Wednesday, December 21, 2011

I denne glade juletid


Flame lily - zambisk juleblomst

Her kommer årets siste hilsen fra de sørlige breddegrader. Nå har jeg tatt juleferie - eller snarere CBIA har stengt ned alle klinikkene, så jeg har ikke noe annet valg enn å ta juleferie..... Ikke at jeg klager! Forresten så kan man jammen trenge litt ferie her hvis man skal få gjort noe. De to siste dagene har jeg tilbragt på diverse kontorer og i milelange køer for å forsøke å få meg et zambisk førerkort. Og da tror du kanskje at det er i orden? Neida! Har fortsatt igjen en aldri så liten kjøreprøve som (forhåpentligvis) skal finne sted på fredag, og deretter må jeg vente til i hvert fall over helgen før jeg kan forsøke meg på å faktisk få skrevet ut et førerkort, for det er selvfølgelig på et annet sted i byen de gjør det.

Gliset mitt - og "kontoret" til PLAY
Den siste uka med klinikker bød som vanlig på nye utfordringer. Jeg traff flere barn som har hatt cerebral malaria, og som har fått store utfordringer i etterkant av det. Det virker som om svært mange av dem mister mye funksjon i armene, uten at jeg er helt sikker på årsaken til dette. De jeg har truffet de siste dagene har i tillegg mistet språk og har generelt ganske nedsatt mental kapasitet. Det er en diagnosegruppe som framstår annerledes enn noe jeg har vært borti før, så det gjør det jo litt ekstra spennende og utfordrende.

På mitt siste besøk på Chawama-klinikken traff jeg igjen min venn Nyambe på 8 mnd med Downs. Han er i stadig framgang, og det var herlig å se smilet til mor da jeg skrøt av jobben hun har gjort og ga dem nye oppgaver for jul og nyttår. Hun spurte meg også om jeg hadde sett det andre barnet med Downs der på klinikken, og ropte over til en annen mamma. Det viste seg at det er en annen gutt på samme alder med samme diagnose, og etter at jeg hadde forklart henne om diagnosen og kjennetegnene hadde hun funnet fram til denne andre gutten og moren hans. De diskuterte ivrig seg i mellom på nyanja, så hva det handlet om vet jeg ikke riktig, men det var tydelig at de hadde funnet hverandre. Jeg håper at de kan ha mye glede av et fellesskap, og at gutta deres etter hvert kan bli gode kompiser.

Rolig dag på Bauleni clinic
Men som sagt - nå er det juleferie! Jeg må innrømme at jeg ikke kommer helt i julestemning. Vi var på en flott julekonsert i den anglikanske katedralen. Orkester og kor framførte musikk av Mozart og Händel i tillegg til tradisjonelle engelske carols. Julefølelsen truet med å snike seg innpå, men når så kirken blir full av flyvemaur fordi alle vinduer og dører er oppe pga varmen så er det et eller annet som blir litt komisk for meg. Ellers gjorde jeg et ærlig forsøk på å bake peppernøtter. De endte opp som pepperflak og måtte stå 7 timer i ovnen med vifta på for å bli sprø. Tror det er de dyreste pepperflakene jeg noen gang har bakt, men heldigvis er de veldig gode - og sprø!

Jeg har spurt zambiere her om hvordan de feirer jul. Stiller du det spørsmålet til en nordmann får du til svar hva de spiser på julaften, at de går rundt juletreet (i hvert fall noen...), gaveutdeling, kakeslag osv. Zambierne ser litt rart på deg og sier at de går kirken, selvfølgelig! De aller fleste har ingen spesielle mattradisjoner, og veldig mange har ikke heller råd til gaver. Dermed blir det kun julebudskapet som gjør at denne høytiden skiller seg ut fra en vanlig dag. Når man tenker på hvor mye tid og energi vi nordmenn legger i juleforberedelsene setter det ting litt i perspektiv.

Vi skal feire en stille og rolig jul her hjemme, og så reiser vi en tur til Livingstone over nyttår. Der får jeg besøk av familie. Det gleder jeg meg veldig til!

Tusen takk til dere som har støttet PLAY i løpet av året. Hvis driften skal kunne fortsette i 2012 er vi helt avhengig av støtte.

 Ønsker dere alle en riktig god og fredfull jul og et godt nytt år!

Deler noen naturbilder med dere til slutt :)






Wednesday, December 14, 2011

Kontrastenes verden



Herlige ungdommer!
Fredag 2. desember var det skoleavslutning på Anglican Street Childrens Project. Lærerne møtte opp tidlig for å forberede maten, og sånn i ti-elleve tida begynte foreldre og barn å innfinne seg. Vi skulle starte klokka ni..... Alle zambiske sammenkomster starter med den obligatoriske bønnen, og deretter var det klart for taler. Etter hvert fikk elevene komme på banen - alle fikk bidra med sang, dans, diktopplesning og sketsjer. Herlig å se! 


Sulten etter en lang dag....














Som vanlig så var det et utrolig langt program, og jeg blir like imponert hver gang over tålmodigheten til ungene. Til slutt var det endelig klart for litt mat, og køen foran matstasjonen var lang. Menyen besto av ris, kylling, potet og kålsalat. Alle må ha med egen tallerken :)







Dagen etter dro Peter og jeg til noen venner i Johannesburg for noen dager. Forskjellen mellom Lusaka og Johannesburg er slående. Tempoet er et helt annet! Det er også mye mennesker med mye penger, noe vi fikk oppleve da vi ble invitert på en fest med masse dyre franske viner og champagne og østers fløyet inn fra Namibia. Forskjellen fra min hverdag i Zambia der jeg treffer noen av de fattigste er helt enorm, og det blir nesten litt absurd. Men - jeg må innrømme at det var litt deilig å oppleve litt luksus for noen få dager også.....

Her bodde vi i Johannesburg
Så var det tilbake til hverdagen og jobb igjen. Overgangen kunne ikke ha vært større.... Den første dagen min tilbake traff jeg en ung jente som kom med en gutt på 7 år til klinikken. Han hadde alvorlig grad CP, og hun viste seg å være en kusine. De var begge foreldreløse og bodde hos bestemor som nå hadde ansvaret for seks barnebarn. Jenta fortalte at bestemor pleide å komme med gutten til klinikken, men nå var hun blitt så gammel og sliten at hun ikke orket mer. Det er en tøff hverdag!

Glad gutt trener med mamma!
Et par dager senere møtte jeg Max på 5 år. Han hadde i følge mor hatt et slag for ca 6 mnd siden, og var fortsatt ikke i stand til å krabbe eller gå. Den ene hånda hadde vært skikkelig dårlig, men var blitt mye bedre. Han likte ikke at jeg tok på ham, så jeg brukte mye tid på å snakke med mor. Etter hvert ble vi litt bedre kompiser, og vi fikk til å jobbe litt også. Mor fortalte at Max ofte var veldig frustrert over at han ikke kunne gå og løpe sånn som vennene lenger. Da vi avsluttet tok han meg i hånda og lovte at han skulle jobbe hardt i juleferien. Gleder meg allerede til å treffe ham igjen over nyttår :)

Tuesday, November 22, 2011

En barnefysioterapeuts hverdag


Nå har jeg kommet i godt i gang med jobben, og jeg trives kjempegodt. Tre  dager i uka er jeg ute i felten sammen med kollegaer i CBIA (Community Based Intervention Association). Vi oppsøker blant annet små klinikker ute i "compounds" - dvs fattige områder av Lusaka.

Typisk bebyggelse i compounds




















Behovet for fysioterapi er enormt, og antallet fysioterapeuter begrenset. Det er ofte over 50 barn som kommer til behandling, og vi har to timer til rådighet på hvert sted. Sammen med min kollega og meg er det også noen frivillige. Disse er mødre til funksjonshemmede barn som har fått opplæring slik at de kan hjelpe andre foreldre med enkel behandling.

Den vanligste diagnosen her er CP. Jeg vil anslå at 70-80% av barna jeg har sett har denne diagnosen. Neste på lista er nok "lærevansker" - dvs alt som man ikke helt vet hva er. Ellers finner man en del barn med Downs syndrom og ryggmargsbrokk.

Selve diagnostiseringen foregår litt annerledes enn jeg er vant til fra Norge. Her henviser legene pasienter til fysioterapeuten for diagnose! Det betyr jo at diagnose ofte settes kun på bakgrunn av observasjoner. Dersom man feks. ønsker CT av et barn med CP må foreldrene betale for dette. 



Jeg fikk et nytt barn til vurdering i forrige uke, en 3 år gammel jente. Moren var veldig bekymret fordi hun var forsinket motorisk og ikke kunne gå mer enn noen få skritt. Jeg observerte henne og snakket med moren, og fikk etter hvert en klar følelse av at dette dreide seg om et barn med autismeproblematikk. Jeg ble derfor nødt til å skrive "autisme" under punktet diagnose - noe jeg føler egentlig ligger LITT utenfor mitt kompetanseområde å gjøre. Men - her i Zambia er man ikke ordentlig fysioterapeut med mindre man stiller diagnose. Så da så! Jeg har imidlertid en klar følelse av at dette ikke er en vanlig diagnose her - den havner nok i kategorien "lærevansker".....

Neste dag traff jeg en nydelig mamma med en blid og fornøyd 8 mnd gammel gutt. Hun kom også for første gang og lurte på hvorfor gutten hennes ikke utviklet seg like fort som de andre barna. Et raskt blikk fortalte at dette var en gutt med Downs syndrom. Moren hadde aldri hørt om dette før, så sittende i et rom med 30-40 barn og foreldre måtte jeg forklare henne hva dette innebærer. Det er uvant å være den som overbringer nyhetene til foreldrene, og spesielt når det ikke er gjort noen medisinske tester av gutten. Han var imidlertid en herlig krabat, og moren var utrolig takknemlig for å få en forklaring og få vite hva hun kan gjøre for å hjelpe ham.

Som alle barnefysioterapeuter vet, så foregår mye av vår arbeidsdag på gulvet. Jeg har begynt å få skikkelig hard hud på knærne fordi jeg gjerne jobber i piratbukser, og de teppene vi sitter på er utrolig røffe. Kjenner at det ikke er så veldig fristende å iføre seg lange bukser når gradestokken viser 33 grader, så jeg kategoriserer det som yrkesplage og lever med det.....


Når arbeidet nå er kommet godt i gang håper jeg at flere av dere har lyst til å bli faste givere til PLAY slik at vi kan fortsette å nå ut til disse barna - behovet er kjempestort! Hvis du mangler en julegave til noen som har alt så kan du jo gi et funksjonshemmet barn i Zambia en bedre framtid ved å støtte PLAY i deres navn :)

Info om hvordan du kan støtte PLAY finner du på hjemmesiden www.play-zambia.no

Thursday, October 20, 2011

We are in business!


Det har vært forholdsvis stille på bloggen den siste tiden, og det er rett og slett fordi det har vært en del uventede hindringer i veien for å starte jobben som fysioterapeut. Jeg har derfor ventet med å skrive til jeg kunne komme med gode nyheter - og det kan jeg nå!

Etter at arbeidstillatelsen kom på plass skulle jeg registrere meg ved Health Professions Council for å kunne praktisere som fysioterapeut, og det var her det kom noen små tuer i veien. Heldigvis er ikke lasset større enn at jeg har klart å manøvrere mellom, men det har tatt litt tid.

Jeg skal samarbeide med University Teaching Hospital (UTH) som har et "outreach"-program som heter Community Based Intervention. Dette er et program som tar sikte på å tilby fysioterapi til handikappede barn på deres nærklinikk eller i hjemmet. Akkurat midt i prikk for PLAY! Jeg har truffet lederen for programmet, og det virker som om de jobber etter mange av de samme prinsippene som jeg er vant til - fokus på funksjonelle ferdigheter og daglige aktiviteter. Jeg gleder meg virkelig til å starte! Jeg lover å komme tilbake med bilder og info når jeg er i gang med jobben :)

I tillegg til å jobbe for PLAY er jeg nå kommet godt i gang med arbeidet som frivillig på Anglican Street Childrens Project. Skolen der er nå oppe i over 100 elever/barnehagebarn, og det er en fantastisk gjeng. Jeg har hatt lysbildeframvisning fra Norge, og det var mange forundrede utrop og morsomme spørsmål :)

Deler av gjengen samlet for skolebilde

Lærerne :)
Hver fredag har jeg gymundervisning sammen med de andre lærerne. Vi bruker en stor forsamlingssal som gymsal, og det er en ørliten utfordring å ha alle elevene samlet.  Akustikken er elendig, og ungene er fra 3 år og opp til 7. klasse. Jeg har vært forholdsvis hes når jeg har kommet hjem......

Gym!!!

I morgen skal hele skolen av gårde på utflukt til et svømmebasseng. Det er kun en av de zambiske lærerne som kan svømme, så det kan nok bli litt jobb for oss to! 

Sjekk ut hjemmesiden til prosjektet på www.streetkids-zambia.com

Thursday, July 7, 2011

Den som venter på noe godt....

Nå har jeg vært på plass i Zambia i tre uker, og det er deilig å være tilbake. Det har hittill ikke vært så veldig kaldt, men i dag er det vintervær i Lusaka. Overskyet, 13-14 grader og vind. Da må man enten holde seg i aktivitet eller kle godt på seg og drikke en varm kopp te. Her er dører og vinduer åpne enten det er kaldt eller varmt.

For min del har disse ukene vært ferie. Jeg har møtt Father Katete som er leder for prosjektet hvor jeg skal jobbe som frivillig. Han er den som skal søke om arbeidstillatelse for meg. Det møtet kom i stand i løpet av den første uka. Så slo imidlertid den zambiske tidstyven til. Fr Katetes bror døde, og han fikk 10 familiemedlemmer på besøk hjemme hos seg samtidig som han måtte ordne med begravelse. Legg til at tidligere president Chiluba døde, og da blir det selvfølgelig erklært public holiday når han skal begraves. Når dette så toppes med to dager ”vanlig” public holiday denne uka så er det ikke så vanskelig å skjønne at det ikke har skjedd så mye i fht arbeidstillatelse ennå! Heldigvis er jeg godt smurt med tålmodighet :-)

I løpet av samtalen med Fr Katete fikk jeg vite at skolen de har startet for foreldreløse barn nå er godt oppe og går. Det er ca 80 elever og 6 lærere. Mange av elevene er foreldreløse, men det er også en del av menighetens medlemmer som velger å sende sine barn til denne skolen. På denne måten blir det ikke en spesiell skole for foreldreløse. De har også klart å finne familier til alle barna slik at ingen er nødt til å bo på skolen. Jeg gleder meg til å komme i gang der og se hva jeg kan bidra med!


Minner igjen om at det er lov å gi en slant til PLAY slik at arbeidet kan komme i gang så fort arbeidstillatelsen er på plass :-)

Tuesday, June 14, 2011


Nå nærmer det seg snart avreise til Zambia! Det er utrolig hvor mye som skal ordnes når man skal pakke hele livet sitt ned i to kofferter…. På fredag hadde jeg siste arbeidsdag i Sarpsborg kommune etter 12 flotte år som barnefysioterapeut. Veldig vemodig å forlate en jobb jeg har trivdes utrolig godt i og fantastiske kolleger som jeg er kjempeglad i. Det er en bonus å kunne forlate en arbeidsplass uten at man egentlig har lyst til å slutte!

Nå venter imidlertid nye utfordringer – blant annet gjennom PLAY. Det skal bli spennende å komme ned og sette i gang arbeidet. Jeg skal også jobbe noen timer i uka som frivillig på et prosjekt for foreldreløse barn som den zambiske anglikanske kirken driver. Erfaringen fra sist er at kirken gjennom sitt frivillige arbeid ute har god oversikt over hvilke barn som har behov for fysioterapitjenester. I Zambia er det nemlig i stor grad kirkene som driver ”hjemmesykepleien”. Jeg håper derfor at det kan være en fin inngangsport for meg i fht å komme i kontakt med familier med barn med funksjonsnedsettelse. Men jeg er godt forberedt på at ting kan ta tid – This Is Africa!!!

Jeg håper at dere kan ha glede av å følge bloggen framover. Hvor mye jeg får mulighet til å jobbe ute i felten avhenger av hvor mye penger PLAY klarer å få inn. Vil du ha mange spennende innlegg i tiden som kommer så er det bare å grave litt i lommeboka så jeg kommer meg ut til de barna som trenger det J

På gjensyn!