"Reisebrev" fra hjemme

Dette bildet syns jeg er helt herlig :) Morgan og Maggie er to av klientene på Chelstone klinikk, og de har brukt de siste ukene på å slåss om min oppmerksomhet hver mandag og fredag. Hvis jeg holder på med den ene har jeg gjerne den andre hengende i T-skjorta bak ryggen. I ett lite øyeblikk klarte vi å få dem til å glemme rivaliseringen og posere for et felles bilde.

En annen kjekking jeg har møtt er Jeremy som er 4 år og har CP. Han kom til Bauleni for ca 4 mnd siden, og da kunne han ikke forflytte seg eller bruke hendene sine noe særlig. Nå krabber han rundt og er travelt opptatt med å utforske alle leker vi har. Han sørger for at fysioterapeuten er både blid og svett etter en økt!

Bupe på 1 år og 6 mnd er en skikkelig solskinnsjente. Hun hadde hjernehinnebetennelse rett etter fødsel, men ble ikke henvist til fysioterapi før nå. Hun kom til Chelstone en fredag og satt stille på gulvet uten å kunne forflytte seg en centimeter. Moren fikk gode råd og ble vist hvordan hun kunne jobbe med henne i mageleie og firfotstående, og mandagen etter kunne hun allerede krabbe to-tre meter! To uker senere kan hun komme seg fra mageleie til stående uten hjelp :)

Jeg møter så mange sterke historier i jobben for PLAY, men av og til er det de små detaljene som poengterer forskjellene fra livet i Norge. I går tok jeg med Christine 10 år og mammaen hennes for å kjøpe sko. Hun måtte ha ordentlige sko for å kunne bruke en fotskinne. Da hun skulle ut av bilen min oppdaget jeg at hun ikke ante hvordan hun skulle åpne en bildør. Jeg oppdager stadig slike små ting som jeg før tok for gitt at alle kan. Hun har sannsynligvis aldri kjørt i en vanlig personbil før - kun minibuss hvor døra blir åpnet for deg.

Jeg er så heldig at jeg bor litt på landet selv om jeg bor i en storby med mer enn 2 millioner innbyggere. Naboen har en stor eiendom hvor han har zebra, giraff og antiloper. Jeg føler meg ganske priviligert som kan nyte dette synet på vei til jobb av og til :)

Som den poteten (eller evt svarte skjørtet...) jeg er, så kan jeg tydeligvis brukes til så mangt. For noen uker siden fikk jeg i oppdrag av et månedsmagasin å delta på en magedanstime og skrive en liten reportasje i etterkant. Jeg visste ikke om det var mine utmerkede danseferdigheter eller uovertrufne skriveegenskaper som lå til grunn, men jeg antok at det måtte være begge og aksepterte oppdraget.  Etter å ha forsøkt å få hoftene til å delta i en "shimmy" og bevege seg i et for dem hittil uprøvd tempo, begynte jeg å lure på om jeg var i ferd med å utvikle tidlig Parkinson - armene hadde ukontrollerte skjelvinger mens hoftene nektet å la seg koordinere til noe som liknet en shimmy. I etterkant har jeg konkludert med at det må være min totale mangel på selvhøytidelighet som gjorde at jeg ble satt på dette oppdraget :)

Av og til er det godt å unne seg litt luksus i hverdagen, og ofte bruker vi søndag morgen til å gå ut sammen med venner og spise frokost. Dette var et nytt sted vi prøvde, og det var et hyggelig bekjentskap med et deilig tre å sitte under i varmen. Vi venter nå veldig på regntid - en liten skur forrige natt varsler om at den er rett rundt hjørnet. Det skal bli deilig med litt regn etter 6 mnd uten :)

The mzungu is back!

Da var det jammen på tide å få skrevet litt her på bloggen igjen! Midt i juni registrerte jeg meg som klimaflyktning og satte meg på flyet til Norge. Ryktene hadde gått om en god og varm mai og start på juni, så jeg var helt klar for å bytte ut 10 grader i containeren når jeg sto opp av senga. Dessverre så det ut til at jeg dro med meg litt av kaldværet nordover. Men det gikk jo heldigvis så til de grader over etter hvert! En Norgesferie er  aldri komplett uten en liten tur på hytta, litt seiling og masse tid med familie og gode venner - og så alt for mye mat....

Kveldsstemning på Hvaler

Etter solnedgang på Ursholmen

Jeg hadde fått lurt med meg min yngste bror på Østfold triatlon, og han stilte med friskt mot og middels treningsgrunnlag - omtrent som sin søster. Det viktigste er å ikke drukne i Tunevannet, noe vi begge unngikk på håret. Artig var det lell :)

Blide triatleter før start

I løpet av Norgesbesøket fikk jeg også tid til et besøk i Blomsterøya barnehage. De samler trofast inn midler til PLAY gjennom blant annet forestillinger og kunstutstillinger. Denne gangen hadde de også samlet inn leker til barna på Chawama klinikk, for der er fysioterapeutene fortvilet fordi alle lekene er gamle og utslitt.

På besøk i Blomsterøya

Vel tilbake i Zambia dro jeg til AHDI (organisasjonen som jeg samarbeider med her i Lusaka) og overleverte lekene. De er nå merket og skal leveres til klinikken i morgen.

 Det var godt å komme hjem til vår lille bakketopp og container og faktisk sove godt under dyna! Det kan bli for mye av det gode selv for en klimaflyktning :) Ellers har jeg nå utfordret meg selv til å gjennomføre Boot Camp i 6 uker - skikkelig tøff styrke- og utholdenhetstrening tre ganger pr uke kl 06.00.  Det betyr at jeg må ut av køya klokka 04.45..... Om ikke annet så må jeg jo bli steingod på å stå opp tidlig!

Det har vært veldig hyggelig å komme tilbake på jobb både på instituttet og på klinikkene. Spesielt artig er det å se den framgangen enkelte av barna har hatt i løpet av de nesten 6 ukene jeg har vært borte. Cornelius hadde lært å gå, Anton kunne endelig sitte og holdet hodet sitt selv, Yuwen er i ferd med å klare å gå med rullator alene. Det blir for mange å nevne alle, men det er kjempegøy å se resultatene så tydelig etter en tid borte! Nå er det bare å glede seg til fortsettelsen :)

En ny sjanse

I dag har jeg lyst til å dele historien om Jane og hennes sønn Yuweni. Jeg har postet litt om dette her og der, men tenkte jeg ville dele hele historien her i dag. Jane har siden oktober i fjor kommet til Chelstone klinikk med Yuweni som har cerebral parese. Da han kom var han veldig forsinket motorisk og kunne nesten ikke gjøre noen ting. Nå er han 1 år og 5 mnd, og er i ferd med å lære å gå. For ca en mnd siden kom Jane til klinikken og var nesten på gråten. Hun bodde hos slektninger som behandlet henne og Yuweni veldig dårlig. Ofte ble hun låst ute om kvelden og måtte sove ute til midt på natten før de slapp henne inn. De satte hengelås på kjøleskapet så hun ofte måtte gå uten å spise. Hun jobbet i praksis som hushjelpen deres, men uten lønn. Daglig fikk hun kommentarer og ukvemsord slengt etter seg. Situasjonen var i ferd med å bli helt uholdbar, og hun begynte å bli redd for å bo der. Hennes eneste alternativ var å dra tilbake til landsbyen hvor hennes gamle bestefar bor, men da ville Yuweni sannsynligvis ikke ha noen framtid, siden det ikke er noen mulighet for fysioterapi eller ordentlig medisinsk oppfølging der. De frivillige på klinikken og jeg ble derfor enige om å hjelpe Jane så hun kunne få et eget sted å bo. Jeg kontaktet Tess og Nicolas fra den amerikanske skolen som hadde samlet inn noen penger og gitt til meg, og de ga grønt lys til å hjelpe til med noen måneders husleie fra disse pengene.

Tess og Nicolas

I tillegg fikk jeg samlet inn en del penger via en oppfordring på Facebook. Vi klarte også å skaffe en madrass, tepper, en mbaola (liten kullovn til koking) og noe kjøkkenutstyr. Nå er Jane vel installert i sitt nye husvære, og hun er kjempefornøyd!

Det gjenstår fortsatt å hjelpe henne med å finne inntektsmuligheter så hun kan klare seg selv framover. Hun er veldig bestemt på at hun skal kunne stå på egne ben - hun trenger bare litt hjelp i en overgangsperiode. Her er Jane's hilsen til de som har vært med og bidratt:

Til slutt en liten oppdatering fra forrige gang: Louie klarte å samle inn penger til en sykkel til Harrison og moren, og nå er hun travelt opptatt med å lære seg å sykle :)

Barn hjelper barn

Harrison, Bauleni Clinic

Kontaktnettet mitt her i Lusaka begynner å utvide seg, og det er artig å se hva som kan skje når man begynner å koble folk sammen. En av lærerne på den amerikanske skolen kom til meg som pasient på instituttet, og vi kom i prat om dette og hint. Jeg fortalte om arbeidet jeg gjør på Chelstone og Bauleni klinikker, og hun var veldig interessert. Noen uker senere ringte hun meg og spurte om hun kunne ta med noen elever til Bauleni for å være med på fysioklinikk. Skolen ligger omtrent to kilometer unna, så det var enkelt for dem å komme seg dit. I 5. klasse har de en prosjektperiode hvor de kan velge et tema å fokusere på. De fem som kom på besøk til oss jobbet med "gender equality in health care"  og funksjonshemmedes tilgang til utdanning. Det fine med Bauleni klinikk er jo at vi er på Bauleni Special Needs Project, så elevene kunne få svar på mange spørsmål fra Sister Lynn som driver skolen og fra lærerne som jobber i spesialklassene. Elevene var utrolig interesserte og jeg fikk satt dem i gang med å jobbe med ungene. Nå har de vært på besøk tre mandager på rad, og læreren forteller at de gleder seg hele dagen før de skal komme. For ungene på klinikken har det også vært artig å få leke med noen som kunne vært storesøster eller storebror, så det har vært veldig vellykka for alle parter..

En av elevene, Louis, ble veldig glad i Harrison som har CP. De har ikke noe felles språk, men det har ikke hindra dem i det hele tatt. Louis er på gruppa som jobber med funksjonshemmedes tilgang til utdanning. Han fant ut at Harrison ikke går på skolen fordi han bor så langt unna at moren ikke klarer å følge ham til skolen hver dag siden hun også må ta seg av en lillesøster. Louis fikk ved hjelp av en av de frivillige snakket med moren og spurt om hun kan sykle. Det kan hun ikke, men hun var klar for å lære. Dermed har han satt i gang en liten innsamling for å kjøpe en sykkel til Harrison og moren, og han har fått tak i en "heng-på-sykkel" som vi håper at Harrison skal kunne bruke med litt trening. Jeg har sagt meg villig til å hjelpe til med litt sykkelopplæring, og så må vi se om skolen kan klare å skaffe plass i en klasse til ham.

Harrison og Louis tegner på iPad

Det skal bli spennende å se om Louis får prosjektet helt i havn. For meg har det vært artig å få være katalysator for å få til en kobling mellom Den amerikanske skolen og Bauleni Special Needs Project. Forhåpentligvis kan dette være starten på mer samarbeid mellom de to institusjonene :)

Lusaka calling

Jeg innså plutselig at det var fryktelig lenge siden jeg hadde skrevet litt her på bloggen. Det vitner vel bare om at dagene har vært ganske travle :) På instituttet har det vært ekstra travelt fordi en av kollegaene mine var bortreist i hele januar og begynnelsen av februar. Jeg hadde en god del arbeidsdager på 10-11 timer da....

Klinikkene på Bauleni og Chelstone startet opp igjen etter jul med det sedvanlige litt lave oppmøtet. Egentlig er det litt deilig, for da er det tilstrekkelig tid til å se hvert enkelt barn - og ikke minst plass! Et av de nye barna som har kommet på Chelstone klinikk er Anton. Han har vannhode og ble dessverre ikke operert før ved 4 mnd alder. Han er nå litt over 5 mnd, og hodet er enormt i forhold til den lille kroppen. Det er ikke lett å skulle få kontroll på et så tungt hode, men han er en herlig kar som smiler og ler mye. I begynnelsen av februar fikk jeg besøk av fysioterapistudentene Matias og Torill fra Tromsø som har praksis i Livingstone. Anton syns det var skikkelig stas med Matias, og mageleie var helt ok når Matias var foran :)

Det var utrolig hyggelig med besøk av så entusiastiske og flinke folk. Det er godt å se at faget vårt får flere flotte representanter. Jeg tror nok de har en veldig annerledes praksis enn de fleste av deres medstudenter, men jeg er helt sikker på at de kommer tilbake med en bagasje som de vil ha god nytte av.

Mine kolleger og mødrene på klinikkene syns jeg er ganske rar av og til. Med litt begrenset plass må jeg være litt kreativ når det gjelder å få utfordret ungene i aktivitet, så jeg bruker ofte meg selv som klatrestativ. Jeg prøver å gi disse barna en opplevelse av bevegelsesglede for å bringe fram mer spontan aktivitet. Bildet her viser at det ikke bare er ungene som har det gøy når vi holder på :)

 Februar ble ellers litt annerledes enn planlagt. Farfar døde etter et kort sykeleie, og jeg bestemte meg for å reise til Norge for begravelsen. Det ble en trist og flott dag. Jeg er så takknemlig for alt han har betydd for meg. Han har alltid stilt opp for oss barnebarn på alt vi var engasjert i, og siden jeg flyttet til Zambia har han vært den største enkeltbidragsyter til PLAY. Jeg håper jeg kan ta med meg noe av hans godhet, engasjement og nysgjerrighet videre. Det er den beste arven man kan få :)

Norgesbesøket bød også på mange hyggelige stunder med familie og venner. Jeg savner ikke egentlig å bo i Norge, spesielt ikke når regntiden er så kald og uggen! MEN - jeg savner alle de flotte menneskene som jeg er så utrolig glad i, og det var flott å få tilbringe litt tid sammen med dem.

 

Hyggelig å få være tante Inger

Vel hjemme igjen kan jeg glede meg over at Peter har kommet en del videre med husprosjektet vårt. Etter å ha ventet i nesten fem mnd på å få orden på siste del av taket så er det nå endelig på plass. Jeg blir stadig minnet på at tålmodigheten lønner seg til slutt. I går sto vi tørt og godt i åpningen til containeren og så på regnet som strømmet ned :) Nå håper vi bare at murer'n holder seg frisk så vi kan fortsette framgangen i hvert fall en stund!