Sunday, January 17, 2021

Livstegn fra sør

 Det er jammen godt at jeg ikke lever av blogging, for da hadde det blitt smalhans! Men nå syns jeg det var på tide å skrive en liten snutt igjen. Vi har entret 2021, og det ser dessverre ut til at det blir 2020 med variasjoner..... Her i Zambia var det forholdsvis kontrollert spredning av korona fram mot desember, men siden da har det vært en ganske stor økning i antall tilfeller. Jeg jobber fortsatt, men antallet klienter har gått ned og jeg får ikke gjort noe særlig for PLAY i disse dager siden vi ikke kan åpne klinikken i Bauleni slik vi hadde håpet, og både SOS og Kasisi har innført lockdown og tillater ikke kontakt med noen utenfra for tiden. Trasig, men sånn er livet. Vi håper at vaksinasjon skal starte i februar, men jeg tror nok det vil ta lang tid før vi når et nivå som kan bremse smitten, og selv står jeg nok rimelig langt nede på lista over mottakere. 

Fra september til desember i fjor kunne jeg jobbe på Kasisi, og det var som alltid utrolig trivelig. Det er en flott gjeng! De største ungdommene treffer jeg bare i skoleferiene, så da er det ekstra stas med gruppetrening. Alle deltar etter beste evne!


En annen som har kommet trofast gjennom høsten er Anthony fra SOS. Han har tilfeldigvis kommet samtidig med den tidligere visepresidenten i Zambia, og de to har etter hvert blitt et skikkelig radarpar på trening. Utrolig artig når Anthony, som tidligere var veldig stille og forsiktig fordi han ikke var vant til å bli snakket til pga sitt handikap, nå instruerer visepresidenter og terapeuter og kjefter på oss når han ikke er fornøyd med hvordan vi gjør øvelsene! Det er herlig å kunne se at selvtilliten kommer med å bli ansett og snakket til på vanlig måte.


På det private har jeg utvidet familien med ytterligere to medlemmer. Jeg føler nå at jeg beveger meg i grenselandet for "crazy cat lady", men kan garantere at det i hvert fall ikke blir kattunger. Det er så mange dyr som trenger et hjem, så disse to søstrene ble adoptert fra dyrebeskyttelsen. Pearl og Opal har nå funnet seg godt til rette og blitt integrert med de to andre.


Romjul og nyttår tilbragte jeg i år sammen med gode kolleger med familie og venner. Vi reiste til Zambezi helt på grensa mellom Zambia, Zimbabwe og Mozambique. Et fantastisk flott sted. Heldigvis har vi fortsatt muligheten til å reise fritt rundt i Zambia, så dette er helt klart tiden for å oppdage mer av Zambia. Med få utenlandske turister blir det desto mer muligheter for oss som bor her. Neste prosjekt er en rundreise i nordre del av Zambia for å oppleve flere vakre fossefall og lake Tanganyika. Hvis alt går etter planen blir det en gang i mars/april.






Tuesday, May 19, 2020

Litt om jobb og litt om korona i Zambia


Det nye året startet så bra - klinikken på Bauleni startet opp, arbeidet på Kasisi barnehjem fortsatte som vanlig og barna fra SOS som kommer til instituttet var på plass. Bildet øverst viser to av jentene på Kasisi som koser seg på fysiorommet.


En av de nye klientene mine i år er ei jente på 7 år. Hun er albino og hadde blitt angrepet hjemme og fikk armen amputert. Mange her tror at man kan lage medisin med kroppsdeler fra albinoer. Sannsynligvis var faren involvert i det hele, og barnet ble derfor flyttet fra en annen del av landet og det er hemmelig hvor hun bor. Bildet er derfor redigert og bakgrunn tatt bort. Jenta klarer seg utrolig bra, men det er klart at det er en enorm emosjonell påkjenning å bli utsatt for noe sånt. Før koronaepidemien slo til var det planlagt at hun skulle reise til Tyskland for å få tilpasset en protese. Nå må vi vente og se....


På Bauleni klinikk har jeg jobbet en stund med denne jenta. Hun har CP, og vi har forsøkt å få laget en nattskinne til hånda hennes for å hindre at fingrene blir for bøyd. Den hun fikk laget på sykehuset var så kort at den lagde sår på underarmen, så da tok jeg oppgaven selv. En toliters melkekanne, velcrobånd og limpistol og vi fikk laga en skinne som ikke gjør vondt. Alltid artig når ting ordner seg!

Special Hope Network står I spissen for en tilstelning kalt "Night to shine". Ungdommer med ulike funksjonshemminger blir invitert til ball med middag, dansing, aktiviteter, karaoke m.m. Hver deltaker får en partner som passer på at de får en flott kveld. To av mine kolleger og jeg meldte oss som frivillige og hadde en kjempeartig kveld som ballpartnere.

I midten av mars begynte koronaen å påvirke oss her i sørlige Afrika også. Vi hadde fortsatt under 10 smittetilfeller, men med nyhetene fra Europa ble det mye usikkerhet og folk begynte å holde seg hjemme. Bauleni fysioklinikk stengte ned, Special Hope Network stengte sine community centres og Kasisi lukket dørene for alle utenfra. På instituttet ble det nesten tomt for pasienter.

Zambia har pr 19. mai 772 bekreftede Covid-19 tilfeller og 7 døde - 61 dager etter at de to første tilfellene ble registrert. Tiltakene har vært veldig likt som i Norge; Fysisk avstand, håndvask, hjemmekontor for de som kan og skoler, kirker, barer, treningssentre etc stengt. Unødige reiser ikke anbefalt, men ellers full bevegelsesfrihet. Her er det også påbudt med maske når man er ute i offentligheten nå. I begynnelsen kom de fleste smittetilfellene fra Pakistan og Italia. Nå er det i størst grad lastebilsjåfører - særlig på grensen til Tanzania. Myndighetene har satt opp testestasjoner på alle de kjente grenseovergangene, og alle sjåfører blir testet og satt i 14 dagers karantene.

De største utfordringene her i forhold til i Norge er at det er svært vanskelig for mange å holde avstand. Familier bor 8-10 personer på ett rom og kan ikke oppholde seg i huset på dagtid. Naboene bor vegg i vegg, og toalett og vannpumper er felles. Minibussene er fullstendig overfylt, og folk har ingen annen mulighet for transport. Mange lever hånd til munn og er avhengige av å tjene penger hver dag for å leve. En stor andel av befolkningen arbeider i uformell sektor, og mange har mistet inntektsgrunnlaget. Det fins få om noen sosiale støtteordninger som fanger opp folk. Via sosiale medier har folk engasjert seg i "Lusaka helps" som har sydd masker og distribuert, delt ut matkasser i compounds og fengsler i tillegg til en del andre tiltak.

Selv om smittetilfellene fortsatt øker sakte men sikkert ser vi ingen stor eksplosjon i antall tilfeller, og myndighetene har sakte men sikkert begynt å åpne opp igjen. Skolene skal snart åpne, og de fleste institusjoner har nå lov til å holde åpent med smitteverntiltak på plass. Så er det bare å krysse fingrene og håpe at vi finner veien tilbake og kan gi hverandre en klem snart!

Sunday, October 6, 2019

Ett år alene

Ett år uten Peter - så lang tid og så kort tid samtidig. Det kjennes som om det var i går at han kom ruslende inn fra hagen og spurte om jeg ville komme ut å se på noe. Andre dager kjennes det som om det er en hel evighet siden han holdt rundt meg. Nå er det vår i Zambia, og stadig er det noe nytt som blomstrer rundt hushjørnene. Peters grønne fingre gir meg fortsatt mye glede, og vil gjøre det i år framover.





Forrige helg dro Peters datter Louann og jeg ut i bushen for å markere hans bursdag og årsdagen for dødsfallet. Det ble en veldig fin tur som jeg er helt sikker på at han ville ha gledet seg storartet over. Han elsket bushen og lærte meg å sette pris på den også. Vi gikk turer, slåss mot skogbranner, fotograferte blomster og insekter og spiste fruktkake som var Peters favoritt. Asken hans ble spredt på et nydelig sted ved en liten elv. Definitivt et godt sted å hvile.




På vei mot toppen

På toppen!








Et siste farvel

Nå har årshjulet snurret sin første runde. Så er jeg klar for hva den neste har å bringe.



Sunday, September 15, 2019

Livet siden sist

Nå var det jammen på tide å skrive litt igjen! Vi skriver september, og det har vært et år med mye følelser for meg, så da er det ikke alltid like lett å sette seg ned og skrive. Jeg har snart vært alene ett år, og hverdagen har gått seg til sakte men sikkert. 

For PLAY har det vært noen endringer i løpet av året. Fysioklinikken i Chelstone ble stengt ned pga mangel på plass i fjor høst, og jeg har siden drevet lobbyvirksomhet for å se om vi kan få den i gang igjen. I August startet vi opp på nytt sted - den anglikanske kirken har stilt et lokale til rådighet. Det har imidlertid vist seg å ta tid å få foreldrene til å komme til nytt sted, så det har vært veldig få barn å jobbe med. Vi håper og tror fortsatt at det kan skje! 

Fornøyd klient på nyåpnet Chelstone klinikk

I sommer ble jeg kontaktet av Special Hope Network - en annen organisasjon som jobber med barn med funksjonshemming av ulik art. De ønsket å knytte til seg en fysioterapeut som kan veilede personalet og ved behov undersøke enkeltbarn. Dette har jeg fått godkjenning av styret til å gjøre, og første oppdrag for dem var et foredrag om posisjonering og håndtering av barn med cerebral parese for alle lærerne. Det ble godt mottatt, og neste skritt er å besøke alle de fem senterne de har rundt i Lusaka.


På tur med alpene i bakgrunnen

Sommeren tilbrakte jeg som vanlig i Norge, med en svipptur til Sveits på veien. Min gode venninne Theresia her i Zambia er fra Sveits, og hun tok med meg på “Tour de Swiss”. Fantastisk opplevelse. Så er det alltid godt å komme hjem til gamle Norge og treffe familie og venner. Selv om jeg bor langt unna er det godt å kjenne at det er så mange som betyr så mye for meg i gamlelandet. 

100-års jubileum for hytta!

Telttur med nieser og nevøer


Jeg var spent på hvordan det ville føles å komme hjem denne gangen. Det var selvfølgelig annerledes å ikke ha Peter stående å vente på flyplassen, men det kjentes fortsatt godt å komme hjem. Jeg ble hentet på flyplassen av min gode venn Jamie, og han hadde til og med vært på shopping for meg. Jeg fikk en forundringspakke som inneholdt alt fra gulrøtter og løk til rødvin og popkorn. Det tok nesten en uke før jeg trengte å nærme meg en butikk. Veldig godt med gode venner!

Siste helg i september reiser Peter’s datter Louann og jeg i “bushen” til et sted jeg lenge har hatt lyst til å besøke. Planen er å spre asken til Peter der på årsdagen for dødsfallet, siden han satte stor pris på plassen. Det blir en fin måte å markere dagen på, tror jeg.

Peters grønne fingre gir fortsatt glede

Monday, December 31, 2018

Et farvel

Det ble et veldig annerledes 2018 enn jeg hadde forestilt meg. Livet snur fort, og det er jammen godt at vi ikke alltid vet hva som ligger rundt neste sving. Jeg har ikke skrevet noe her siden i april i fjor - blogging har ikke akkurat stått øverst på prioriteringslista. Men nå kjennes det greit å sette seg ned og oppsummere tankene litt. 

Et år er ikke lang tid, og samtidig så skjer det så uendelig mye på den korte tiden noen ganger. I januar i fjor reiste Peter og jeg på en deilig tur til Zanzibar. Fantastiske opplevelser som jeg er kjempeglad for å ha med meg. 




Så fulgte måneder med mye jobbing, både på instituttet og ute på klinikker og barnehjem. Jeg var sliten da juni endelig kom, og var veldig glad for å få noen deilige uker med fantastisk sommervær og mange hyggelige opplevelser i Norge. Batteriene ble ladet godt opp.

De fleste av dere kjenner sikkert til historien videre. Jeg kom hjem til en Peter som helt klart ikke var frisk, og vi fikk bare to korte måneder sammen før han døde. Det var veldig sterkt å være sammen i den prosessen. Han var utrolig flink til å ta i mot hjelp, og det gjorde det lettere for meg. Vi hadde mange gode samtaler i denne perioden - jeg er så glad for at vi kunne snakke åpent og ærlig om situasjonen. I ettertid har jeg vært takknemlig for at jeg føler at det ikke var noe usagt. Vi fikk nesten 10 fine år sammen, og har delt så mange opplevelser og hverdager. 

Jeg har opplevd en fantastisk støtte fra familie og venner både i Norge og Zambia, og det har betydd så uendelig mye for meg. Jeg er så glad for alle de flotte menneskene jeg har i livet mitt! Det gir meg pågangsmot til å gå videre. Når det gjelder veien videre har jeg bare tatt en stor beslutning, og det er å ikke beslutte noe som helst på en lang stund. Jeg har startet med små beslutninger og gjør stadig små praktiske forbedringer rundt hushjørnene, og det kjennes fint. Akkurat nå er det verandaprosjektet som står i fokus. 


Jeg har også utvidet familien med to nye medlemmer - Max og Whisky. Det er veldig hyggelig å ha noen å snakke med her på bakketoppen min. Det har gått forbausende bra å bo her alene, men litt selskap er ikke å forakte. 


Nå tar jeg farvel med et 2018 som ga meg oppturer og store nedturer og tar i mot 2019 med åpne armer. Jeg håper at jeg har gode ting i vente i året som kommer. Savnet blir med meg, men mest som gode minner. Godt nytt år alle sammen!


Monday, April 2, 2018

Førpåskebesøk


De siste ukene har jeg hatt gleden av å treffe og jobbe sammen med en fysio kollega. Marco er den som har bygd opp fysioterapirommet på Kasisi barnehjem, og nå var han tilbake på en to ukers visitt. Han jobber til daglig i Sveits, og dette var sjette gang han besøker Zambia og Kasisi. Veldig trivelig å treffe engasjerte folk som syns dette er like gøy som meg!

Ingen av oss har noe større erfaring med å lage håndskinner til barn, men siden vi nå var to hoder til å tenke sammen tok vi sjansen. Utseendet ble kanskje ikke så mye å skryte av, men i følge Marco hadde hånda allerede etter noen dager blitt mye lettere å åpne, så da får vi jo tro at vi har gjort noe rett!

Mens vi venter kan vi leke med materialene :)
Første håndskinne ferdig!
Marco ble også med til Chelstone for å se hvordan vi jobber på den lokale klinikken. Han ga uttrykk for at det var spennende og annerledes enn det han nå har blitt vant til på Kasisi. Ungene syns selvfølgelig også det var stas med ekstra besøk.


Dere som har fulgt meg vet at jeg helt siden jeg kom har vært frivillig gymlærer på en skole i Chelstone. Nå har Father Katete som er sjef for Anglican Street Childrens Project bestemt at det var på tide å flytte meg til en skole i Ngombe compound. Utfordringen her er at det er 400 elever, ett klasserom (!) og ingen plass utenfor skolen. Fredagen før påske hadde jeg min første runde der. Jeg måtte gå til innkjøp av noen baller for at vi i det hele tatt skulle ha noe utstyr. Vi tok med oss 100 elever og gikk til en “idrettsplass” i nærheten. Det er en stor åpen grusplass hvor det var 3-4 andre skoler som også holdt på. Et aldeles fantastisk kaos! Har litt vansker med å planlegge hvordan vi skal gjøre dette, men vi får ta det som det kommer. 



Ellers har jeg hatt helgene belagt med triathlon. Dette er den store sesongen, og “alle” er med på disse arrangementene. I uka før den første gikk av stabelen hadde vi masse regn, så sykkelløypa var et gjørmebad fra ende til annen. Da Peter fikk sykkelen min etter endt etappe var det vanskelig å få bakhjulet til å trille bort til vannslangen :)

Det var utrolig deilig å få litt påskeferie nå, selv om vi her bare har fri langfredag og andre påskedag. Fire dager på rad var imidlertid godt for kroppen nå etter særdeles lange dager på jobb. Jeg har lurt på om vi i det hele tatt har høner lenger, siden de sover når jeg går og har gått og lagt seg før jeg kommer hjem. Men nå kan jeg bekrefte - de er fortsatt i live! 

Saturday, March 10, 2018

2018 er i gang!

Så har jeg endelig funnet tid til å sette meg ned å skrive litt igjen. Dagene går så alt for fort! Vi er litt underbemannet på instituttet om dagen, så arbeidsdager på 11-12 timer er ikke uvanlig. Da blir det ikke så mye overskudd til annet….. 

Det ble noe lenger juleferie enn forventet på klinikkene også i år på grunn av kolera. De sanitære forholdene i compounds er ikke mye å skryte av, og dermed var det over 2000 registrerte tilfeller av kolera og mange dødsfall. I slike situasjoner oppfordres alle til å unngå større forsamlinger, så skoler og kirker holdt stengt - og selvfølgelig også våre fysioklinikker.

Nytt i 2018 er at det bare blir en ukentlig klinikk i Chelstone. Organisasjonen jeg samarbeider med sliter med økonomien, og de har ikke råd til å sende ut frivillige mer enn en dag i uka. Dermed fikk jeg plutselig noen PLAY timer til overs. Disse timene blir nå i stedet brukt på Kasisi barnehjem. Det er et barnehjem med over 200 barn i alderen nyfødt til 18 år. Et sted mellom 15 og 20 av dem har funksjonshemminger av ulik grad. Grunnen til at jeg ikke har et helt eksakt tall er at de best fungerende er på skolen når jeg er der, så dem får jeg treffe når det blir skoleferie. 

Kasisi har et veldig flott fysiorom som er utstyrt og planlagt av en nederlandsk fysioterapeut som kommer på årlige besøk. Det var han som satte meg i kontakt med barnehjemmet for å kunne følge opp mellom hans besøk. De polske nonnene som driver stedet var over seg av begeistring da jeg ringte og spurte om jeg kunne komme.

Fysiorommet på Kasisi

Barnehjemmet har egen klinikk med ansatt sykepleier

Kuvøse for premature barn er også på plass

Gøy med fysio!
 I Bauleni og Chelstone går ting nå som vanlig. De gamle traverne, stadig nye barn, og noen gamle som kommer tilbake etter å ha vært fraværende en stund. Det er alltid noen utfordringer og mange gode smil å få. I Bauleni har vi fått til at en ortoped arrangerer månedlige besøk. Det gjør det mye lettere for en del mødre som har vanskelig for å klare transportutgiftene å ta barna til undersøkelse eller kontroll. 


Hun var som en fugleunge da jeg traff henne
først- nå er hun stor jente!

Dagens sjarmør i Bauleni

Rullestolfotball er vel ikke verdens største
sport, men artig!