Wednesday, February 29, 2012

Aldri en kjedelig dag


...men denne må kunne sies å ha vært litt ekstra begivenhetsrik.  Først måtte jeg slåss meg gjennom Lusakas trafikk på vei til jobb. En diger lastebil hadde brutt sammen, så det var fullstendig kaos. Det tok halvannen time å kjøre 17 km....

Vel framme på UTH var det bare å gå i gang med jobben. Jeg traff et par barn som var nye for meg - hyggelige bekjentskaper. En av mine små venninner fra tidligere ble sett på av en kollega med studenter, og hun var alt annet enn fornøyd kunne jeg registrere. Etter hvert som jeg ble ferdig med "mine" unger ble jeg sittende ved siden av den lille jenta, og småpratet og begynte å leke litt med henne. Da kom kollegaen min bort og sa at jeg visstnok var den eneste som kunne jobbe med henne uten at hun gråt. "Hva gjør du for å få til det?". Jeg forklarte henne litt om hvordan jeg tenker i fht å finne barnets motivasjon og leke "detektiv" i fht hva som kan funke for dette barnet. Hun ble umiddelbart interessert og sa at dette var veldig annerledes enn deres programmer som følger diagnose. Dermed hadde jeg brått to kolleger og fire-fem studenter rundt meg som ville at jeg skulle demonstrere og forklare. Var ikke helt forberedt på den! De pekte på en liten gutt og sa at han alltid gråt når de jobbet med ham. Spesielt var det ille i firfotstående. Tradisjonen her er å stable dem opp og holde fast armer og ben i så korrekt posisjon som mulig. Jeg satte ham opp på knærne og lente ham mot mors ben. Der fikk han lov til å holde på med en leke en stund. Etter hvert oppdaget han at det var artig å skyve fra litt med bena, så dermed var han i gang med å jobbe opp og ned mellom knestående og -sittende. De hadde aldri sett han gjøre så mye selv, og i tillegg smile mens han gjorde det! Moren var også et kjempesmil, for dette var noe hun kunne gjøre hjemme. Vi endte i en lang diskusjon om dette med læring, motivasjon og det å tilfredsstille foreldres forventninger. Fysioterapeutene her sier at alle foreldre forventer en viss grad av passiv behandling, aller helst med gråt fra barnet. Da har man jobbet skikkelig. Min innvending til dette er: Hvem har lært dem at dette er riktig og viktig? Det må jo nødvendigvis komme fra oss fysioterapeuter, siden foreldre i dette landet har liten eller ingen forkunnskap om hva de skal forvente før de kommer. Dette høstet mange nikk rundt meg - så får vi se om det endrer praksis. Det er i hvert fall spennende og srtig å bli utfordret til å sette ord på egne tanker om faget og diskutere det med kolleger som kommer fra en helt annen tradisjon og kultur. Det er jo tydelig at de legger merke til at jeg jobber på en litt annen måte, på samme vis som jeg observerer dem :)

På veien hjem dro jeg innom veterinæren for å hente katten vår som var blitt sterilisert. Der fikk jeg nyheten om at hun allerede var gravid igjen. Det tok jammen ikke lang tid! Forrige kull kom for ca 6 uker siden....

Da jeg så skulle låse meg inn hjemme fant jeg at nøkkelen sto i på innsiden av kjøkkendøra. Vi har nøkkel til hver vår dør i huset, siden det bare fins en nøkkel til hoveddøra. Peter hadde glemt å ta ut nøkkelen på kjøkkensiden da han låste fra innsiden og gikk ut hoveddøra. Dermed måtte jeg ringe til ham for hjelp. Man skulle tro at historien endte der, men nei. Han hadde brukt smekklåsen på hoveddøra for at jeg skulle kunne åpne fra innsiden når jeg kom hjem, og den har vi ikke nøkkel til i det hele tatt! Dermed sto vi der og kom ikke inn noen vei. Etter flere runder med forsøk på innbrudd måtte vi til slutt fram med vinkelsliper og drill og kappe av hele låsemekanismen. Takk og pris for at jeg bor sammen med en fyr som oppbevarer alt dette i bilen og ikke i huset!

"Innbrudd" på gang

Nå kan jeg endelig sette i gang med å bake. Jeg har fått to kunder som ønsker hjemmebakte grove rundstykker a la Inger, så det er bare å sette i gang :)

Friday, February 17, 2012

Arrgghhh!


Åhhhh - av og til blir jeg bare så oppgitt! I går var jeg som vanlig ute på klinikk i Chawama compound. Det første som skjedde var at en mamma nærmest slengte sin datter over til meg, hvorpå hun begynte å hylskrike og mamma lo fordi hun var redd for mzunguen (hvitingen). På hvilken planet er det morsomt? Jeg ga datteren pent tilbake og sa at vi kanskje skulle prøve en litt roligere framgangsmåte hvis det var meningen at jeg skulle få gjort noe for datteren. Deretter kom den virkelige årsaken til mitt lille utbrudd i starten. For å drifte disse klinikkene er det som tidligere nevnt en gjeng med frivillige som bidrar i trening av barna. Disse er stort sett mødre til funksjonshemmede barn som så har fått ekstra opplæring. I går var det en av de frivillige som jobbet med ei jente jeg ikke hadde sett før. Etter en liten stund satte ungen i å hylskrike, og selv om det ikke er helt uvanlig tittet jeg etter hvert bort for å se hva som stod på.  Jenta stod mens den frivillige holdt henne rundt hoftene og dytta og nærmest rista i henne.  Siden jeg selv var opptatt med et annet barn observerte jeg bare litt i sidesynet. Dette pågikk over lang tid, mens jenta fortsatte å hylgråte. Etter hvert ble jeg ferdig, og skle litt tilfeldig i retning av dem. Jeg hentet en stol og satte foran jenta mens jeg forklarte den frivillige at jeg gjerne ville se om hun kunne stå selv med støtte. Det kunne hun, men "hjelperen" var ikke helt ferdig. Hun begynte å dytte vekk hånda som jenta støttet seg med, hvorpå hun nesten falt overende og begynte å gråte igjen. Etter hvert fant jeg ut at det eneste som sannsynligvis feilte dette barnet var en enkel fotfeilstilling, men denne var i ferd med å rette seg fint. "Behandlingen" var derimot rene oppskriften på "hvordan få et barn til å mislike stående stilling". Jeg syns det er flott at noen melder seg til å stille opp for andre foreldre for å hjelpe dem, men av og til er det jammen behov for litt mer kunnskap om det man driver med!

Heldigvis bød ettermiddagen på en liten opptur. En mamma til ei lita jente på rundt året var litt fortvila for at jenta alltid gråt hver gang de skulle trene på de øvelsene de var blitt gitt. Firfotstående var oppskrift på hylgråt, og det  samme var posisjonering for trening av hodekontroll. Etter å ha snakket litt sammen og sett hva som skjedde når mammaen prøvde foreslo jeg for henne at vi skulle prøve å gå vekk fra "trening" og leke litt med henne i stedet. Vi sang noen sanger hvor hun fikk jobbe med hodekontroll, brukte mamma som "pute" å ligge på på magen, og i stedet for å bli irritert når hun kastet seg tilbake fra sittende posisjon gjorde vi det om til en lek hvor hun skulle reise seg opp igjen når vi kilte henne på magen. Jenta storkoste seg, og mamma hadde et stort smil om munnen gjennom hele timen. Jeg forklarte henne at vi oppnår mye mer ved å jobbe med barna og få dem til å trives med aktiviteten enn ved å bare utføre alle ting mekanisk uansett barnets reaksjon. Denne mammaen var absolutt i stand til å ta til seg dette, og det var herlig å se hvordan hun helt tydelig senket skuldrene og skjønte at trening kan være gøy - for både store og små!

Tuesday, February 14, 2012

Nytt år - nye muligheter :)


Det nye året har allerede gitt meg en masse flotte opplevelser - og det har jo så vidt begynt! Etter en stille og rolig julefeiring startet jeg året med en tur til Livingstone sammen med min kjære. Der møtte vi min tante med familie for en drøy uke spekket med aktiviteter av ymse slag.  Det er veldig hyggelig å få lov til å vise fram dette landet som jeg er blitt så glad i!

Frokost i nasjonalparken
I midten av januar startet klinikkene på CBIA opp igjen, så da var det tilbake til den vanlige rutinen. Jeg har truffet igjen mange av barna jeg jobbet med før jul, men noen har vært fraværende. Min lille venn med Downs ble jeg litt bekymret for før jeg hørte at han var i full vigør, men hadde byttet dag og kom når jeg ikke er der. Et par av barna er det ingen som har hørt noe fra, og et barn døde nå like etter nyttår. I dette landet handler det dessverre fortsatt om kampen for tilværelsen for mange familier.

Veiledning på Mtendere clinic
Det er stadig nye utfordringer i jobben. Et stort problem er at mange familier ikke har råd til å betale for medisinsk testing, så det å få stilt en nøyaktig diagnose kan være meget utfordrende. I tillegg kommer problemene med å få en nøyaktig anamnese. Språket er et stort hinder for mange selv i Lusaka. Det er på langt nær alle som behersker engelsk. I tillegg er det vanlig å svare det man tror den andre vil høre, så da gjelder det å ikke stille ledende spørsmål! Spesielt utfordrende blir dette når man møter barn som plutselig har fått nevrologiske symptomer - det kan jo være feks blødninger eller svulster i hjernen. Det er vondt og vanskelig å måtte innse at det ikke er mulig å få undersøkt og behandlet dette skikkelig.

Heldigvis er det mange gode historier også. Jeg fikk besøk av min mor i slutten av januar, og i to uker var hun med meg rundt på jobb. Det var utrolig deilig å ha en annen norsk barnefysioterapeut å diskutere med! Den første uka traff vi blant annet en pappa som kom for første gang med sin sønn. Vi undersøkte og jobbet med gutten lenge den første dagen. Etterpå var vi veldig i tvil om hvor mye denne pappaen egentlig hadde fått med seg. Han overrasket stort da vi så dem sammen den neste uka! Pappa jobbet herlig med gutten, og hadde helt tydelig tatt til seg mye mer enn det vi trodde.

Co-fysioterapeuten i aksjon :)

En annen liten solskinnshistorie er Doris på 9 år som er blind og har vansker med å gå etter cerebral malaria. Etter å ha jobbet med henne foreslo jeg for mor at hun burde få en rullator. Foreldre må kjøpe hjelpemidler selv, og de lages av papp. APT heter teknikken. Gutta som driver verkstedet er tidligere poliopasienter, og de lager bla. ståstativ, stoler og rullatorer. Doris kom og fikk prøve en modell, og hun var et eneste stort smil der hun vandret rundt:) Nå venter hun i spenning på at de skal få gjort den ferdig så hun kan få den utlevert. Jeg må innrømme at det gjør jeg også...... Det er fantastisk å se når barn for første gang får muligheten til å bli mer selvstendige og ikke lenger må sitte på mors rygg hele tiden.

Doris prøver en ikke helt ferdig rullator

I dag har jeg vært en tur på skolen hvor jeg er frivillig. Det var for få lærere der i dag , så jeg endte opp med å undervise første og andre klasse i matematikk og alfabetet. Vet ikke helt hvordan det er med den pedagogiske kompetansen, men på det nivået har jeg i hvert fall fortsatt fagkompetanse nok.... En av elevene er helt ny, og det første hun spurte meg om er om jeg slår. Først skjønte jeg ikke hva hun mente, men det gikk etter hvert opp for meg at hun faktisk mente akkurat det hun sa! Hun fortalte meg at pappa hadde slått mamma i går. Vi hadde en lang prat, men det føltes ikke godt å forlate henne og vite at hun må gå hjem til en sånn virkelighet. Dessverre skjer det alt for ofte i alle deler av verden.

Sånn - det var en liten brøkdel av det jeg hadde på hjertet. Det er alt for mye å fortelle og for lite plass å gjøre det på. 

Og forresten: Gratulerer til Zambia med fotballgull!!!!