Monday, December 30, 2013

2013 i bakspeilet


På årets nest siste dag har jeg endelig tid til å sette meg ned og klore ned noen ord igjen. Det sier jo faktisk litt om hvor mye tilværelsen har forandret seg for meg i løpet av året! I januar satt jeg fortsatt på rumpa og gjorde null niks og ingenting i påvente av arbeidstillatelsen, og nå er det full rulle.

I slutten av januar kom endelig arbeidstillatelsen, og jeg kunne begynne å jobbe igjen etter 8 lange måneders venting. Jeg kom i gang på Dynamic Physical Therapy, instituttet som er min zambiske arbeidsgiver, og med jobben for PLAY.

Gjennom året har jeg jobbet 6 timer fast pr uke for PLAY. Det har vært utrolig givende å jobbe på Chelstone og Bauleni klinikk, og jeg har møtt så mange flotte barn, foreldre og frivillige. Det har vært triste episoder også, spesielt når vi har mistet pasienter. I løpet av året er det fire barn som har gått bort så alt for tidlig. Livet her i Zambia for barn med funksjonshemming er tøft. Derfor føles det så ekstra givende å få lov å være med på å gi disse barna et tilbud som fokuserer på det positive!

Gift kan få være et lite eksempel på hva disse klinikkene betyr for barna. Han kom til Chelstone klinikk rett før sommeren. Gift er 4 år og har CP. Da han startet hos oss var han en veldig alvorlig gutt som stort sett satt stille. Han kunne krabbe et par meter, men gjorde det svært sjelden. Han bor sammen med mor og bestefar og noen andre familiemedlemmer i et hus som er ca 8 kvadratmeter. De visste ikke så mye om hva som feilte ham, og hadde stort sett bare latt ham sitte i et hjørne hjemme. Nå har han fått en rullator lagd av tre og er travelt opptatt av å lære seg å gå. Når jeg kommer blir jeg møtt av et stort smil og en gutt som syns det er herlig å være i aktivitet.

Gift i farta!
Vi har i løpet av året fått donert trampoliner til klinikkene, noe som har vært et supert verktøy for å inspirere ungene til egenaktivitet. Innimellom har jeg fått være med på leken også :)

Michael elsker trampolina :)
Avslutningen på PLAY-året var et juleselskap for ungene i Chelstone. Mye god mat, en liten julegave til alle ungene og sang og dans sørget for en fin inngang til julehøytiden.

Chelstone-gjengen på julefest
En stivpynta og sliten Taonga
På instituttet har jeg nå fullt opp med pasienter, og de faglige utfordringene står i kø :) Her er nesten hele kollegiet samla på en fest for funksjonshemmede barn som vi stilte opp på som frivillige.


På privaten er det husbygging som (endelig...) har hatt fokus dette året. Vi fikk omsider tak i en murer, og da begynte det å skje ting. Nå skal det sies at det stadig er ting som lugger litt i fht å komme helt i mål, men det er jo i grunn bare som forventet. Nå ligger det jo et helt nytt år foran oss :)

Den spede start på byggeprosjektet
Status pr 30.12.2013

Husholdningen har i løpet av året blitt utvidet med fire høner. Meningen er at de skal holde oss med egg. Peter må stadig ut på eggjakt for å finne hvor de har gjemt dem, og et par av dem er ganske ubrukelige når det gjelder å produsere. Det er ganske festlig å overhøre Peter's små konversasjoner med dem hvor han vekselvis truer dem med gryta og godsnakker med dem mens han serverer peanøtter eller annet snacks.

Årets beste julegave fikk jeg fredagen før jul, da jeg ble påkjørt bakfra. Dette høres kanskje ikke ut som noe positivt sånn helt umiddelbart, så la meg forklare litt nærmere: Fredag morgen hoppet et tre ut i veien der jeg rygget slik at den ene baklykta knuste. Jeg hadde hele dagen på jobb til å ergre meg over dette, men på vei hjem var det en fyr som var så elskverdig å kjøre inn i meg på eksakt samme sted slik at resten av lykta gikk føyken og det ble en bulk og lakkskade. Han tok fullt ansvar og betaler for reparasjon :)

Alt i alt har 2013 vært et veldig spennende år, og jeg gleder meg til å ta fatt på 2014. Med dette ønsker jeg dere alle et godt nytt år!

Er det 2014 jeg ser....?
 

Tuesday, November 12, 2013

Du store verden


Den siste tiden har jeg reflektert ganske mye over de enorme forskjellene i verden. Ja, jeg vet at det nesten blir litt klisjéaktig, men nå er det nå en gang sånn at det i min verden av og til blir ganske påtrengende, og da får jeg behov for å skrive ned noen tanker.

Jeg følger norske nyheter på nett, og i løpet av de siste ukene har jeg merket meg et par ting spesielt. Ylva, 7år, døde av kreft i forrige uke. Et alt for kort liv med mange tøffe tak. Faren hennes har skrevet om sykdommen og livet med Ylva på Facebook, og i følge NRK hadde han over 70.000 følgere. Noen dager etter dødsfallet stilte flere hundre mennesker opp til fakkeltog i Drøbak for å minnes henne.


 For meg sier dette noe om at vi nordmenn er velsignet med en forventning om at våre barn skal være friske og leve lenge. Når det ikke er tilfelle engasjerer det folk langt ut over en vanlig omgangskrets - som i tilfellet Ylva. Det er unaturlig å miste et barn.

I min hverdag i Zambia møter jeg nesten like mange foreldre som har mistet et barn som de som ikke har opplevd det. Selv om barnedødeligheten er på vei ned og forventet levealder er stigende er det fortsatt "vanlig" at en familie mister ett eller flere barn. Jeg har prøvd å se for meg en skare på 70.000 zambiere som engasjerte seg nok til å lese jevnlige oppdateringer om ett av disse barna, og tanken blir nesten absurd. Livet her tillater ikke at man tar inn over seg alle triste skjebner - da ville man dukke under i løpet av kort tid.

Den andre saken som har fanget min oppmerksomhet er av en helt annen karakter. Den handler om barneklær. Dyre barneklær. Jeg leser til min store forskrekkelse at foreldre kjøper luer til 1400 kroner og jakker til 5000 kroner til barnehagebarn. 


Vi snakker her om barn som knapt kan uttale navnet på merkeklærne, og som stort sett bruker klær som dyr serviett og akebrett. Og det er visst ikke bare de ytterst få som gjør dette - neida! Klærne rives bort i følge innehaveren av en barnebutikk i Drammen. Jeg venter nå bare på toppluen med påsydde Swarovski-krystaller til ørtitusen kroner. Den må jo bli en kjempehit! Jeg må si at det gjør meg ganske så opprørt at nordmenn er blitt så ekstremt opptatte av fasadepussing at vi tar oss råd til den slags, og jeg undrer meg over hva slags verdisyn vi gir barna hvis dette er symptomatisk for hvordan vi oppdrar dem. Jeg skal ikke komme med en eneste liten sammenlikning med "de fattige barna i Afrika", for denne saken er etter mine begreper allerede aldeles hårreisende sett ut fra norske forhold. I hvert fall mener jeg den burde være det.....

Kjenner at jeg blir litt sliten av å tenke på vonde og teite ting, så derfor tar jeg med et lite bilde av Victoria til slutt i denne lille epistelen. Hver mandag treffer jeg henne på slutten av en lang og ofte varm og intens arbeidsdag, og dette smilet gjør så godt! Håper hun kan muntre opp din dag også :)




Thursday, October 10, 2013

Hjemme igjen :)


Lenge siden siste blogginnlegg nå, så her kommer en oppdatering på hva som har skjedd den siste tiden:

Nesten hele september tilbragte jeg i Norge. Utrolig hyggelig å se familie og venner igjen:) Jeg er utrolig priviligert som har så mange trivelige mennesker rundt meg som det føles som om jeg traff i går når vi ses. Det ble mye skravling og mange sene kvelder, og en aldri så liten seiltur fikk jeg også med meg sammen med kapteinen på Aurelia :) Lukten av saltvann og tang tror jeg er noe av det jeg savner mest ved å bo midt i Afrika. Farfar's 90-årsdag ble avslutningen på oppholdet, og det ble en kjempetrivelig dag.

Frisk seiltur!
Det ble også litt jobb for PLAY mens jeg var i Norge - lysbildeframvisning på Blomsterøya barnehage og Hjelpemiddelsentralen i Østfold samt et lite "spontanforedrag" for en internasjonal klasse på Ås vgs.

Det var en interessert og flott gjeng i Blomsterøya bhg

To av jentene prøver å bære dokker med chitenger

Da jeg kom hjem ble jeg møtt av en stolt Peter som hadde hatt travle uker med bygging av hus. Nå skjer det ting hver eneste dag, og det er gøy å følge framgangen :)



 På instituttet har jeg nå fått eget kontor på fulltid. Den første halvannen uka har vært litt rolig, siden jeg avsluttet og overførte en del pasienter da jeg dro. Men - det begynner allerede å ta seg opp igjen, og jeg tror det blir veldig bra framover.

Jeg har også kommet godt i gang for PLAY igjen. På mandag var Chelstone klinikk så full som den aldri har vært før. Vi hadde sikkert 20 barn innom, og de måtte komme inn på rundgang siden vi ikke har plass til så mange på en gang. Lydnivået var helt enormt, så jeg var rimelig snurrig i hodet etter drøye to timer med intens jobbing. Bauleni klinikk var heldigvis litt roligere senere samme dag..... På onsdag var det aktivitetsdag for alle barna på klinikkene på et flott idrettsanlegg like utenfor byen. Det var veldig artig å få være med og leke og ha det gøy sammen med ungene!






 For øvrig så er Zambia som det alltid er. Jeg har blitt møtt med store smil og "We have missed you soooo much!". Alle du har et (om enn fjernt) bekjentskap til forventer at du har kjøpt med noe fra Norge til dem. Begrepet vektbegrensning tror jeg ikke betyr noen ting for dem..... Når mødre kommer sent på klinikken er det alltid pga været. Det er enten a. For varmt, b. For kaldt eller c. For vått. Det dekker i grunn alle værtyper, så den unnskyldninga gjelder alt unntatt de to og en halv dagene i året hvor det er tørt og passe temperatur...... Da jeg dro for å levere søknaden om registrering som fysioterapeut så ble jeg sendt tilbake med beskjed om at overskriften på brevet som skulle ligge med fra sjefen ikke var helt som de ønsket, "so its better you come back tomorrow". Byråkratiet lenge leve! Unggutta som hjelper til med husbygging dukker ikke opp på mandag, for de fikk betalt på lørdag og har det travelt med å bruke opp pengene. Ingenting er forandret på en liten måned, og det kjennes helt greit :)

Saturday, August 24, 2013

Norge mitt (fryktelige?) Norge


I disse valgtider prøver jeg å holde meg litt oppdatert på hva som skjer i hjemlandet. Jeg leser nettaviser av ymse slag daglig, og der flommer det jo også over av kommentarer fra det brede lag av folket. Det vil si - jeg lurer av og til på om det er bare de med litt for mye tid som setter seg ned og kommenterer. Det er for meg ganske forunderlig og delvis provoserende å lese om hvor dårlig enkelte mener det står til i gamlelandet. Er det virkelig så utrolig ille som noen skal ha det til?

Hvis du blir syk så har du rett på fri sykehusbehandling. Trenger du et hjelpemiddel kan du søke om å få det - helt gratis. Er du arbeidsledig kan du få støtte, får du barn har du rett på permisjonspenger eller engangsstønad, barnetrygd og kontantstøtte/barnehageplass og pensjonen kommer når du har nok livserfaring til å tilgodeses. Det er selvfølgelig slik at ikke alt fungerer helt optimalt for alle til enhver tid, og systemer kan alltid forbedres. Jeg må imidlertid komme med en liten bønn til alle nordmenn: Vær så snill å åpne øynene for at vi har vunnet i det store lotteriet og er så godt ivaretatt fra vugge til grav at vi har grunn til å være uendelig takknemlige! Det føles som om mange er i ferd med å miste helt grepet på hva det vil si å ha det ille. Dersom vi kan ha dette som utgangspunkt tror jeg diskusjonene om hvordan gamle Norge kan bli et enda bedre sted har et mer edruelig fundament.

Her er et lite innblikk i den zambiske hverdagen for å sette ting i perspektiv: En offentlig ansatt tjener omtrent 3300 kr i måneden. Jobber du som ufaglært arbeider tjener du ca 25 kroner dagen, dvs 700 kr i måneden hvis du jobber 6 dager i uka. Å leie et hus etter akseptabel norsk standard i hovedstaden koster rundt 10000 kroner i måneden. Bensinprisen er på rundt 11 kroner. Det sier seg selv at en vanlig familie må bo adskillig enklere og ikke har råd til å ha bil. Hvis du blir syk kan du enten betale i dyre dommer for et noenlunde akseptabelt sykehus, eller du kan ta til takke med et offentlig tilbud som er langt fra godt og der du selv må lage all mat. Sykepenger er ikke-eksisterende. Hjelpemidler må du kjøpe selv, i den grad de er mulig å få tak i. Får du barn har du rett på 3 mnd permisjon uten lønn. Offentlig ansatte må ofte vente i flere måneder på å få utbetalt lønna si. Mødre er ofte alene med omsorgen for mange barn uten at de får en krone i offentlig støtte. Pensjonen din er dine barn - dersom de vokser opp.... Likevel smiler de :)

Kan vi være enige om at Norge er et flott land å bli født, vokse opp og bli gammel i? Så kan vi diskutere ting derfra.

Godt valg!

Sunday, August 4, 2013

Oppdatering fra sør


Vinteren er på hell i Zambia, og sakte men sikkert begynner dagene å bli litt varmere igjen. Noen av trærne begynner allerede å blomstre, noe som er ganske tidlig med tanke på at det ikke kommer en dråpe regn før tidligst i oktober.

Den siste uka har jeg vært alene på jobb på Dynamic Physical Therapy. Alle kollegene mine har vært av gårde på ferie, så jeg har holdt fortet alene. Vi er inne i en spennende periode, siden vi nå overtar den andre halvdelen av bygningen som hittil har huset et revisjonsfirma. For min del betyr det at jeg nå kan få eget kontor og slippe å dele og koordinere med to andre. Det skal bli deilig. Jeg møter utrolig mange spennende mennesker på instituttet. Denne uka har jeg jobbet med en dame på 78 år som hadde fått vondt i ryggen for første gang i sitt liv - og det passet henne utrolig dårlig siden hun straks skal av gårde på en to ukers tur til Amazonas! Hun er svensk av opprinnelse men har bodd i Zambia siden hun var 23. Hun har reist verden rundt, for det meste på egenhånd og med offentlig transport. Fantastisk spennende å høre henne fortelle!

På klinikkene for PLAY går livet sin vante gang. Ungene er helt herlige - jeg blir ordentlig glad i dem :) Paul har snart lært å gå. Han tar nå fire-fem skritt uten støtte og er skikkelig fornøyd med seg selv. Her er en liten video av ham når han leker rundt-og-rundt leken med rullatoren sin:


Taonga er 5 år og syns det er kjempestas å gå i gåstativet. Jeg må ta med mobilen hver gang vi er ute, for han syns det er på sin plass at jeg tar bilde av ham - hver gang...... Han klarer bare å gå rundt og rundt på egenhånd, men med litt hjelp fra onkelen er han her ute og rusler utenfor klinikken:



Hver fredag har jeg fortsatt gym på Anglican Street Childrens Project. I det jeg svinger inn på skoleplassen hører jeg ungene rope "Inger's car, Inger's car!" Forrige fredag var det igjen klart for ekskursjon - denne gangen til flyplassen for å se hva som skjer når man skal ut og fly. Verken lærere eller barn hadde noen gang flydd, så det var mange store øyne da vi fikk stå ved rullebanen og se et fly fra Kenya lande, trappebilene kjøre fram, passasjerer stige ut, bagasjen bli hentet ut og tankbilene komme for å fylle opp.

Stolt gjeng på tur
På privaten så skjer det endelig litt i fht husbygging. Vi har nå 3/4 tak - da var det slutt på takplater. Så nå venter vi på neste leveranse. Vi har fått levert stein, sand og sement for å starte bygging, men det er vanskelig å få tak i en murer. De fleste har jobb, siden det er en masse byggeprosjekter på gang her. Vi har ikke husvære til arbeidere, og det gjør saken enda vanskeligere. Her forventes man ofte å kunne huse dem som skal jobbe. Så vi må nok bare smøre oss med litt tålmodighet igjen. Føler egentlig at jeg begynner å bli godt innsmurt.......


Nå er det en måned igjen til jeg setter meg på flyet og kommer nordover en tur. Gleder meg stort til å se igjen familie og venner!


Saturday, June 15, 2013

Bikkjer, høner, kull og diesel


I går hadde jeg en dag hvor jeg gjorde meg noen tanker om forskjellene mellom livet her og i Norge.  Flere totalt urelaterte hendelser brakte dette opp. Første insidens var da jeg kjørte til jobb på Chelstone klinikk. Like ved klinikken så jeg en hund som haltet over veien. Jeg bremset ned for å la den passere, mens bilen som kom i mot bare fortsatte i samme tempo. Hunden forsøkte fortvilet å komme seg unna, men den havnet under bilen, og det siste jeg så i speilet var at bakhjulet kjørte over hunden. Føreren stoppet ikke.... Jeg hadde ikke mulighet til å stoppe, så jeg måtte bare fortsette med en skikkelig dårlig følelse. Dyr har ingen egenverdi utenom som mat eller nyttedyr, og zambierne har generelt veldig lite medfølelse med dem. Da jeg senere på dagen skulle kjøpe meg noen høner så ble de bundet sammen på bena og stappet ned i hver sin plastpose for å ikke flakse rundt for mye. Disse hønene hadde da sittet hele dagen i full sol i et bittelite bur, så jeg skyndte meg hjem så fort jeg kunne for å få befridd dem og gitt dem litt vann og mat. Jeg undres på om den jevne zambier ville bekymret seg i samme grad for velferden til våre fjærkledde venner.....

Fredag er også dagen for kaffe og vafler på ambassaden når jeg en sjelden gang har tid til det. I går ble jeg sittende og prate med en av de ansatte som akkurat hadde vært ute og reist litt rundt. Vi kom i prat om produksjonen av charcoal (grillkull) i Zambia. Avskoging er et stort problem her, og charcoal er den største enkeltårsaken til dette. I forrige blogginnlegg la jeg ut bilde fra veikanten hvor bagene selges. I går fikk jeg vite at en familie kan produsere ca tre store bager á 50 kg pr mnd. Hver bag selges for ca 20 kwacha, noe som tilsvarer 22 norske kroner. Det vil si at gjennomsnittlig inntekt for en familie som lever av å ødelegge nærmiljøet sitt er ca 66 kroner. En bag kjøpt for 20 kwacha i Zambia fraktes så over grensa til Tanzania av lastebilsjåfører som kjøper opp langsmed veien, og der selges den for en pris tilsvarende 120 kwacha.

Vi reflekterte også litt rundt det faktum at denne familiens inntekt på knappe 800 kroner i året er mindre enn det koster å fylle en tank med diesel. Det satte ting litt i perspektiv for meg. Vi lever i en hverdag med mye fattigdom rundt oss daglig, men av og til er det sunt å gjøre disse refleksjonene for å ikke bli helt blind for de utfordringene som fortsatt er en stor del av hverdagen for mange i dette landet. 

Da er det kanskje ikke så rart at man ikke har overskudd til å bekymre seg for dyrs velferd? Det gir imidlertid ikke den dusten som har råd til å kjøre rundt i en stor firehjulstrekker lov til å kjøre over all verdens kreaturer på veien!

Saturday, June 1, 2013

Tilbake på jobb :)


Etter et deilig avbrekk fra hverdagen har jeg hatt travle dager på jobb den siste halvannen uka. Det kommer stadig nye pasienter til instituttet, og jeg har ofte ikke vært hjemme før i 5-6 tida.

På klinikkene for PLAY skjer det stadig ting. På mandag måtte vi bryte oss inn på fysiorommet, siden nøklene til de to hengelåsene var blitt borte på mystisk vis. Men med fil og skrujern kom vi etter hvert i gang :)

Her er noen av de fine ungene jeg får jobbe med:


Angela er 9 måneder og kom til oss for første gang denne uka. Hun har hydrocephalus (vannhode) som ingen har oppdaget tidligere. Jeg henviste henne til et privat sykehus som behandler denne diagnosen uten kostnad, og fikk gitt mor noen øvelser for at hun skal komme i gang med litt aktivitet. Det skal bli spennende å følge henne framover.


Chisomo har kommet for behandling i et par måneder nå, og hun begynner å vise framgang. Nå kan hun holde hodet selv i korte perioder, noe som er et kjempeframskritt for henne.


Elijah er 1 år og 8 mnd. For fire måneder siden ble han hjerteoperert. Jeg traff ham to uker etter operasjonen, og da lå han på gulvet og kunne såvidt støtte seg på albuene i mageleie. I løpet av de månedene vi har jobbet med ham har han hatt kjempeframgang, og på fredag sparket vi fotball! Moren er et eneste stort smil :)

Etter fredagens klinikk for PLAY dro jeg til Anglican Street Childrens Project for gymtime. Denne uka var det sirkeltrening som sto på programmet for gruppa 4.-7. klasse. Disse ungene er ikke vant til å bli skikkelig slitne, så det må mye motivasjon og litt pushing til :) 

Oppvarming - sisten

Demonstrasjon av "planken"

De kule gutta gjør seg klare til spensthopp

Litt hjelp for å få til armhevinger :)

Saturday, May 25, 2013

Campingtur på Kongogrensa

Tirsdag i forrige uke la Peter og jeg ut på tur. Han skulle hjelpe en kompis med å kjøre en ekstra bil opp til en camp ved grensa til Kongo, og jeg bestemte meg for å ta fri og bli med på turen. Jeg hadde aldri vært i North West Province, så muligheten for en gratistur kunne jeg ikke la gå fra meg :)


Godt lasta Landcruiser med henger
Med to fullastede biler og en henger startet vi på de 1100 kilometerne til camp. Når gjennomsnittsfarten er under 60 km i timen så tar det sin tid...... 

Peter og Rory nyter frokost før vi kjører igjen
Heldigvis var det mye å se underveis. Langs ulike deler av veien finner man ulike ting til salgs - gjerne for en km eller to, og så skifter det til nytt vareutvalg. Du får alt fra papegøyer til levende rotter , vannmeloner, honning m.m. Her er et lite utvalg:

Kalabash


Avskoging er et stort problem - dette er grunnen

En av mange markedsplasser på veien

Skal det være en stol eller to?

Jeg trodde ikke WTC ekstisterte etter 9/11, men det var visst feil.....

Honning :)


Kjoler og møbler i skjønn forening
Etter 19 timers kjøring fordelt over to dager var vi endelig framme. Deler av veien gikk på grensa mellom Zambia og Kongo, men jeg kan vel ikke skryte på meg å ha vært mer enn to meter inne i sistnevnte.

Campen ligger flott til helt nede ved Lunga River. Rory McDougall er fugleentusiast og skal drive fuglesafarier her. Dette området har utrolig variert natur, med ulike økosystem innenfor veldig korte avstander. Her finner du åpne gressletter, eviggrønn skog som står konstant i vann og miombo woodland (eller bush som jeg kaller det...).

Her er noen inntrykk av campen og naturen:

Våre midlertidige telt
Utsikten fra teltet

Fornøyde campere :)




Ananasplantasje. Verdens søteste ananas i dette området!
Slike termittuer ses overalt i dette området. Noen er over 6 meter høye.


 Rory var travelt opptatt med å få gutta i gang med å sette opp permanente safaritelt, så Peter og jeg dro på ekspedisjon til kilden til Zambezi. Her er den en bitteliten bekk, før den svinger inn i Angola og så kommer tilbake til Zambia lenger sør.


Skogen ved kilden er som en jungel - med masse mygg!
 Etter en flott ukes camping tredde vi oss inn i en bil på vei hjem. Den ene bilen skulle bli værende, så Peter og jeg måtte dele ett og et halvt sete i Landcruiseren. Det gikk forbausende fint, selv om jeg var særdeles nummen i baken etter 12 timers kjøring den første dagen. Men jeg satt jo tross alt trygt og godt inne i en bil og med sikkerhetsbelte, noe som er mer enn man kan forvente på veiene her i landet. Her er et lite knippe bilder av transport i Zambia:


Denne jenta bærer på en fiskekurv som brukes for å fange små fisk


Hvor mange zambiere kan du få på et lasteplan? Mange!!!! 





Minibusser fins overalt
Dette er en hovedvei.....

Trygg skolevei er ikke akkurat noe tema her. Disse barna går langsmed veier hvor fartsgrensa er 100 km/t. Hvor mange norske foreldre ville sendt av gårde sin 6-åring langs kanten av E6? Vi plukka opp noen barn på veien (de satt selvfølgelig på lasteplanet) som var på vei til skolen på en søndag ettermiddag. De gikk på boarding school og var på vei tilbake etter helgefri. Jeg vet ikke hvor langt de allerede hadde gått, men de satt på med oss i hvert fall 10 km. Jeg må vel innrømme at jeg ikke helt ser for meg norske barn gå den distansen......


Ønsker alle en flott uke, og husk å ikke overanstrenge dere!