Sunday, October 6, 2019

Ett år alene

Ett år uten Peter - så lang tid og så kort tid samtidig. Det kjennes som om det var i går at han kom ruslende inn fra hagen og spurte om jeg ville komme ut å se på noe. Andre dager kjennes det som om det er en hel evighet siden han holdt rundt meg. Nå er det vår i Zambia, og stadig er det noe nytt som blomstrer rundt hushjørnene. Peters grønne fingre gir meg fortsatt mye glede, og vil gjøre det i år framover.





Forrige helg dro Peters datter Louann og jeg ut i bushen for å markere hans bursdag og årsdagen for dødsfallet. Det ble en veldig fin tur som jeg er helt sikker på at han ville ha gledet seg storartet over. Han elsket bushen og lærte meg å sette pris på den også. Vi gikk turer, slåss mot skogbranner, fotograferte blomster og insekter og spiste fruktkake som var Peters favoritt. Asken hans ble spredt på et nydelig sted ved en liten elv. Definitivt et godt sted å hvile.




På vei mot toppen

På toppen!








Et siste farvel

Nå har årshjulet snurret sin første runde. Så er jeg klar for hva den neste har å bringe.



Sunday, September 15, 2019

Livet siden sist

Nå var det jammen på tide å skrive litt igjen! Vi skriver september, og det har vært et år med mye følelser for meg, så da er det ikke alltid like lett å sette seg ned og skrive. Jeg har snart vært alene ett år, og hverdagen har gått seg til sakte men sikkert. 

For PLAY har det vært noen endringer i løpet av året. Fysioklinikken i Chelstone ble stengt ned pga mangel på plass i fjor høst, og jeg har siden drevet lobbyvirksomhet for å se om vi kan få den i gang igjen. I August startet vi opp på nytt sted - den anglikanske kirken har stilt et lokale til rådighet. Det har imidlertid vist seg å ta tid å få foreldrene til å komme til nytt sted, så det har vært veldig få barn å jobbe med. Vi håper og tror fortsatt at det kan skje! 

Fornøyd klient på nyåpnet Chelstone klinikk

I sommer ble jeg kontaktet av Special Hope Network - en annen organisasjon som jobber med barn med funksjonshemming av ulik art. De ønsket å knytte til seg en fysioterapeut som kan veilede personalet og ved behov undersøke enkeltbarn. Dette har jeg fått godkjenning av styret til å gjøre, og første oppdrag for dem var et foredrag om posisjonering og håndtering av barn med cerebral parese for alle lærerne. Det ble godt mottatt, og neste skritt er å besøke alle de fem senterne de har rundt i Lusaka.


På tur med alpene i bakgrunnen

Sommeren tilbrakte jeg som vanlig i Norge, med en svipptur til Sveits på veien. Min gode venninne Theresia her i Zambia er fra Sveits, og hun tok med meg på “Tour de Swiss”. Fantastisk opplevelse. Så er det alltid godt å komme hjem til gamle Norge og treffe familie og venner. Selv om jeg bor langt unna er det godt å kjenne at det er så mange som betyr så mye for meg i gamlelandet. 

100-års jubileum for hytta!

Telttur med nieser og nevøer


Jeg var spent på hvordan det ville føles å komme hjem denne gangen. Det var selvfølgelig annerledes å ikke ha Peter stående å vente på flyplassen, men det kjentes fortsatt godt å komme hjem. Jeg ble hentet på flyplassen av min gode venn Jamie, og han hadde til og med vært på shopping for meg. Jeg fikk en forundringspakke som inneholdt alt fra gulrøtter og løk til rødvin og popkorn. Det tok nesten en uke før jeg trengte å nærme meg en butikk. Veldig godt med gode venner!

Siste helg i september reiser Peter’s datter Louann og jeg i “bushen” til et sted jeg lenge har hatt lyst til å besøke. Planen er å spre asken til Peter der på årsdagen for dødsfallet, siden han satte stor pris på plassen. Det blir en fin måte å markere dagen på, tror jeg.

Peters grønne fingre gir fortsatt glede