Campingtur på Kongogrensa

Tirsdag i forrige uke la Peter og jeg ut på tur. Han skulle hjelpe en kompis med å kjøre en ekstra bil opp til en camp ved grensa til Kongo, og jeg bestemte meg for å ta fri og bli med på turen. Jeg hadde aldri vært i North West Province, så muligheten for en gratistur kunne jeg ikke la gå fra meg :)

Godt lasta Landcruiser med henger

Med to fullastede biler og en henger startet vi på de 1100 kilometerne til camp. Når gjennomsnittsfarten er under 60 km i timen så tar det sin tid...... 

Peter og Rory nyter frokost før vi kjører igjen

Heldigvis var det mye å se underveis. Langs ulike deler av veien finner man ulike ting til salgs - gjerne for en km eller to, og så skifter det til nytt vareutvalg. Du får alt fra papegøyer til levende rotter , vannmeloner, honning m.m. Her er et lite utvalg:

Kalabash

Avskoging er et stort problem - dette er grunnen

En av mange markedsplasser på veien

Skal det være en stol eller to?

Jeg trodde ikke WTC ekstisterte etter 9/11, men det var visst feil.....

Honning :)

Kjoler og møbler i skjønn forening

Etter 19 timers kjøring fordelt over to dager var vi endelig framme. Deler av veien gikk på grensa mellom Zambia og Kongo, men jeg kan vel ikke skryte på meg å ha vært mer enn to meter inne i sistnevnte.

Campen ligger flott til helt nede ved Lunga River. Rory McDougall er fugleentusiast og skal drive fuglesafarier her. Dette området har utrolig variert natur, med ulike økosystem innenfor veldig korte avstander. Her finner du åpne gressletter, eviggrønn skog som står konstant i vann og miombo woodland (eller bush som jeg kaller det...).

Her er noen inntrykk av campen og naturen:

Våre midlertidige telt

Utsikten fra teltet

Fornøyde campere :)

Ananasplantasje. Verdens søteste ananas i dette området!

Slike termittuer ses overalt i dette området. Noen er over 6 meter høye.

 Rory var travelt opptatt med å få gutta i gang med å sette opp permanente safaritelt, så Peter og jeg dro på ekspedisjon til kilden til Zambezi. Her er den en bitteliten bekk, før den svinger inn i Angola og så kommer tilbake til Zambia lenger sør.

Skogen ved kilden er som en jungel - med masse mygg!

 Etter en flott ukes camping tredde vi oss inn i en bil på vei hjem. Den ene bilen skulle bli værende, så Peter og jeg måtte dele ett og et halvt sete i Landcruiseren. Det gikk forbausende fint, selv om jeg var særdeles nummen i baken etter 12 timers kjøring den første dagen. Men jeg satt jo tross alt trygt og godt inne i en bil og med sikkerhetsbelte, noe som er mer enn man kan forvente på veiene her i landet. Her er et lite knippe bilder av transport i Zambia:

Denne jenta bærer på en fiskekurv som brukes for å fange små fisk

Hvor mange zambiere kan du få på et lasteplan? Mange!!!! 

Minibusser fins overalt

Dette er en hovedvei.....

Trygg skolevei er ikke akkurat noe tema her. Disse barna går langsmed veier hvor fartsgrensa er 100 km/t. Hvor mange norske foreldre ville sendt av gårde sin 6-åring langs kanten av E6? Vi plukka opp noen barn på veien (de satt selvfølgelig på lasteplanet) som var på vei til skolen på en søndag ettermiddag. De gikk på boarding school og var på vei tilbake etter helgefri. Jeg vet ikke hvor langt de allerede hadde gått, men de satt på med oss i hvert fall 10 km. Jeg må vel innrømme at jeg ikke helt ser for meg norske barn gå den distansen......

Ønsker alle en flott uke, og husk å ikke overanstrenge dere!

Mens vi snakker om været.....

Hvis du trodde at det å snakke om været er et helnorsk fenomen må du tro om igjen. Det er samtaleemne så godt som noe her i Zambia også. Blir det mer regn i denne regntiden? Har det ikke blitt kaldere om nettene nå?

Jeg lar meg fasinere av hvordan zambierne lar været styre hverdagen i stor grad. I regntiden kommer de ikke fordi det regner. Om vinteren kommer de litt for sent, for det var alt for kaldt å gå hjemmefra. Det eneste jeg vel sjelden hører er at det er for varmt. Zambisk termostat er tydeligvis innstilt litt annerledes enn min norske.... I dag kjørte jeg forbi en kar ikledd en riktig så kledelig pelslue, boblejakke og vinterstøvler. Til sammenlikning stiller jeg i dag i slippers, knebukser og T-skjorte :) Nå skal det sies at det er friskt å stå opp om morgenen og ikle seg denne habitten, siden temperaturen ligger på omtrent 13 grader når jeg står opp (og det er innetemperaturen). Men i løpet av dagen er jeg alltid takknemlig for at jeg tåler litt småfrosne tær om morgenen.

Vinteren er definitivt på vei, så da skal vi nok ikke gå tom for samtaleemner på en stund. Vel og merke hvis personen du potensielt kunne ha samtalen med ikke har blitt hjemme fordi det er alt for kaldt til å gå ut :) 

Ny hverdag :)

Så fant jeg endelig tid til å sette meg ned å skrive litt igjen. De siste ukene har det virkelig tatt seg opp med jobb, og det har blitt lange og travle dager. Matpakka mi spiser jeg ofte i bilen på vei mellom pasienter, for det kan gjerne ta en times tid å kjøre 20 km mellom kontoret og hjemmebesøk pga tett trafikk. Politiet gjør jo også sitt til å gjøre hverdagen interessant når de stopper meg for fartsoverskridelse når jeg kjører i 70 km/t i 80-sone.....

Her er noen bilder fra instituttet som nå er mitt faste arbeidssted:

Inngangspartiet til instituttet

"Treningssalen"

Kontoret mitt

En noe spesiell pasient som en kollega jobber med - bush baby

Hver uke har jeg også 6 timer ute på klinikker for PLAY. Dette bildet er fra Chelstone klinikken, og det illustrerer ganske godt hvor trangt vi har det der.....

Ikke så mye plass å områ seg på......

Men vi gjør det beste ut av det og ordner oss med et lite køsystem, så da går det meste! Her om dagen hadde vi et skikkelig gjennombrudd med en liten kar som hittil har protestert og grått så fort han ikke har fått sitte på bestemors fang. Jeg har lirket og lurt med ham i månedsvis og prøvd å få ham til å gå i gåstativet uten stor suksess, men på mandag skjedde det noe. Han protesterte litt i det jeg puttet ham i gåstativet, men så plutselig spaserte han av gårde. Han rusla ut av klinikken og så seg ikke en gang om etter bestemor. Med et stort smil om munnen vinka han til meg - noe som definitivt var første gang! Bestemoren var også ett eneste stort smil :)

I dag har jeg holdt et foredrag om barn med motoriske vansker og fysioterapi i skolen på en av privatskolene her i Lusaka. Jeg håper å etter hvert kunne samarbeide med flere skoler, siden det jo er barnefysioterapien jeg virkelig brenner for. I mellomtiden har jeg imidlertid fått masse nye og spennende oppgaver med voksne, og jeg må stadig friske opp kunnskap om slag, hofteproteser, kneskader o.l. Det er krevende men veldig nyttig å bli utfordret på ting som ligger litt lenger bak i hukommelsen.

Som dere skjønner har jeg det veldig bra om dagen! Peter og jeg trives godt på vår lille bakketopp, selv om byggingen har gått litt i stå igjen. Vi kom et stykke på vei og fikk opp alle stolper til å støtte opp takkonstruksjonen, men så dukket plutselig ikke gutta opp for å jobbe. Det er ganske typisk at de jobber til de får lønn, og når de har nok til en bag med maismel og litt chibuku (lokalt øl brygget på maismel) så blir de borte. Men vi kan jo ikke akkurat la være å betale dem heller...... Ting skjer "pangono, pangono" - litt etter litt.

Her er et par naturbilder tatt rett i nærheten av huset vårt:

Kvinnedagen - trenger vi den fortsatt?

8. mars - kvinnedagen. Norske kvinner feirer i år 100-års jubileum for stemmeretten, og mye har skjedd på likestillingsfronten siden den gang. Men vi har vel fortsatt litt igjen?

Etter at jeg flyttet til Zambia har jeg hatt følelsen av å bevege meg tilbake i tid når det gjelder forholdet mellom kvinner og menn. Zambiske kvinner fikk stemmerett i 1962. Dessverre oppleves det fortsatt som om kvinner er annenrangs borgere. Menn kjøper seg koner gjennom å betale brudepris. Det heter seg at dette er for å vise at man setter pris på sin kone, men i realiteten virker det som om mange menn anser at kvinnen er hans eiendom siden han har kjøpt henne. Kvinner arbeider fra tidlig morgen til sent på kveld, mens mennene ofte sitter under et tre og drikker øl.

Dessverre er kvinner med på å opprettholde et system som jeg oppfatter som kvinneundertrykkende. Blant annet gjør de narr av menn som lager mat eller hjelper til hjemme. Jeg har mang en gang undret meg over en slik innstilling, men antar at det skyldes at de er vokst opp i et system med meget klare skiller mellom kjønnene. Her om dagen leste jeg en artikkel i Aftenposten som sa: "Full likhet mellom menn og kvinner er uafrikansk, hevder motstanderne av en ny likestillingslov i Elfenbenskysten. Kvinner tror det blir vanskelig å bli gift." Loven fjernet bestemmelsen om at mannen er sjefen i hjemmet - han kunne tidligere bestemme blant annet om hans kone kunne ta seg jobb, reise, åpne bankkonto m.m. Min første tanke er at fjerning av en slik bestemmelse gjør kvinner mer selvstendige og at de dermed ikke er så avhengige av den økonomiske sikkerheten som et ekteskap har vært. Det ville åpne for at man kunne gifte seg fordi man ønsket det - ikke fordi man måtte av økonomiske årsaker. Kvinnene i Elfenbenskysten er tydeligvis ikke enige med meg. Er det fordi det er skremmende med en uvant selvstendighet eller er det kulturforskjeller som gjør at det virkelig er ønskelig å opprettholde et patriarkalsk samfunn? Det ironiske i denne diskusjonen er at mange afrikanske samfunn tradisjonelt sett var matriarkalske - før kristendommen og islam gjorde sitt inntog på kontinentet.

Det virker på meg som om utdannede kvinner her i Zambia er i ferd med å bryte litt ut av de tradisjonelle mønstrene. Noen skiller seg fra voldelige menn fordi de kan - økonomisk sett. Kvinner er i ferd med å innta høyere stillinger i næringslivet, men de må fortsatt jobbe veldig hardt for å komme dit. Jeg er spent på hvordan utviklingen går videre - vil det bli store endringer etter hvert som flere og flere kvinner får utdannelse?

Vi kvinner er definitivt ikke enige om hva som er best for oss, men kvinnedagen er i hvert fall med på å sette fokus på forholdet mellom kjønnene. Mitt svar på spørsmålet i starten er derfor at vi fortsatt har behov for kvinnedagen. God 8. mars til alle - både kvinner og menn i alle farger, aldre og fasonger!   

Verden er urettferdig!

I går møtte jeg ei lita jente på tre og et halvt år på Chelstone klinikk. Hun klarte ikke å våkne opp i løpet av tiden vi var sammen der, og moren sa at hun stort sett sover hele tiden.

Denne lille jenta var frisk fram til november i fjor. Da fikk hun veldig høy feber. Hun ble lagt inn på klinikken og gitt febernedsettende medikamenter, men det ble ikke gjort noen skikkelig utredning. Etter tre dager ble hun overført til et større sykehus, og der var de i et par dager før moren fikk beskjed om å ta henne med hjem og fortsette å gi paracet. De ble hjemme i noen dager før tilstanden hennes ble enda verre og moren tok henne med til universitetssykehuset. Der fikk hun diagnosen tuberkulose i lungene. Etter en måned ble hun utskrevet.

Når jeg treffer jenta er det helt tydelig at hun har hatt en eller annen form for infeksjon som involverer hjernen. Hun er ikke kontaktbar, og hun har utviklet spastisitet i både armer og ben. Føttene er allerede kraftig feilstilt, så det vil bli vanskelig for henne å kunne stå på dem senere.

Dersom hun hadde blitt undersøkt skikkelig og kommet i gang med riktig behandling er det stor sannsynlighet for at hun kunne ha unngått å havne i denne situasjonen. Dessverre er det offentlige helsevesenet her overbelastet, og jeg våger å påstå at mange helsearbeidere bryr seg lite om sine pasienter hvis de ikke kan betale litt ekstra.

Moren til denne jenta er enke og har nå fått hele livssituasjonen snudd på hodet - fra å ha ei frisk lita jente som løp rundt til å ha en fullstendig pleietrengende pasient med dårlige utsikter. Så får vi bare håpe at det går bedre enn forventet......

Arbeidets vidunderlige verden :)

For de av dere som aldri har hatt en lang ufrivillig ferie så kan jeg fortelle at man faktisk blir ganske lei etter hvert! Derfor har det vært skikkelig stas å kunne begynne å jobbe igjen denne uka.

Mandag startet jeg med to klinikker for PLAY. Hver klinikk varer i ca to timer. Først Chelstone klinikk som jeg ikke har besøkt tidligere. Det er en ganske stor klinikk, men med et bittelite rom for fysio..... 10-12 kvadratmeter å "boltre" oss på, og ca 15 mennesker med stort og smått. Jeg har et gåstativ som jeg har lyst til å ta med dit, men da må vi nok ut og rusle i gangen mellom alle ventende pasienter. Det skal nok bli god underholdning :) Senere på dagen besøkte jeg Bauleni klinikk som jeg kjenner godt fra før. Der var det mange hyggelige gjensyn og noen nye ansikter å bli kjent med.

En av de frivillige i vårt lille rom på Chelstone klinikk

Kjekk ung mann med Downs syndrom i aktivitet

Tirsdag var jeg klar for å bli kjent med mitt nye arbeidssted: Dynamic Physical Therapy. Det er som tidligere nevnt en privat klinikk hvor det jobber tre andre fysioterapeuter. Jeg skal dele kontor/behandlingsrom med en av dem, så jeg har bare mulighet til å jobbe der fra 12.30 og utover ettermiddagen. På formiddagen kan jeg gjøre hjemmebesøk, skolebesøk etc. Første dag er alltid en overflod av informasjon, og i tillegg fikk jeg kastet meg ut i det med en pasient som dukket opp uten avtale. Det var en stund siden jeg hadde gjort skulder/rygg undersøkelse og behandling, men det gikk greit. Nå har jeg lånt med meg masse bøker og skal friske opp litt på dette og hint som jeg ikke har jobbet så mye med de siste 13 årene......

Resten av uka har gått med til besøk rundt på skoler for å markedsføre meg, behandling av en gutt med CP på klinikken, privatundervisning for en kjekk ung mann som tar avansert kroppsøving med masse anatomipensum, gymundervisning på Anglican Street Childrens Project, nyanjatimer og nok en klinikk for PLAY. Jeg har stort sett ikke vært hjemme før i fem-seks tida noen av dagene. Jammen godt jeg har en kjekk mann som har stilt med ferdig middag når jeg har vært sent hjemme :)

Dansing med ungene på ASCP

Nå er jeg spent på å se hvordan dagene mine vil bli seende ut framover. Men jeg er i gang!!!