Wednesday, December 14, 2011

Kontrastenes verden



Herlige ungdommer!
Fredag 2. desember var det skoleavslutning på Anglican Street Childrens Project. Lærerne møtte opp tidlig for å forberede maten, og sånn i ti-elleve tida begynte foreldre og barn å innfinne seg. Vi skulle starte klokka ni..... Alle zambiske sammenkomster starter med den obligatoriske bønnen, og deretter var det klart for taler. Etter hvert fikk elevene komme på banen - alle fikk bidra med sang, dans, diktopplesning og sketsjer. Herlig å se! 


Sulten etter en lang dag....














Som vanlig så var det et utrolig langt program, og jeg blir like imponert hver gang over tålmodigheten til ungene. Til slutt var det endelig klart for litt mat, og køen foran matstasjonen var lang. Menyen besto av ris, kylling, potet og kålsalat. Alle må ha med egen tallerken :)







Dagen etter dro Peter og jeg til noen venner i Johannesburg for noen dager. Forskjellen mellom Lusaka og Johannesburg er slående. Tempoet er et helt annet! Det er også mye mennesker med mye penger, noe vi fikk oppleve da vi ble invitert på en fest med masse dyre franske viner og champagne og østers fløyet inn fra Namibia. Forskjellen fra min hverdag i Zambia der jeg treffer noen av de fattigste er helt enorm, og det blir nesten litt absurd. Men - jeg må innrømme at det var litt deilig å oppleve litt luksus for noen få dager også.....

Her bodde vi i Johannesburg
Så var det tilbake til hverdagen og jobb igjen. Overgangen kunne ikke ha vært større.... Den første dagen min tilbake traff jeg en ung jente som kom med en gutt på 7 år til klinikken. Han hadde alvorlig grad CP, og hun viste seg å være en kusine. De var begge foreldreløse og bodde hos bestemor som nå hadde ansvaret for seks barnebarn. Jenta fortalte at bestemor pleide å komme med gutten til klinikken, men nå var hun blitt så gammel og sliten at hun ikke orket mer. Det er en tøff hverdag!

Glad gutt trener med mamma!
Et par dager senere møtte jeg Max på 5 år. Han hadde i følge mor hatt et slag for ca 6 mnd siden, og var fortsatt ikke i stand til å krabbe eller gå. Den ene hånda hadde vært skikkelig dårlig, men var blitt mye bedre. Han likte ikke at jeg tok på ham, så jeg brukte mye tid på å snakke med mor. Etter hvert ble vi litt bedre kompiser, og vi fikk til å jobbe litt også. Mor fortalte at Max ofte var veldig frustrert over at han ikke kunne gå og løpe sånn som vennene lenger. Da vi avsluttet tok han meg i hånda og lovte at han skulle jobbe hardt i juleferien. Gleder meg allerede til å treffe ham igjen over nyttår :)

No comments:

Post a Comment