Saturday, December 22, 2012

Hilsen fra containeren

Solnedgang fra inngangspartiet vårt

Da nærmer jula seg med stormskritt - så sier i hvert fall kalenderen. Jeg sliter fortsatt litt med å få den helt store julefølelsen her, på tross av at jeg har gått på julekonsert og handlet noen julegaver. Vasking av golv og bæring av ved har det blitt dårlig med. Det er nok noe med den kalde og mørke årstiden i Norge som gjør at hele julekonseptet funker bedre der. Her virker liksom nisser i full påkledning kun svettefremkallende.....

Dette året har ikke blitt helt sånn som jeg kanskje hadde forestilt meg - med andre ord TIA (This Is Africa). Jobbmessig støtte jeg på litt mer byråkrati enn det som kunne vært ønskelig. Nå ser det imidlertid ut til å løse seg, så jeg går løs på 2013 med friskt mot og veldig mye ubrukte krefter. Det er så mange herlige unger der ute som jeg gleder meg til å få lov til å jobbe med igjen!

På privaten har den store endringen vært at Peter og jeg flyttet fra huset vi leide og opp på vår egen lille bakketopp - i en container. Jeg så for meg at vi i løpet av noen måneder skulle ha vinduer, dører og et tak over, men det var den lille optimistiske nordmannen i meg som hadde tenkt den tanken. Når vi nå skriver slutten av desember bor jeg fortsatt i en container, siden det aggregatet vi har bestilt (i begynnelsen av oktober...) fortsatt ikke har dukket opp. Uten det har vi ikke strøm til å gjøre de nødvendige arbeidene. Det er litt som å være på campingferie - bøttedusj og utedo og vann i bøtter. Men man blir fort vant til det :) Utedoen har riktignok vært hjemsøkt av både larver, fluer og biller. En stund der lurte jeg på om jeg måtte gjennom de syv landeplager, men nå ser det ut til at vi har fått orden på det sånn i all hovedsak. Regntiden brakte også utfordringen med å gå på do med paraply. Det er faktisk ganske vanskelig å få ned buksene, holde toalettpapiret tørt og holde en paraply på en gang!

Siden freden har senket seg over meg for lenge siden tør jeg ikke synke ytterligere ned i noen julefred av frykt for å ende opp bevisstløs. Jeg håper imidlertid at alle dere som har hatt en travel høst kan finne ro og fred sammen med familie og gode venner, og at julens budskap ikke blir helt borte i all innpakningen. Peter og jeg skal feire julaften sammen med familie og venner (jeg er jo tross alt så norsk at det er julaften som gjelder!), og første juledag blir det lunsjbuffet på restaurant og "Tea and Christmas cake" hos venner på ettermiddagen.

Deler noen naturbilder med dere på tampen av året - de er tatt rett rundt "hushjørnene".







God jul og et riktig godt nytt år til dere alle!

Tuesday, November 20, 2012

JA - jeg kan gå!

Doris er blind og har CP. Nå kan hun endelig gå rundt i klasserommet i stedet for å krabbe.

Gode venner i Norge har skaffet noen hjelpemidler til barn, og ved hjelp av Facebook klarte vi å skaffe nok penger til å få sendt dem ned hit. Tusen takk til alle dere som har bidratt! Nå har jeg vært ute og levert ut noen av hjelpemidlene. Ikke langt fra der jeg bor er det en skole for funksjonshemmede hvor jeg har jobbet med fysioterapiklinikk en gang pr uke. Der er det elever med alle typer funksjonshemming. I Norge får man ofte flere sett hjelpemidler, eller de kan fraktes til skolen med taxi. Her bæres gjerne de funskjonshemmede barna til skolen på mors rygg, så selv de som har ganghjelpemidler hjemme er nødt til å krabbe når de er på skolen. De tre rullatorene vi fikk kommer derfor veldig godt med, og kan deles av mange elever. Det er utrolig flott å se disse jentene gå av gårde med et stolt smil!


Caro har klumpfot og hoftene er rotert slik at knærne peker bakover. Albuene
hennes kan ikke strekkes skikkelig.

Med en rullator klarer Caro å ta noen få skritt
 En av rullatorene hadde fått litt hard medfart under frakt, så et hjul var brukket av. Heldigvis er Peter alltid klar med en løsning, og vips så var vidunderet fullt brukbart igjen!




Tuesday, October 2, 2012

Skal det være en høne?

Eller kanskje en hund? Eller hva med vindusviskere, telefonladere, tomater, mangoer, flagg, klokker eller en kopp? Jeg er på vei gjennom Lusaka en ganske så vanlig tirsdags formiddag, og kan ikke unngå å la meg fasinere over alt man kan få kjøpt gjennom et bilvindu i dette landet. Det hadde vært artig å gjort et forsøk en gang - hvor lenge kan jeg klare meg med bare å handle gjennom et bilvindu? Tror nok kanskje jeg hadde endt opp med en del ting jeg ikke hadde så gresselig bruk for, mens en del ting som jeg anser som forholdsvis essensielle kanskje kunne glimret med sitt fravær litt lenger enn ønskelig. Jeg tror for eksempel at det kunne blitt dårlig med grovt brød, shampo og kaffe - og hva er vel livet uten det i lengden? Men tanken er ganske underholdende. Jeg opplevde en gang å komme i butikken med en handleliste for grønnsakswok, bare for å finne at grønnsaksdisken inneholdt sitroner og rødbeter. Da tror jeg faktisk en handlerunde gjennom bilvinduet kunne gitt bedre resultat, selvfølgelig litt avhengig av hvilket nabolag jeg kjører gjennom og hvilke kryss jeg blir stående på rødt. Men sånt er jo med på å piffe opp hverdagen litt, eller hva? I dag ble fangsten gjennom vinduet et par påfyllingskort for kontanttelefon, tre avokadoer, en pose tomater og en utskjelling fordi jeg ikke ville kjøpe CD'er med gospelmusikk.

Avokado og tomatsalat til middag i dag, altså!

Wednesday, September 26, 2012

Dette og hint



Nå er jeg akkurat tilbake etter et lite besøk på en av CBIA-klinikkene. Det var utrolig koselig å se igjen alle kolleger, frivillige, foreldre og barn! Kjenner at jeg gleder meg til å komme i gang igjen. Jeg fikk høre at mange foreldre ute i compoundene spør etter meg og lurer på om jeg ikke snart er tilbake. Det er jo hyggelig å vite at de setter pris på den jobben jeg gjør :) Så nå får vi bare håpe papirmølla ikke tar alt for lang tid, spesielt siden Violet som er eneste omreisende fysioterapeut på CBIA straks går ut i fødselspermisjon. Den varer imidlertid bare i 3 mnd, men siden arbeidsgiver må betale lønna hennes i denne perioden har de ikke råd til å ta inn noen vikar. Det er et stykke igjen til de rettighetene og godene norske arbeidstakere og arbeidsgivere er vant til......

For to helger siden kom Siv-Hege, min kollega fra tiden i Livingstone, på besøk til Lusaka. Veldig koselig å treffes igjen! Hun har vært i Livingstone i forbindelse med innsamling av data til masteroppgaven sin, men tok nå turen nordover for å hjelpe til med å forsvare Norges ære under Nordic Sports Day. 



Vi norske var passe kjepphøye og store i kjeften før det hele begynte siden vi vant i fjor, men måtte til slutt innse at Norge endte på en særdeles skuffende 3. plass - slått av både Sverige og Finland. Vi konkurrerte i volleyball, svømming, fotball, kubb, tautrekking og gummistøvelkast. Jeg vet ikke helt hva som samlet sett gikk galt i løpet av dagen, men jeg vet i hvert fall at min egen innsats på startetappen av 4 x 100 meter stafett ikke akkurat var egnet til å heve nivået. 


Rett etter at dette bildet ble tatt klarte jeg å skli i det starten gikk, slik at bena bare forsvant under meg. Jeg prøvde selvfølgelig å komme meg opp så raskt som mulig for å ikke miste for mye tid, hvorpå bena nok en gang forsvant under meg og jeg rullet over i neste bane. Den eneste grunnen til at vi ikke endte helt sist var at Finland aldri klarte å fullføre pga en skade underveis...... Det er mulig det er en grunn til at min sportslige karriere aldri helt tok av, men moro var det nå lell! Deilig mat på den danske ambassaden avsluttet dagen.

Mens jeg skriver holder jeg på å eksperimentere med litt baking i den "nye" gassovnen vår. Vi har invitert en gjeng i forbindelse med Peters bursdag i morgen, og siden jeg har tenkt å prøve meg på en foccaccia i morgen så må jeg eksperimentere med litt kakebaking i dag i fht å lære steketid osv. Må innrømme at det er en forholdsvis varm fornøyelse, men vi får håpe resultatet blir duganes :)

Monday, September 17, 2012

"Hverdagen" kaller :)


 En lang og deilig sommerferie i Norge er over, men den hverdagen jeg har kommet tilbake til er litt annerledes enn den jeg forlot. Peter og jeg måtte flytte ut av huset vi leide før vi satte oss på flyet, og da vi kom hjem igjen flyttet vi rett inn i en container på en bakketopp som vi eier. Den skal med tid og stunder bli et hus, men enn så lenge er den faktisk kun en container :)

Mitt nye hjem :)

Det gjenstår litt arbeid før det kan kalles hus.....

Når det gjelder utedo og bøttedusj er jeg jo heldigvis godt trent fra hytta på Hvaler, så det er ikke noe stort problem. Utsikten i dusjen er dessuten upåklagelig! Etter hvert har vi fått opp noen solcellepanel, så vi kan boltre oss med luksus som kjøleskap! Når dagtemperaturen inne i containeren runder 50 grader så kommer det godt med :) Det skal bli godt å få et tak over så vi får litt skygge, men det skjer i zambisk tempo, så det gjelder å ikke være for utålmodig.

Tålmodig må jeg også være når det gjelder jobb. Jeg venter nå på å bli registrert som fysioterapeut igjen. Forrige midlertidige registrering har utløpt, og selv om jeg syns jeg var ute i god tid for å få en ny på plass har jeg måttet innfinne meg med at det ikke holdt helt denne gangen heller.... Det gjelder bare å ikke miste motet, så går det seg til. Jeg gleder meg virkelig til å komme i gang med jobben for PLAY igjen! I tillegg ser det ut til at det kan ordne seg med noe inntektsbringende arbeid her i Zambia - det gjenstår bare litt mer papirarbeid  og venting.......

Jeg har ikke vært helt uvirksom mens jeg var i Norge heller. Hjelpemiddelsentralen har gitt oss to gåstativ, og etter litt korrespondanse med flyselskapet fikk vi fraktet dem ned gratis. De skal brukes på klinikkene slik at flest mulig barn kan få tilgang på å gå litt hver uke. Jeg skulle gjerne hatt nok til å dele ut til alle de som trenger det, men på denne måten blir det i hvert fall flere enn to som får muligheten. 

Ute og går for første gang! 
Ellers har jeg holdt foredrag om Zambia og PLAY for Landslaget for Offentlige Pensjonister i Sarpsborg. Honoraret ble en donasjon til PLAY :) Vi har også startet opp et samarbeid med Blomsterøya barnehage. De skal ha en forestilling og utstilling til våren, og overskuddet går til PLAY's arbeid. Bildepresentasjon for barna om Zambia og PLAY er oversendt, samt en artikkel til foreldremagasinet deres.

Nå begynner temperaturen å stige såpass at det blir vanskelig å konsentrere seg om å skrive, så jeg får gå ut i solen og fortsette å skrape og male det som skal bli en glassdør etter hvert. Ha en fin dag!



Monday, June 11, 2012

Av og til kan man savne NAV....


I dag vil jeg dele historien om Thomas. Han er 11 år og en herlig type. Skikkelig glimt i øyet og kjappe kommentarer. Engelsken hans er meget god, og det er lett for meg å kommunisere med ham. Thomas har også cerebral parese, og kroppen hans motarbeider ham kraftig. Jeg møtte Thomas da mor kom med ham for å få hjelp med rullestolen hans. Thomas er ett av de få barna med funksjonshemming som har foreldre som har hatt råd til å kjøpe en rullestol. Problemet er imidlertid at Thomas har så store spasmer at han ikke klarer å bøye nok i hoftene til å sitte i stolen. Dermed har den stått ubrukt i mer enn ett år, og Thomas blir båret rundt på ryggen til mor.



















Jeg ble oppringt fra verkstedet hvor de lager papp-stoler og spurt om jeg kunne komme og hjelpe dem med å vurdere hva vi kunne gjøre. Tre voksne mennesker forsøkte å hjelpe Thomas inn i stolen uten å lykkes - han beklaget at han ikke kunne være til mer hjelp.... Deretter startet prosessen med å tenke nytt. Thomas kunne fortelle at han liker å sitte i stolen han har fått laget til klasserommet på skolen. Den føler han seg trygg i, og dermed klarer han å slappe av. Vi fikk hentet stolen fra skolen og startet med å oppgradere denne siden den begynte å bli litt liten. Bildet viser en foreløpig tilpasning - det gjenstår fortsatt et par små endringer. Nå er det opp til gutta på Apters å lage en tilsvarende stol som kan festes til ramma i rullestolen, så burde vi komme i mål! Thomas har høytidelig lovet meg at han ikke skal spise seg feit - vi har nemlig ikke mye plass i bredden på denne stolen hvis den skal passe innenfor ramma av rullestolen. I følge mor er han stadig etter henne for at hun skal gå ned litt i vekt også, så det burde nok gå bra :) De har en herlig tone seg i mellom - hun småerter med å kalle ham lille banan når spasmene slår til, men får seg kjapt et tilsvar.

 Når man er vant til å jobbe med hjelpemidler som enkelt kan justeres i alle retninger er det uvant og utfordrende å måtte ta alle avgjørelser på forhånd, for så å komme tilbake en uke senere og sjekke om det gutta har laget faktisk passer og fungerer slik vi hadde tenkt. Deretter må det evt kuttes eller legges til litt papp her og der og fylles ut med puter til vi kommer i mål. Du verden hvor mye lettere det er i Norge der vi kan søke om en annen rullestol fra NAV hjelpemiddelsentral når den man har ikke passer. Her må man ta utgangspunkt i det man har og gjøre det beste ut av det. Thomas var nå uansett storfornøyd og kunne meddele at han har stor tro på at han endelig skal kunne bruke rullestolen. Så får tiden vise om kunden har rett :)

Saturday, April 14, 2012

Langs en vei


En lørdag ettermiddags spasertur langs gatene i Lusaka byr på så mangt - både hyggelig og trist. Været er definitivt i den første kategorien i dag. Deilig norsk sommertemperatur og sol med små bomullsdottskyer. Langsmed veien står trær i full blomst; hvitt, rødt, gult og lilla om hverandre. Et lite stykke opp i veien sitter en gammel, gråhåret kone og selger tomater, maiskolber, jordnøtter og tørkede larver. Hun hilser og smiler blidt når jeg spør: "Tomatoes singati?" Hun gir meg en pris, og jeg handler et par til middagen. Like bortenfor ser vi en mann som står og kaster søpla si rett ut i diket. Jeg slutter aldri å forundre meg over at zambiere ikke synes å bry seg om at de bor midt i en søppelhaug så lenge gårdsplassen deres er upåklagelig. Plutselig høres masse tuting. En kolonne med biler kjører forbi med folk sittende i vinduer og stående på lasteplan. Det er bryllup, og det må markeres - gjerne med litt hasardiøs bilkjøring..... Vi vandrer videre, og under et tre utenfor kirken sitter et kor og har ettermiddagsøvelse før morgendagens gudstjeneste. Som alltid ledes sangen av en forsanger, hvorpå alle faller inn og svarer. Rent er det ikke, men det er allikevel vakkert på sin egen sjarmerende måte. Bak oss ringer en bjelle, og straks etter kommer issykkelen forbi. "God ettermiddag - skal det være en ispinne? Nei takk, ikke i dag." Et stort avokadotre bugner av enorme frukter snart modne for innhøsting. Det er alltid sesong for noe her - det er et rikt land på mange måter. Etter en stund høres lyden av hard oppbremsing, og vi snur oss og får se en lastebil kjøre av veien og med en uhyggelig lyd snurre rundt. Overalt kommer det folk løpende mot ulykkesstedet. Noen forhåpentligvis for å hjelpe, men mange sannsynligvis for å se om de kan berike seg på noe fra vraket. Uansett er det ikke noe vi kan gjøre i en slik folkemengde, så vi fortsetter vår vandring med en liten klump i magen.  Lenger nede i veien er det noen unger som leker med en ball - blide, herlige unger. De er så opptatt at de ikke registerer oss i det vi passerer.

En liten vandring som dette minner meg på hvor utrolig kontrastfylt dette landet er. Det er så mye vakkert og stygt, så mye fantastisk og så mye trist. Men jeg elsker Zambia på godt og vondt :)

Friday, April 6, 2012

Påskefri!


Nå har jeg fått hjem kjæresten etter å ha vært alene hjemme i en ukes tid - koselig! Må likevel innrømme at det er litt godt med alenetid også. Det er et konsept som zambiere finner det vanskelig å skjønne. De er aldri alene. Dersom en zambier ikke har folk rundt seg hele tiden begynner de å lure på hva som er galt med dem. Så akkurat på det punktet er og blir jeg nok norsk (og litt skrullete sett med zambiske øyne...)

Gutta boys på Mtendere clinic
De siste ukene har jeg hatt mange flotte opplevelser på jobb for PLAY. En del av ungene som jeg nå har jobbet med en stund har vist utrolig flott framgang, og foreldrene har strålt når de har kommet på klinikk. En av "gutta mine" har vært helt utrolig slapp (hypoton) - en sånn unge som du nesten mister ut av hendene når du løfter ham opp. Han hadde ingen spontan aktivitet med verken armer eller ben. I forrige uke lå han og støttet seg på armene og kikket nysgjerrig rundt seg i mageleie, og han kunne sitte i knesittende en liten stund uten støtte! Moren var et eneste stort smil :)  Da er det virkelig verdt å være barnefysioterapeut!

Ut på tur!
Påskens siste arbeidsdag var skjærtorsdag, siden det ikke er fridag her. Dagen ble brukt til ekskursjon med Anglican Street Childrens Project. 59 unger og 13 lærere stappet inn i en buss med 20 seter - off we go! Målet denne gangen var en dyrepark like utenfor Lusaka. Mange av ungene har aldri sett Afrikas dyr. De er vokst opp i en compound i Lusaka og har ofte ikke reist noe sted pga dårlig økonomi. I god zambisk tradisjon ble det mye venting i løpet av dagen. Først på de elevene som hadde gått hjem fra møteplassen fordi vi var litt sent ute med å hente dem. Dernest køkjøring gjennom en overtrafikkert bykjerne, for så å vente på guiden som skulle vise oss rundt. Jeg slutter aldri å la meg imponere over den tålmodigheten ungene viser - jeg er langt mer utålmodig på deres vegne! Men - vi fikk nå sett både løver, sebraer, antiloper, krokodiller og mye mer.

Stolte elever poserer foran løvene :)
Nå tar jeg meg et par dager påskeferie med god samvittighet, og ønsker dere alle sammen en riktig god påske!

Thursday, March 8, 2012

Grusomme nyheter


I går fikk jeg noen skikkelige forferdelige nyheter på jobb. I Chawama compound var to unge gutter blitt drept i løpet av natta. De ble drept for å lage "medisin" - en del tradisjonelle healere bruker unge gutters penis i sine miksturer. Jeg har lest om dette tidligere, men det kommer liksom enda nærmere når det skjer her hvor jeg jobber. Det er så uvirkelig at folk i 2012 fortsatt tror på slikt! I mine øyne blir det bortimot det mest egoistiske man kan gjøre - drepe et barn med hele livet foran seg for å skaffe seg selv hell og lykke.

Det er ikke tvil om at witchcraft og tradisjonell healing fortsatt står sterkt i Zambia, men det er vanskelig å få folk til å snakke om det. Kollegene mine på sykehuset sier at det er utrolig mange som oppsøker slike "doktorer", men at det ikke er noe man snakker om. For meg som hvit blir det ekstra vanskelig å få noe innblikk i hvordan folk tenker om dette. Jeg må innrømme at når sånt som dette skjer så er jeg ikke sikker på at jeg egentlig vil vite heller, for det er så utrolig opprørende. Jeg har ledd godt når jeg har fått stukket brosjyrer inn gjennom bilvinduet som lover at Professor Ali kan fikse alt fra å stramme opp vagina til å hjelpe meg å vinne i lotto, men hvis dette er hvordan de gjør det så er det jammen ikke noe å le av!


Beklager å komme med så lite hyggelige nyheter på kvinnedagen. 8. mars er public holiday i Zambia, og også for kvinners rettigheter gjenstår det mye arbeid her. Mandag er det nok en fridag - denne gangen Youth Day. Jeg håper alle ungdommer i Zambia snart kan føle seg trygge på at de kan vokse opp uten å bli utsatt for voksnes ekstreme egoisme! 

Wednesday, February 29, 2012

Aldri en kjedelig dag


...men denne må kunne sies å ha vært litt ekstra begivenhetsrik.  Først måtte jeg slåss meg gjennom Lusakas trafikk på vei til jobb. En diger lastebil hadde brutt sammen, så det var fullstendig kaos. Det tok halvannen time å kjøre 17 km....

Vel framme på UTH var det bare å gå i gang med jobben. Jeg traff et par barn som var nye for meg - hyggelige bekjentskaper. En av mine små venninner fra tidligere ble sett på av en kollega med studenter, og hun var alt annet enn fornøyd kunne jeg registrere. Etter hvert som jeg ble ferdig med "mine" unger ble jeg sittende ved siden av den lille jenta, og småpratet og begynte å leke litt med henne. Da kom kollegaen min bort og sa at jeg visstnok var den eneste som kunne jobbe med henne uten at hun gråt. "Hva gjør du for å få til det?". Jeg forklarte henne litt om hvordan jeg tenker i fht å finne barnets motivasjon og leke "detektiv" i fht hva som kan funke for dette barnet. Hun ble umiddelbart interessert og sa at dette var veldig annerledes enn deres programmer som følger diagnose. Dermed hadde jeg brått to kolleger og fire-fem studenter rundt meg som ville at jeg skulle demonstrere og forklare. Var ikke helt forberedt på den! De pekte på en liten gutt og sa at han alltid gråt når de jobbet med ham. Spesielt var det ille i firfotstående. Tradisjonen her er å stable dem opp og holde fast armer og ben i så korrekt posisjon som mulig. Jeg satte ham opp på knærne og lente ham mot mors ben. Der fikk han lov til å holde på med en leke en stund. Etter hvert oppdaget han at det var artig å skyve fra litt med bena, så dermed var han i gang med å jobbe opp og ned mellom knestående og -sittende. De hadde aldri sett han gjøre så mye selv, og i tillegg smile mens han gjorde det! Moren var også et kjempesmil, for dette var noe hun kunne gjøre hjemme. Vi endte i en lang diskusjon om dette med læring, motivasjon og det å tilfredsstille foreldres forventninger. Fysioterapeutene her sier at alle foreldre forventer en viss grad av passiv behandling, aller helst med gråt fra barnet. Da har man jobbet skikkelig. Min innvending til dette er: Hvem har lært dem at dette er riktig og viktig? Det må jo nødvendigvis komme fra oss fysioterapeuter, siden foreldre i dette landet har liten eller ingen forkunnskap om hva de skal forvente før de kommer. Dette høstet mange nikk rundt meg - så får vi se om det endrer praksis. Det er i hvert fall spennende og srtig å bli utfordret til å sette ord på egne tanker om faget og diskutere det med kolleger som kommer fra en helt annen tradisjon og kultur. Det er jo tydelig at de legger merke til at jeg jobber på en litt annen måte, på samme vis som jeg observerer dem :)

På veien hjem dro jeg innom veterinæren for å hente katten vår som var blitt sterilisert. Der fikk jeg nyheten om at hun allerede var gravid igjen. Det tok jammen ikke lang tid! Forrige kull kom for ca 6 uker siden....

Da jeg så skulle låse meg inn hjemme fant jeg at nøkkelen sto i på innsiden av kjøkkendøra. Vi har nøkkel til hver vår dør i huset, siden det bare fins en nøkkel til hoveddøra. Peter hadde glemt å ta ut nøkkelen på kjøkkensiden da han låste fra innsiden og gikk ut hoveddøra. Dermed måtte jeg ringe til ham for hjelp. Man skulle tro at historien endte der, men nei. Han hadde brukt smekklåsen på hoveddøra for at jeg skulle kunne åpne fra innsiden når jeg kom hjem, og den har vi ikke nøkkel til i det hele tatt! Dermed sto vi der og kom ikke inn noen vei. Etter flere runder med forsøk på innbrudd måtte vi til slutt fram med vinkelsliper og drill og kappe av hele låsemekanismen. Takk og pris for at jeg bor sammen med en fyr som oppbevarer alt dette i bilen og ikke i huset!

"Innbrudd" på gang

Nå kan jeg endelig sette i gang med å bake. Jeg har fått to kunder som ønsker hjemmebakte grove rundstykker a la Inger, så det er bare å sette i gang :)

Friday, February 17, 2012

Arrgghhh!


Åhhhh - av og til blir jeg bare så oppgitt! I går var jeg som vanlig ute på klinikk i Chawama compound. Det første som skjedde var at en mamma nærmest slengte sin datter over til meg, hvorpå hun begynte å hylskrike og mamma lo fordi hun var redd for mzunguen (hvitingen). På hvilken planet er det morsomt? Jeg ga datteren pent tilbake og sa at vi kanskje skulle prøve en litt roligere framgangsmåte hvis det var meningen at jeg skulle få gjort noe for datteren. Deretter kom den virkelige årsaken til mitt lille utbrudd i starten. For å drifte disse klinikkene er det som tidligere nevnt en gjeng med frivillige som bidrar i trening av barna. Disse er stort sett mødre til funksjonshemmede barn som så har fått ekstra opplæring. I går var det en av de frivillige som jobbet med ei jente jeg ikke hadde sett før. Etter en liten stund satte ungen i å hylskrike, og selv om det ikke er helt uvanlig tittet jeg etter hvert bort for å se hva som stod på.  Jenta stod mens den frivillige holdt henne rundt hoftene og dytta og nærmest rista i henne.  Siden jeg selv var opptatt med et annet barn observerte jeg bare litt i sidesynet. Dette pågikk over lang tid, mens jenta fortsatte å hylgråte. Etter hvert ble jeg ferdig, og skle litt tilfeldig i retning av dem. Jeg hentet en stol og satte foran jenta mens jeg forklarte den frivillige at jeg gjerne ville se om hun kunne stå selv med støtte. Det kunne hun, men "hjelperen" var ikke helt ferdig. Hun begynte å dytte vekk hånda som jenta støttet seg med, hvorpå hun nesten falt overende og begynte å gråte igjen. Etter hvert fant jeg ut at det eneste som sannsynligvis feilte dette barnet var en enkel fotfeilstilling, men denne var i ferd med å rette seg fint. "Behandlingen" var derimot rene oppskriften på "hvordan få et barn til å mislike stående stilling". Jeg syns det er flott at noen melder seg til å stille opp for andre foreldre for å hjelpe dem, men av og til er det jammen behov for litt mer kunnskap om det man driver med!

Heldigvis bød ettermiddagen på en liten opptur. En mamma til ei lita jente på rundt året var litt fortvila for at jenta alltid gråt hver gang de skulle trene på de øvelsene de var blitt gitt. Firfotstående var oppskrift på hylgråt, og det  samme var posisjonering for trening av hodekontroll. Etter å ha snakket litt sammen og sett hva som skjedde når mammaen prøvde foreslo jeg for henne at vi skulle prøve å gå vekk fra "trening" og leke litt med henne i stedet. Vi sang noen sanger hvor hun fikk jobbe med hodekontroll, brukte mamma som "pute" å ligge på på magen, og i stedet for å bli irritert når hun kastet seg tilbake fra sittende posisjon gjorde vi det om til en lek hvor hun skulle reise seg opp igjen når vi kilte henne på magen. Jenta storkoste seg, og mamma hadde et stort smil om munnen gjennom hele timen. Jeg forklarte henne at vi oppnår mye mer ved å jobbe med barna og få dem til å trives med aktiviteten enn ved å bare utføre alle ting mekanisk uansett barnets reaksjon. Denne mammaen var absolutt i stand til å ta til seg dette, og det var herlig å se hvordan hun helt tydelig senket skuldrene og skjønte at trening kan være gøy - for både store og små!

Tuesday, February 14, 2012

Nytt år - nye muligheter :)


Det nye året har allerede gitt meg en masse flotte opplevelser - og det har jo så vidt begynt! Etter en stille og rolig julefeiring startet jeg året med en tur til Livingstone sammen med min kjære. Der møtte vi min tante med familie for en drøy uke spekket med aktiviteter av ymse slag.  Det er veldig hyggelig å få lov til å vise fram dette landet som jeg er blitt så glad i!

Frokost i nasjonalparken
I midten av januar startet klinikkene på CBIA opp igjen, så da var det tilbake til den vanlige rutinen. Jeg har truffet igjen mange av barna jeg jobbet med før jul, men noen har vært fraværende. Min lille venn med Downs ble jeg litt bekymret for før jeg hørte at han var i full vigør, men hadde byttet dag og kom når jeg ikke er der. Et par av barna er det ingen som har hørt noe fra, og et barn døde nå like etter nyttår. I dette landet handler det dessverre fortsatt om kampen for tilværelsen for mange familier.

Veiledning på Mtendere clinic
Det er stadig nye utfordringer i jobben. Et stort problem er at mange familier ikke har råd til å betale for medisinsk testing, så det å få stilt en nøyaktig diagnose kan være meget utfordrende. I tillegg kommer problemene med å få en nøyaktig anamnese. Språket er et stort hinder for mange selv i Lusaka. Det er på langt nær alle som behersker engelsk. I tillegg er det vanlig å svare det man tror den andre vil høre, så da gjelder det å ikke stille ledende spørsmål! Spesielt utfordrende blir dette når man møter barn som plutselig har fått nevrologiske symptomer - det kan jo være feks blødninger eller svulster i hjernen. Det er vondt og vanskelig å måtte innse at det ikke er mulig å få undersøkt og behandlet dette skikkelig.

Heldigvis er det mange gode historier også. Jeg fikk besøk av min mor i slutten av januar, og i to uker var hun med meg rundt på jobb. Det var utrolig deilig å ha en annen norsk barnefysioterapeut å diskutere med! Den første uka traff vi blant annet en pappa som kom for første gang med sin sønn. Vi undersøkte og jobbet med gutten lenge den første dagen. Etterpå var vi veldig i tvil om hvor mye denne pappaen egentlig hadde fått med seg. Han overrasket stort da vi så dem sammen den neste uka! Pappa jobbet herlig med gutten, og hadde helt tydelig tatt til seg mye mer enn det vi trodde.

Co-fysioterapeuten i aksjon :)

En annen liten solskinnshistorie er Doris på 9 år som er blind og har vansker med å gå etter cerebral malaria. Etter å ha jobbet med henne foreslo jeg for mor at hun burde få en rullator. Foreldre må kjøpe hjelpemidler selv, og de lages av papp. APT heter teknikken. Gutta som driver verkstedet er tidligere poliopasienter, og de lager bla. ståstativ, stoler og rullatorer. Doris kom og fikk prøve en modell, og hun var et eneste stort smil der hun vandret rundt:) Nå venter hun i spenning på at de skal få gjort den ferdig så hun kan få den utlevert. Jeg må innrømme at det gjør jeg også...... Det er fantastisk å se når barn for første gang får muligheten til å bli mer selvstendige og ikke lenger må sitte på mors rygg hele tiden.

Doris prøver en ikke helt ferdig rullator

I dag har jeg vært en tur på skolen hvor jeg er frivillig. Det var for få lærere der i dag , så jeg endte opp med å undervise første og andre klasse i matematikk og alfabetet. Vet ikke helt hvordan det er med den pedagogiske kompetansen, men på det nivået har jeg i hvert fall fortsatt fagkompetanse nok.... En av elevene er helt ny, og det første hun spurte meg om er om jeg slår. Først skjønte jeg ikke hva hun mente, men det gikk etter hvert opp for meg at hun faktisk mente akkurat det hun sa! Hun fortalte meg at pappa hadde slått mamma i går. Vi hadde en lang prat, men det føltes ikke godt å forlate henne og vite at hun må gå hjem til en sånn virkelighet. Dessverre skjer det alt for ofte i alle deler av verden.

Sånn - det var en liten brøkdel av det jeg hadde på hjertet. Det er alt for mye å fortelle og for lite plass å gjøre det på. 

Og forresten: Gratulerer til Zambia med fotballgull!!!!