i gang håper jeg at flere av dere har lyst til å bli faste givere til PLAY slik at vi kan fortsette å nå ut til disse barna - behovet er kjempestort! Hvis du mangler en julegave til noen som har alt så kan du jo gi et funksjonshemmet barn i Zambia en bedre framtid ved å støtte PLAY i deres navn :)

Info om hvordan du kan støtte PLAY finner du på hjemmesiden www.play-zambia.no