Ut på tur

Luangwa River

Onsdag denne uka kom jeg hjem etter en flott tur til Muchinga province, ganske langt nord og øst i Zambia. Anglican Childrens Project, som jeg er frivillig gymlærer for, har startet bygging av en ungdomsskole/videregående skole for jenter i et ruralt område utenfor Chama. I den forbindelse var det en masse folk som det var viktig å møte - alt fra folkene og chiefen i landsbyen til distrikt- og provins utdanningsansvarlige m.fl. Jeg var med som ekstra sjåfør, fotograf og generell støttekontakt for Fr Katete og Belinda Hodge som er prosjektpådrivere. 

Skolen er planlagt som en internatskole fra 8. til 12. klasse. Dette området har et stort problem med tidlige svangerskap og giftemål, og en stor del av jentene får aldri fullført 12. klasse. Der skolene er kjønnsblandet blir det ofte utfordringer for jentene, siden lokale skikker tilsier at hun skal underordne seg guttens ønsker - noe som gjerne fører til at hun ender opp gravid og uten mulighet til å fullføre skolen. Derfor er dette prosjektet utelukkende for jenter. Planen er at skolen skal drive fiskeoppdrett, risdyrking og holde høner for å hjelpe til med skolepenger til de som ikke har noen mulighet for økonomisk hjelp hjemmefra. Det heter seg at skole er gratis i Zambia, men i praksis må alle betale for at det skal gå rundt. Fordi dette er et fattig og underutviklet område er det derfor helt nødvendig å se på mulighetene for inntektsbringende aktiviteter for å få skolen til å gå uten å være avhengig av bistand.

Vi ble først mottatt hos Chief Tembwe som er den som er overhode i det området skolen skal ligge. Først var det dans og trommer på utsiden av “palasset”, deretter mottakelse med kneling og klapping inne før møtet kunne starte. Landsbyens Senior Group Headmen var alle til stede for å gi sine innspill i forbindelse med prosjektet, og entusiasmen er stor. Dette prosjektet har svært lite penger å rutte med, så det vil være helt essensielt at landsbyen bidrar med frivillig arbeidskraft for at de skal få dette til. 

Vi ble mottatt med trommer og dans utenfor Chief Tembwes palass

Belinda og Father Katete klare for møte med Chief og Headmen 

Enkle møtelokaler

På søndagen deltok vi først på gudstjeneste i den ene internatbygningen som allerede er oppført. Fr Katete’s preken var på lokalspråk, men det var allikevel meget underholdende å se og høre både ham og responsen fra menigheten selv om jeg ikke forsto innholdet. Mye sang var det selvfølgelig også.

Første bygning som skal bli internat

Bibellesning

Ivrig kirkegjenger

Tid for preken

Deretter fikk vi møte noen av jentene som er målgruppen for denne skolen. Fire jenter i alderen 15-16 år fortalte sine historier. De hadde alle sammen blitt gravide, giftet seg med faren til barnet for så å bli forlatt etter en liten stund. Nå var de tilbake hos sine foreldre med en ekstra munn å mette og ingen muligheter for inntekt. Det var veldig sterkt å høre dem fortelle og få innblikk i en hverdag som er så annerledes. 

Etter fire-fem dager med zambisk kosthold med nshima (tjukk maisgrøt) begynte min mage å bli veldig klar for litt forandring. Vi hadde 1000 km reisevei begge veier, og med til dels dårlige grusveier og 20 km pr time tar det sin tid. Heldigvis er det mye veibygging på gang, så det er i ferd med å bedres. På hjemturen fikk vi muligheten til å ta en kort avstikker innom Shiwa N’gandu. Det er en eiendom som ble oppført av distriktskommisjonæren i området på 20-tallet. Langt fra alt og alle bygde han et svært hus og startet skole, postkontor og klinikk. Fasinerende å se, og en del av kolonihistorien.

Det ble en tur med masse inntrykk og mye flott å se. Artig å få besøke en del av landet som jeg ikke har sett før.

Fysioklinikk

Lørdag! Og endelig tid og inspirasjon til å sette meg ned å skrive litt igjen. Den derre skrivekløa gjør jammen ikke så mye av seg at det gjør noe! Men denne uka har vært så spennende og inspirerende at jeg syns jeg må dele litt, og da tar jeg likegodt med litt fra de ukene jeg har vært tilbake etter ferie.

Som vanlig var det store mengder bagasje som skulle med fra Norge. Denne gangen inneholdt den blant annet en rullestol og et gåstativ. I tillegg hadde jeg diverse småpresanger til noen av de barna som jeg ser gratis på instituttet. Tusen takk til dere som bidro med ting her. Stor stas når man får det man har ønsket seg mest av alt!

Ny klokke!!! 

Rosa solbriller er aldri feil :)

Jeg har delt historien om Chebo på facebook (med tillatelse), men for de av dere som ikke er der skriver jeg litt her også, for han har vært en så stor inspirasjon for meg. Chebo er 16 år og ble "funnet"i fjor sommer av en organisasjon som driver et barnehjem og en skole. Han hadde klumpføtter og hadde ikke blitt operert. Han gikk på utsiden/oversiden av foten med to store trekrykker, og hadde ikke fått gå på skole pga handikappet sitt. De som kom i kontakt med familien overtalte foreldrene til å la ham få operasjon. Det var en prosess som tok litt tid. Da jeg møtte ham i september i fjor hadde han akkurat hatt første operasjon, og siden har det blitt to til. 

Etter første operasjon

Chebo jobber steinhardt, og han har hatt en helt utrolig utvikling. Nå går han på skolen, og i hvert friminutt spiller han fotball med klassekameratene! Høydepunktet for ham var da jeg organiserte en treningstime med Ngozi, som er to ganger olympisk sprinter for Zambia. Han stilte i nytt treningstøy og sko donert fra Norge.

Dypt konsentrert atlet

Fornøyd med dagen!

På Chelstone klinikk leverte jeg ut rullestolen som jeg hadde med fra Norge. Mottakeren har ennå et litt anstrengt forhold til den, så vi jobber med sakte tilvenning og håper at hun skjønner nytten etter hvert. På mandag hadde jeg bakt kake til begge klinikkene siden jeg hadde bursdag. Det var meget populært både blant barn og voksne.

Uvant med hjul....

Blid jubilant

På Bauleni klinikk dukket det for et par uker siden opp en liten kar med en problemstilling jeg aldri har vært borti. Magen var veldig stor og helt myk, og jeg kunne ikke kjenne noen magemuskler. Han er 2 år og 8 mnd og hadde ikke lært å gå. Siden dette var helt ukjent for meg tok jeg bilder og video og sendte rundt til kollegaer og barneleger for hjelp og innspill. 

Fra to forskjellige hold fikk jeg innspill på at dette var Prune Belly Syndrome, noe som var ytterst passende i forhold til utseende vil jeg si. Dermed har man lært noe nytt! Nå er vi i ferd med å få gjort de nødvendige medisinske testene, og på fysioklinikken er vi i gang med å få ham opp og i farta. Det er nemlig ingenting som tilsier at han ikke skal kunne lære seg å gå, men siden de bare ble avvist på sykehuset da han ble født med at "det er ingenting galt" så har han ikke fått noen oppfølging før nå. Hittil har han bare grått og klamret seg til bestemor, men på mandag løsna det. Etter kakespising ble det lek med ball og han kom seg rundt på knærne med et smil rundt munnen. Etter hvert kopierte han alt jeg gjorde og lo høyt. Da vi avslutta vinka han fornøyd og ropte "See you". Verdens beste bursdagspresang!

Livstegn fra Zambia

Jeg innser at tittelen årets blogger neppe kommer til å tilfalle meg dette året heller. Jeg velger å tro at dette kan tilskrives mangel på kvantitet heller enn kvalitet. Uansett; her  kommer et lite røsk med oppdatering på hva som skjer i min lille del av verden.

Klinikkene i Chelstone og Bauleni hadde lang juleferie i år, og startet først opp i begynnelsen av februar. Med tanke på at jeg fortsatt var litt begrenset på grunn av ryggbrudd i november var det for så vidt greit for meg. Arbeidet på klinikkene går nå som vanlig, og det er alltid herlig å se igjen ungene. Den beste nyheten var at fysiorommet vårt i Chelstone endelig har blitt ryddet for gammelt skrap, så nå er det blitt et stort og fint og ikke minst lyst rom.

Fysiorommet i Chelstone

Selfie med jentene på Bauleni

Sånn godt inn på nyåret var det klart for nyttårskonsert i god wienerånd. Flott konsert med en blanding av lokale og importerte musikere. Underveis kom det en skikkelig storm, og lyset gikk midt i ouverturen til Flaggermusen. Slike bagateller kan man ikke la seg stoppe av her, så mellom tordenskrall og lyn fortsatte konserten til lyset fra publikummere som stilte seg med mobiltelefoner bak hver musiker.

Før lyset gikk......

I midten av februar var det tid for å prøve seg på sykling og løping etter rekonvalesenstid. Jeg har investert i ny sykkel som ble bragt opp fra Sør-Afrika av gode venner. Peter og jeg dro på helgetur for å besøke dem og hente sykkelen. Planen var å ta en liten testtur for å se at alt var satt opp korrekt osv. Siden jeg var litt usikker på hvordan ryggen ville håndtere det foreslo jeg en lett runde på grusveier. Nå har det seg slik at grusveier i Zambia etter regntid ikke akkurat likner så mye på det normale konseptet for 'vei', og verten syns dessuten at 60 km var en passe prøvetur...... Var glad jeg fortsatt kunne stå oppreist etterpå, og er superfornøyd med ny sykkel! Nå er det bare å gjøre seg klar for 250 km terrengsykling over 3 dager i juni.

Fornøyd eier av ny sykkel

Tre helger senere var det klart for triatlon i Mazabuka, en by ca 150 km fra oss. Hele Dynamic Physical Therapy var engasjert til å delta i løpet og tilby massasje til deltakere. Vi dro ned på fredag for å gjøre oss klare. Regntiden i år har vært meget god, og på torsdagen hadde det kommet i bøtter og spann. Dermed måtte komiteen legge om alle ruter for både løping og sykling på grunn av gjørmehav som gikk over knehøyde. I stedet for å jobbe ved massasjebenken ble dermed alle mann satt i arbeid med å få til dette. Så langt alt vel. Vi overnattet hos venner ca 60 km unna, og måtte navigere en vei full av kjempehull og med masse tungtrafikk for å komme dit. Morgenen etter ble jeg til frokost møtt av Reply (ja, han heter det :) med beskjed om at jeg hadde punktert på bakdekket på bilen. Siden den sto midt i et gjørmehav var det helt umulig å skifte dekket der, og vi klarte ikke å få kjørt bilen fram der det var tørt nok. Heldigvis var vi på en stor gård med eget verksted. I løpet av 10-15 minutter hadde vi to karer på plass for å hjelpe til, og de fiksa til og med dekket med en god gammeldags plugg. Da vi endelig ankom skolen der triatlonet skulle være var det ca 20 minutter igjen til jeg skulle starte mitt løp. I det jeg skal parkere klarer jeg å kvele motoren på vei opp en liten hump. Når jeg så skal starte igjen er bilen helt død.... For å gjøre en veldig lang historie litt kortere: Vi fikk dytta bilen på plass, jeg rakk så vidt starten, tilbragte resten av dagen med å forsøke å finne ut hva som var galt, hadde dermed ikke tid til å gjøre en eneste massasje som planlagt, fikk dytta bilen i gang og vi kom oss til slutt hjem. Det viste seg at det var batteriet som bare plutselig hadde sagt takk for seg, så heldigvis ingen stor sak å fikse.

Møkkete og fornøyd triatlet

På hjemmefronten nyter vi nå et utvalg hjemmeproduserte grønnsaker og egg i lange baner. Peter har gjort en kjempejobb med hagen, og vi har verdens søteste tomater! Problemet er at både hønene og apene også vet å verdsette dette. Derfor har Peter begynt å høste dem litt før de er helt modne, og så la dem henge ute for solmodning i en plastikkboks. Det har fungert så langt, men vi får se hvor lærenemme apene er. Har ikke helt trua på at hønene finner ut av det..... Kyllinger klekkes med jevne mellomrom. Nå har vi 5 haner, og det er ca 4 for mye. Vi venter bare på at de skal få nok kjøtt på bena til å bli en deilig middag. Den ene hanen så lenge ut som en høne, og Peter og jeg hadde veddemål om det kom til å bli egg eller kykeliky som kom først. Jeg vant da han fant stemmen sin. Vet ikke om jeg er helt fornøyd med det nå!

Tomater til modning

Orkide utenfor soverommet