Av og til kan man savne NAV....

I dag vil jeg dele historien om Thomas. Han er 11 år og en herlig type. Skikkelig glimt i øyet og kjappe kommentarer. Engelsken hans er meget god, og det er lett for meg å kommunisere med ham. Thomas har også cerebral parese, og kroppen hans motarbeider ham kraftig. Jeg møtte Thomas da mor kom med ham for å få hjelp med rullestolen hans. Thomas er ett av de få barna med funksjonshemming som har foreldre som har hatt råd til å kjøpe en rullestol. Problemet er imidlertid at Thomas har så store spasmer at han ikke klarer å bøye nok i hoftene til å sitte i stolen. Dermed har den stått ubrukt i mer enn ett år, og Thomas blir båret rundt på ryggen til mor.

Jeg ble oppringt fra verkstedet hvor de lager papp-stoler og spurt om jeg kunne komme og hjelpe dem med å vurdere hva vi kunne gjøre. Tre voksne mennesker forsøkte å hjelpe Thomas inn i stolen uten å lykkes - han beklaget at han ikke kunne være til mer hjelp.... Deretter startet prosessen med å tenke nytt. Thomas kunne fortelle at han liker å sitte i stolen han har fått laget til klasserommet på skolen. Den føler han seg trygg i, og dermed klarer han å slappe av. Vi fikk hentet stolen fra skolen og startet med å oppgradere denne siden den begynte å bli litt liten. Bildet viser en foreløpig tilpasning - det gjenstår fortsatt et par små endringer. Nå er det opp til gutta på Apters å lage en tilsvarende stol som kan festes til ramma i rullestolen, så burde vi komme i mål! Thomas har høytidelig lovet meg at han ikke skal spise seg feit - vi har nemlig ikke mye plass i bredden på denne stolen hvis den skal passe innenfor ramma av rullestolen. I følge mor er han stadig etter henne for at hun skal gå ned litt i vekt også, så det burde nok gå bra :) De har en herlig tone seg i mellom - hun småerter med å kalle ham lille banan når spasmene slår til, men får seg kjapt et tilsvar.

 Når man er vant til å jobbe med hjelpemidler som enkelt kan justeres i alle retninger er det uvant og utfordrende å måtte ta alle avgjørelser på forhånd, for så å komme tilbake en uke senere og sjekke om det gutta har laget faktisk passer og fungerer slik vi hadde tenkt. Deretter må det evt kuttes eller legges til litt papp her og der og fylles ut med puter til vi kommer i mål. Du verden hvor mye lettere det er i Norge der vi kan søke om en annen rullestol fra NAV hjelpemiddelsentral når den man har ikke passer. Her må man ta utgangspunkt i det man har og gjøre det beste ut av det. Thomas var nå uansett storfornøyd og kunne meddele at han har stor tro på at han endelig skal kunne bruke rullestolen. Så får tiden vise om kunden har rett :)