Sunday, October 6, 2019

Ett år alene

Ett år uten Peter - så lang tid og så kort tid samtidig. Det kjennes som om det var i går at han kom ruslende inn fra hagen og spurte om jeg ville komme ut å se på noe. Andre dager kjennes det som om det er en hel evighet siden han holdt rundt meg. Nå er det vår i Zambia, og stadig er det noe nytt som blomstrer rundt hushjørnene. Peters grønne fingre gir meg fortsatt mye glede, og vil gjøre det i år framover.





Forrige helg dro Peters datter Louann og jeg ut i bushen for å markere hans bursdag og årsdagen for dødsfallet. Det ble en veldig fin tur som jeg er helt sikker på at han ville ha gledet seg storartet over. Han elsket bushen og lærte meg å sette pris på den også. Vi gikk turer, slåss mot skogbranner, fotograferte blomster og insekter og spiste fruktkake som var Peters favoritt. Asken hans ble spredt på et nydelig sted ved en liten elv. Definitivt et godt sted å hvile.




På vei mot toppen

På toppen!








Et siste farvel

Nå har årshjulet snurret sin første runde. Så er jeg klar for hva den neste har å bringe.