Et farvel

Det ble et veldig annerledes 2018 enn jeg hadde forestilt meg. Livet snur fort, og det er jammen godt at vi ikke alltid vet hva som ligger rundt neste sving. Jeg har ikke skrevet noe her siden i april i fjor - blogging har ikke akkurat stått øverst på prioriteringslista. Men nå kjennes det greit å sette seg ned og oppsummere tankene litt. 

Et år er ikke lang tid, og samtidig så skjer det så uendelig mye på den korte tiden noen ganger. I januar i fjor reiste Peter og jeg på en deilig tur til Zanzibar. Fantastiske opplevelser som jeg er kjempeglad for å ha med meg. 

Så fulgte måneder med mye jobbing, både på instituttet og ute på klinikker og barnehjem. Jeg var sliten da juni endelig kom, og var veldig glad for å få noen deilige uker med fantastisk sommervær og mange hyggelige opplevelser i Norge. Batteriene ble ladet godt opp.

De fleste av dere kjenner sikkert til historien videre. Jeg kom hjem til en Peter som helt klart ikke var frisk, og vi fikk bare to korte måneder sammen før han døde. Det var veldig sterkt å være sammen i den prosessen. Han var utrolig flink til å ta i mot hjelp, og det gjorde det lettere for meg. Vi hadde mange gode samtaler i denne perioden - jeg er så glad for at vi kunne snakke åpent og ærlig om situasjonen. I ettertid har jeg vært takknemlig for at jeg føler at det ikke var noe usagt. Vi fikk nesten 10 fine år sammen, og har delt så mange opplevelser og hverdager. 

Jeg har opplevd en fantastisk støtte fra familie og venner både i Norge og Zambia, og det har betydd så uendelig mye for meg. Jeg er så glad for alle de flotte menneskene jeg har i livet mitt! Det gir meg pågangsmot til å gå videre. Når det gjelder veien videre har jeg bare tatt en stor beslutning, og det er å ikke beslutte noe som helst på en lang stund. Jeg har startet med små beslutninger og gjør stadig små praktiske forbedringer rundt hushjørnene, og det kjennes fint. Akkurat nå er det verandaprosjektet som står i fokus. 

Jeg har også utvidet familien med to nye medlemmer - Max og Whisky. Det er veldig hyggelig å ha noen å snakke med her på bakketoppen min. Det har gått forbausende bra å bo her alene, men litt selskap er ikke å forakte. 

Nå tar jeg farvel med et 2018 som ga meg oppturer og store nedturer og tar i mot 2019 med åpne armer. Jeg håper at jeg har gode ting i vente i året som kommer. Savnet blir med meg, men mest som gode minner. Godt nytt år alle sammen!

Førpåskebesøk

De siste ukene har jeg hatt gleden av å treffe og jobbe sammen med en fysio kollega. Marco er den som har bygd opp fysioterapirommet på Kasisi barnehjem, og nå var han tilbake på en to ukers visitt. Han jobber til daglig i Sveits, og dette var sjette gang han besøker Zambia og Kasisi. Veldig trivelig å treffe engasjerte folk som syns dette er like gøy som meg!

Ingen av oss har noe større erfaring med å lage håndskinner til barn, men siden vi nå var to hoder til å tenke sammen tok vi sjansen. Utseendet ble kanskje ikke så mye å skryte av, men i følge Marco hadde hånda allerede etter noen dager blitt mye lettere å åpne, så da får vi jo tro at vi har gjort noe rett!

Mens vi venter kan vi leke med materialene :)

Første håndskinne ferdig!

Marco ble også med til Chelstone for å se hvordan vi jobber på den lokale klinikken. Han ga uttrykk for at det var spennende og annerledes enn det han nå har blitt vant til på Kasisi. Ungene syns selvfølgelig også det var stas med ekstra besøk.

Dere som har fulgt meg vet at jeg helt siden jeg kom har vært frivillig gymlærer på en skole i Chelstone. Nå har Father Katete som er sjef for Anglican Street Childrens Project bestemt at det var på tide å flytte meg til en skole i Ngombe compound. Utfordringen her er at det er 400 elever, ett klasserom (!) og ingen plass utenfor skolen. Fredagen før påske hadde jeg min første runde der. Jeg måtte gå til innkjøp av noen baller for at vi i det hele tatt skulle ha noe utstyr. Vi tok med oss 100 elever og gikk til en “idrettsplass” i nærheten. Det er en stor åpen grusplass hvor det var 3-4 andre skoler som også holdt på. Et aldeles fantastisk kaos! Har litt vansker med å planlegge hvordan vi skal gjøre dette, men vi får ta det som det kommer. 

Ellers har jeg hatt helgene belagt med triathlon. Dette er den store sesongen, og “alle” er med på disse arrangementene. I uka før den første gikk av stabelen hadde vi masse regn, så sykkelløypa var et gjørmebad fra ende til annen. Da Peter fikk sykkelen min etter endt etappe var det vanskelig å få bakhjulet til å trille bort til vannslangen :)

Det var utrolig deilig å få litt påskeferie nå, selv om vi her bare har fri langfredag og andre påskedag. Fire dager på rad var imidlertid godt for kroppen nå etter særdeles lange dager på jobb. Jeg har lurt på om vi i det hele tatt har høner lenger, siden de sover når jeg går og har gått og lagt seg før jeg kommer hjem. Men nå kan jeg bekrefte - de er fortsatt i live! 

2018 er i gang!

Så har jeg endelig funnet tid til å sette meg ned å skrive litt igjen. Dagene går så alt for fort! Vi er litt underbemannet på instituttet om dagen, så arbeidsdager på 11-12 timer er ikke uvanlig. Da blir det ikke så mye overskudd til annet….. 

Det ble noe lenger juleferie enn forventet på klinikkene også i år på grunn av kolera. De sanitære forholdene i compounds er ikke mye å skryte av, og dermed var det over 2000 registrerte tilfeller av kolera og mange dødsfall. I slike situasjoner oppfordres alle til å unngå større forsamlinger, så skoler og kirker holdt stengt - og selvfølgelig også våre fysioklinikker.

Nytt i 2018 er at det bare blir en ukentlig klinikk i Chelstone. Organisasjonen jeg samarbeider med sliter med økonomien, og de har ikke råd til å sende ut frivillige mer enn en dag i uka. Dermed fikk jeg plutselig noen PLAY timer til overs. Disse timene blir nå i stedet brukt på Kasisi barnehjem. Det er et barnehjem med over 200 barn i alderen nyfødt til 18 år. Et sted mellom 15 og 20 av dem har funksjonshemminger av ulik grad. Grunnen til at jeg ikke har et helt eksakt tall er at de best fungerende er på skolen når jeg er der, så dem får jeg treffe når det blir skoleferie. 

Kasisi har et veldig flott fysiorom som er utstyrt og planlagt av en nederlandsk fysioterapeut som kommer på årlige besøk. Det var han som satte meg i kontakt med barnehjemmet for å kunne følge opp mellom hans besøk. De polske nonnene som driver stedet var over seg av begeistring da jeg ringte og spurte om jeg kunne komme.

Fysiorommet på Kasisi

Barnehjemmet har egen klinikk med ansatt sykepleier

Kuvøse for premature barn er også på plass

Gøy med fysio!

 I Bauleni og Chelstone går ting nå som vanlig. De gamle traverne, stadig nye barn, og noen gamle som kommer tilbake etter å ha vært fraværende en stund. Det er alltid noen utfordringer og mange gode smil å få. I Bauleni har vi fått til at en ortoped arrangerer månedlige besøk. Det gjør det mye lettere for en del mødre som har vanskelig for å klare transportutgiftene å ta barna til undersøkelse eller kontroll. 

Hun var som en fugleunge da jeg traff henne
først- nå er hun stor jente!

Dagens sjarmør i Bauleni

Rullestolfotball er vel ikke verdens største
sport, men artig!