Romjulshilsen

Aloe i full blomstring

Kalenderen sier at det er romjul, så derav overskriften. Den store julefreden har ikke akkurat nedsenket seg over mitt legeme - i dag har jeg evakuert hjemmefra pga generatorbråk, stålkutting og sveising. Heldigvis betyr det at vi snart har full innbruddssikring på plass og kan lage hull i containeren og flytte ut i resten av huset!

Siden det er en liten stund siden jeg skrev noe som helst (og da bare en frustrasjonsutgytelse....) så tar jeg et lite tilbakeblikk på hva som har hendt her hos meg de siste månedene.  I september hadde jeg min 40-årsdag, og den ble behørig feiret. Jeg hadde ønsket meg en weekend tur, og det fikk jeg. Peter inviterte med gode venner og familie, og så dro vi av gårde hele 7 km hjemmefra :) En venn av ham har en "game farm" der, og siden det var så kort å dra så kunne alle klare å bli med. Helt genialt!

 I oktober så "feiret" vi, i år som i fjor, Independence Day med å stoppe bushbrann. Jeg trodde at Peter tulla da han kom inn etter å ha sluppet ut hønene og fortalte at vi hadde en stor brann på vei rett mot oss. Før klokka var 6 var vi i full gang med å forsøke å unngå fjorårets nestenkatastrofe. Det klarte vi heldigvis i år! Vi bør imidlertid seriøst vurdere en ny tradisjon......

I november ble jeg invitert til en tradisjonell stammeseremoni i forbindelse med bryllup. Brudens familie og venner samles og lager masse mat. Alle unntatt bruden og hennes foreldre drar så til brudgommens hus og serverer maten der. Når denne seremonien er overstått kan bruden og brudgommen spise hos hverandre. I forbindelse med dette er blir de to som skal gifte seg også veiledet av eldre slektninger om ekteskapet. Mye lyd, farger, folk og mat!

Koking av nshima

Mens vi venter.....

Bruden bærer maten ut

Resten av høsten (her våren) har gått unna i en fei med jobb både på institutt og klinikker. Som vanlig en salig blanding av oppturer og frustrasjoner, men alt i alt så har jeg en jobb jeg virkelig gleder meg til hver dag. Det er jeg veldig takknemlig for.

Julaften i år bestemte vi oss for å feire hjemme, og inviterte gjengen vår til å feire med oss. Det er veldig praktisk for meg at ingen andre feirer julaften! Jeg bestemte meg for å forsøke å få til en så norsk feiring som mulig, så rødkål, medisterkaker, kokosmakroner, nøttekaker og hjemmelaget marsipan ble forberedt i god tid. Risgrøten var også klar, men fløte var umulig å få tak i dagene før julaften. Dermed hang riskremen i en tynn tråd. Ribbe hadde jeg bestilt i god tid, og hentet den et par dager før jul. Den ble behørig rutet opp, saltet og pepret og lagt i kjøleskapet. Julaften morgen skulle jeg sette i gang med steking. Da ribba kom ut av kjøleskapet bredte det seg en mindre attraktiv odør..... Her i Zambia har vi strømsparing 8-10 timer pr dag, så det å holde ting kaldt gjennom hele kjeden er ikke lett. Vi er jo uberørt av dette siden vi har solceller, så jeg tror jeg kan skylde på noen andre denne gangen. Dermed sto jeg uten mat og uten dessert til 9 personer. Det ble en kjapp tur til nærmeste butikk (en tur på ca 22 km hver vei.....) Der fant jeg heldigvis juleskinke og til min store glede også fløte! Dermed reddet det hele seg inn og vi fikk en veldig hyggelig ettermiddag og kveld med masse godt å spise.

Se nøye - så finner du "juletreet" Hint: Det står i hvit bøtte :)

Ønsker alle en fortsatt riktig god jul og et godt nytt år. Gleder meg allerede til det neste :)

I'll beat you!

Fra en gymtime med hyggeligere atmosfære

Nå må jeg bare skrive meg av meg litt frustrasjon. Hver fredag har jeg brukt et par timer på å jobbe som frivillig gymlærer ved en skole for foreldreløse og vanskeligstilte barn drevet av den anglikanske kirken. Jeg har ved flere anledninger overhørt lærerne si ting som "stop now, or I'll beat you". Det er en så vanlig frase at man nesten blir vant til det, dessverre. Her om dagen ble jeg imidlertid vitne til at ikke bare en, men to av lærerne utstyrte seg med en pinne og slo et par av elevene over hodet med den. Da rant det over for meg. Jeg har hele tiden uttrykt klart hva jeg mener om fysisk avstraffelse, men her er det fortsatt veldig vanlig, selv om loven faktisk forbyr det. Ved flere anledninger har jeg fått spørsmål om jeg ikke er kristen siden jeg har et slikt standpunkt. Jeg får stadig sitert Ordspråkene 13:24 - "Den som sparer sin kjepp, hater sin sønn, men den som elsker ham, holder øye med ham med tukt." Jeg har svart dem med å si at jeg velger å leve etter nestekjærlighetsbudet "Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem" (Matteus 7:12). Når jeg har spurt lærerne om de syns det er ok at andre slår dem, har de måttet tenke seg om...... Barna på skolen løser de fleste konflikter seg i mellom med å slå. Og hva er straffen? Et slag eller to, selvfølgelig! For meg er det temmelig selvinnlysende at ungene tar etter sine voksne rollemodeller. Når jeg er ansvarlig lærer skal ingen barn straffes fysisk!!!

Jeg har skrevet en mail til Fr Katete som er øverste ansvarlige på skolen, og han svarer tilbake at han syns det er trist å høre at det foregår, og at det må lages en rapport. Problemet er at han er ute i provinsen et eller annet sted, og kommer ikke tilbake før i midten av november. Vi får se hva som skjer....... 

Wheels of fortune

På fredag hadde jeg en herlig arbeidsdag. Jeg er så heldig som kan si det! Først to timer med klinikk i Chelstone, hvor jeg blant annet møtte ei lita jente på 8 mnd som hadde hatt hjernehinnebetennelse og har utviklet en CP som følge av dette. Herlig lita jente med masse ressurser, så henne blir det fart i :)

Så bar det til instituttet hvor jeg tok i mot en herlig kar som er 1 år og 3 mnd og har ryggmargsbrokk. Han er hjemmehørende på Bauleni klinikk, men jeg valgte å se ham på instituttet for å kunne tilpasse rullestolen til ham i ro og fred. Han fikk prøve sin nye micro rullestol, og grep umiddelbart etter hjula. Han skjønte ikke helt at han måtte slippe for at det skulle gå framover, men rugget fram og tilbake og svingte litt rundt. Han kommer til å være som en rakett i løpet av kort tid. Når vi tok ham ut for å tilpasse belter o.l. strakte han seg etter stolen og ville tilbake. Veldig fornøyde foreldre og terapeut. Tusen takk til alle som har bidratt til at han får muligheten til å kjøre selv!

 Neste mann på programmet var en ung mann på 16 med CP. Han er en herlig type med et fantastisk smil, og da jeg fortalte at jeg hadde en overraskelse til ham så ble han utrolig glad. Denne rullestolen har ventet på en eier siden i fjor, og nå vil den komme til veldig god nytte. 

Et par klienter til med godt humør denne dagen, og jeg kom hjem med et stort smil :) For en herlig inngang til helga!

Kræsjlanding i Zambia

Jeg har hatt en fantastisk deilig og hyggelig sommerferie i Norge - med barnebursdager, telttur, seiling, fisking, god mat, familie og venner.  Til og med overraskelsesfest for undertegnede som snart fyller 40. Tusen takk til alle som var med å gjøre ferien min spesiell - jeg er kjempeglad i dere!

Hytta på Hvaler

Ut på telttur!

Besøk på Käringön med seilbåten

Hyggelig med overraskelsesselskap!

Vel tilbake i mitt adopterte hjemland kunne jeg med glede konstatere at arbeidstillatelsen er godkjent for 2 nye år :) Nå gjenstår det bare at de skriver det i boka mi og gir den tilbake. Regner med et par besøk på Immigration før det er på plass.

I går tenkte Peter og jeg at vi skulle gå og ordne med et National Registration Card til meg og få fornyet hans som var som en fillehaug. Vi troppet opp på et lettere lugubert kontor kl 9. Peter fikk beskjed om at de måtte finne arkivmappen hans for å kunne fornye kortet - kunne han vennligst gi dem litt penger for strevet med å finne den i alt støvet. Mappen ble arkivert i 1981, og arkivsystemet består av hauger med papir stablet oppå hverandre...... Vi fikk samtidig beskjed om at vi måtte komme tilbake etter kl 14, for det var da de behandlet søknader fra utlendinger.  Vi slo i hjel tiden etter beste evne og kom tilbake kl 14.10. Da satt alle fortsatt og spiste lunsj og var ikke så veldig interesserte i å jobbe. Til slutt fikk vi tatt foto og fikk beskjed om å gå til første kontor i rekka. Der ble vi stående utenfor døra og se på at en dame spiste kylling (i særdeles sakte tempo...) mens køen vokste utenfor. så bestemte hun seg for å kalle inn til et lite møte, så da kom det en hel haug med folk inn og sto rundt pulten. Denne seansen tok nærmere 45 minutter. Da jeg endelig kom inn fikk jeg et strengt blikk og beskjed om at jeg ikke skulle være der - jeg hadde jo ikke betalt på kontor nummer 2! Min forsiktige henvisning til at jeg hadde gjort som jeg fikk beskjed om ble avfeid med et "Da har du gjort noe feil!". Jeg fikk endelig kommet meg gjennom alle kontorer, men Peter fikk litt problemer da han forklarte at han skulle fornye sitt kort. Det skulle nemlig gjøres om morgenen og ikke på ettermiddagen, må vite! Han fikk til slutt ordna det etter å ha påpekt at det var de som hadde bedt ham komme tilbake om ettermiddagen. Da klokka nærma seg fire hadde vi begge nye kort - mitt er et Alien Registration Card :) Vel er vi utlendninger litt snåle, men at vi var så hinsides det var jeg ikke klar over!

Da skulle alle formaliteter være i orden, og jeg er klar for å ta fatt på jobb igjen :)

Oisann!

Jeg oppdaga plutselig at kalenderen mener det er mai, og siste oppdatering fra meg på blogg kom rundt nyttår. Det er vel i bunn og grunn bare et uttrykk for at jeg har hatt nok å henge fingrene i! Jeg får ta et lite jafs og oppsummere noen av de viktigste begivenhetene for PLAY og meg.

Den største nyheten på jobbfronten er at vi har kommet i gang med et tilbud om rideterapi for funksjonshemmede barn. Stallen ligger ikke så langt unna Bauleni klinikk, så i første omgang er det barn derfra som får tilbudet. Pengene til dette samles inn lokalt gjennom ulike foreninger og via den amerikanske skolen. Karen, som er rideinstruktør, er lærer på den amerikanske skolen, og noen av de større elevene derfra kommer og hjelper til med barna. Veldig mange zambiere er redde for hester, så vi var litt spente på hvordan det skulle fungere. Med unntak av ett barn har det vært kjempesuksess! Riktignok har vi stadig våre utfordringer i fht logistikk. En dag kommer mødre og barn - ingen buss til å hente dem. En annen gang kommer bussen som skal hente - ingen mødre dukker opp. Neste gang kommer bussen og mødrene - og så starter ikke bussen. Til tross for litt smårusk i maskineriet halter og går det, og ungene ser ut til å stortrives :)

På klinikkene går livet sin vante gang. Mange av de nye mammaene har akkurat vært på et 5 dagers kurs om Cerebral Parese i regi av AHDI som jeg samarbeider med. Det var artig å se hvor ivrige de var til å fortelle om alt de hadde lært! Her er to av superjentene på Chelstone klinikk:

Selfie time!

 I februar tok jeg en ukes fri og dro med meg Peter til Zanzibar. Fantastisk deilig å se havet og spise sjømat igjen! Vi råkoste oss :)

Hotellet vårt

Fersk muskatnøtt

Marked i Stone Town

Mange flotte dører i Stone Town

Nå har jeg begynt nedtelling til Norgestur i midten av juni. Det blir topp!!!

Før vi tar fatt på 2015

Nå var det plutselig veldig lenge siden jeg hadde skribla litt her på bloggen, så hva er vel bedre enn å benytte årsskiftet til å sette seg ned og rekapitulere litt.  De siste månedene har susa av gårde med større og mindre hendelser. For de av dere som ikke er på fjesboka så skal jeg ta en liten oppsummering:

På Independence Day 24. oktober fikk jeg oppleve min første større brann. Noen av arbeiderne på nabogården hadde brent av jordene sine for å forberede planting når regnsesongen starta. De brydde seg ikke om å slukke etter at de var ferdige, og med ekstremt tørt vær og en del vind spredte brannen seg til et stort område - inkuldert vår tomt. Vi forsøkte etter beste evne å slåss med de midler vi hadde til rådighet, hvilket utelukkende inkluderte muskelkraft og små løvtrær til å slå ned ilden. Vann har vi jo ikke..... Heldigvis har jeg en framsynt kjæreste, som til tross for min mangel på entusiasme over aluminium takplater og stål bærekonstruksjon insisterte på kun ikke-brennbare materialer i husbyggingen. Smelta plastikk på verandaen indikerer at han hadde rett......

Huset (og vanntankene!) står mens alt rundt er brent ned

Dette var grønn bush....

Toalett med ekstra utsikt

 I slutten av november tok jeg en langhelg i Johannesburg. Det ble noen lange dager med såre føtter etter å ha vandret rundt i gigantiske kjøpesentre med en liste over ting som vi ikke får tak i her. Hovedmålet med turen var imidlertid et kurs i dry needling - nålebehandling av muskelknuter. Det er ikke lett å holde seg faglig oppdatert her i Zambia, så da må man fly noen tusen kilometer av og til. En ekstra bonus var friske blåbær!!!

 Første helg i desember var det nok en gang tid for å flytte kontor - for andre gang i år. Denne gangen håper vi at det blir mer permanent. Vi er veldig fornøyd med å ha fått store, lyse lokaler.

Jeg jobber sammen med en veldig hyggelig gjeng. Her er vi (minus en...) samla på julefest for funksjonshemmede barn. Det ble en veldig artig og rimelig svett affære. I god afrikansk tradisjon skal det selvfølgelig danses. Det er faktisk ganske tungt å danse med en spastisk unge på 20-25 kg! Så er det bare å hjelpe nestemann i køen av unger som venter på hjelp til å danse......

 Jula kom og gikk uten den helt store ståheien. Jeg kommer liksom aldri helt i julestemning her, og egentlig så tenker jeg at det er deilig å ikke føle noe som helt stress i den forbindelse. Vi hadde en deilig og veldig hyggelig julemiddag, og det var i grunn det. 

2014 har vært et fint år både for meg privat og på jobb for Dynamic Physical Therapy og PLAY. Jeg treffer utrolig mange hyggelige mennesker fra alle lag av samfunnet gjennom jobb, og er så heldig at jeg har en masse mennesker jeg er glad i  både i Norge og i Zambia. Jeg er priviligert!

Ønsker dere alle et riktig godt nytt år!