I dag vil jeg dele historien om Thomas. Han er 11 år og en
herlig type. Skikkelig glimt i øyet og kjappe kommentarer. Engelsken hans er
meget god, og det er lett for meg å kommunisere med ham. Thomas har også cerebral
parese, og kroppen hans motarbeider ham kraftig. Jeg møtte Thomas da mor kom med ham for å få hjelp med rullestolen
hans. Thomas er ett av de få barna med funksjonshemming som har
foreldre som har hatt råd til å kjøpe en rullestol. Problemet er imidlertid at
Thomas har så store spasmer at han ikke klarer å bøye nok i hoftene til å sitte
i stolen. Dermed har den stått ubrukt i mer enn ett år, og Thomas blir båret
rundt på ryggen til mor.
Jeg ble oppringt fra verkstedet hvor de lager papp-stoler og
spurt om jeg kunne komme og hjelpe dem med å vurdere hva vi kunne gjøre. Tre
voksne mennesker forsøkte å hjelpe Thomas inn i stolen uten å lykkes - han
beklaget at han ikke kunne være til mer hjelp.... Deretter startet prosessen
med å tenke nytt. Thomas kunne fortelle at han liker å sitte i stolen han har
fått laget til klasserommet på skolen. Den føler han seg trygg i, og dermed klarer han å slappe av. Vi fikk hentet stolen fra skolen og startet
med å oppgradere denne siden den begynte å bli litt liten. Bildet viser en foreløpig
tilpasning - det gjenstår fortsatt et par små endringer. Nå er det opp til
gutta på Apters å lage en tilsvarende stol som kan festes til ramma i
rullestolen, så burde vi komme i mål! Thomas har høytidelig lovet meg at han ikke skal spise seg feit - vi har nemlig ikke mye plass i bredden på denne stolen hvis den skal passe innenfor ramma av rullestolen. I følge mor er han stadig etter henne for at hun skal gå ned litt i vekt også, så det burde nok gå bra :) De har en herlig tone seg i mellom - hun småerter med å kalle ham lille banan når spasmene slår til, men får seg kjapt et tilsvar.
No comments:
Post a Comment