I'll beat you!

Fra en gymtime med hyggeligere atmosfære

Nå må jeg bare skrive meg av meg litt frustrasjon. Hver fredag har jeg brukt et par timer på å jobbe som frivillig gymlærer ved en skole for foreldreløse og vanskeligstilte barn drevet av den anglikanske kirken. Jeg har ved flere anledninger overhørt lærerne si ting som "stop now, or I'll beat you". Det er en så vanlig frase at man nesten blir vant til det, dessverre. Her om dagen ble jeg imidlertid vitne til at ikke bare en, men to av lærerne utstyrte seg med en pinne og slo et par av elevene over hodet med den. Da rant det over for meg. Jeg har hele tiden uttrykt klart hva jeg mener om fysisk avstraffelse, men her er det fortsatt veldig vanlig, selv om loven faktisk forbyr det. Ved flere anledninger har jeg fått spørsmål om jeg ikke er kristen siden jeg har et slikt standpunkt. Jeg får stadig sitert Ordspråkene 13:24 - "Den som sparer sin kjepp, hater sin sønn, men den som elsker ham, holder øye med ham med tukt." Jeg har svart dem med å si at jeg velger å leve etter nestekjærlighetsbudet "Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem" (Matteus 7:12). Når jeg har spurt lærerne om de syns det er ok at andre slår dem, har de måttet tenke seg om...... Barna på skolen løser de fleste konflikter seg i mellom med å slå. Og hva er straffen? Et slag eller to, selvfølgelig! For meg er det temmelig selvinnlysende at ungene tar etter sine voksne rollemodeller. Når jeg er ansvarlig lærer skal ingen barn straffes fysisk!!!

Jeg har skrevet en mail til Fr Katete som er øverste ansvarlige på skolen, og han svarer tilbake at han syns det er trist å høre at det foregår, og at det må lages en rapport. Problemet er at han er ute i provinsen et eller annet sted, og kommer ikke tilbake før i midten av november. Vi får se hva som skjer....... 

Wheels of fortune

På fredag hadde jeg en herlig arbeidsdag. Jeg er så heldig som kan si det! Først to timer med klinikk i Chelstone, hvor jeg blant annet møtte ei lita jente på 8 mnd som hadde hatt hjernehinnebetennelse og har utviklet en CP som følge av dette. Herlig lita jente med masse ressurser, så henne blir det fart i :)

Så bar det til instituttet hvor jeg tok i mot en herlig kar som er 1 år og 3 mnd og har ryggmargsbrokk. Han er hjemmehørende på Bauleni klinikk, men jeg valgte å se ham på instituttet for å kunne tilpasse rullestolen til ham i ro og fred. Han fikk prøve sin nye micro rullestol, og grep umiddelbart etter hjula. Han skjønte ikke helt at han måtte slippe for at det skulle gå framover, men rugget fram og tilbake og svingte litt rundt. Han kommer til å være som en rakett i løpet av kort tid. Når vi tok ham ut for å tilpasse belter o.l. strakte han seg etter stolen og ville tilbake. Veldig fornøyde foreldre og terapeut. Tusen takk til alle som har bidratt til at han får muligheten til å kjøre selv!

 Neste mann på programmet var en ung mann på 16 med CP. Han er en herlig type med et fantastisk smil, og da jeg fortalte at jeg hadde en overraskelse til ham så ble han utrolig glad. Denne rullestolen har ventet på en eier siden i fjor, og nå vil den komme til veldig god nytte. 

Et par klienter til med godt humør denne dagen, og jeg kom hjem med et stort smil :) For en herlig inngang til helga!

Kræsjlanding i Zambia

Jeg har hatt en fantastisk deilig og hyggelig sommerferie i Norge - med barnebursdager, telttur, seiling, fisking, god mat, familie og venner.  Til og med overraskelsesfest for undertegnede som snart fyller 40. Tusen takk til alle som var med å gjøre ferien min spesiell - jeg er kjempeglad i dere!

Hytta på Hvaler

Ut på telttur!

Besøk på Käringön med seilbåten

Hyggelig med overraskelsesselskap!

Vel tilbake i mitt adopterte hjemland kunne jeg med glede konstatere at arbeidstillatelsen er godkjent for 2 nye år :) Nå gjenstår det bare at de skriver det i boka mi og gir den tilbake. Regner med et par besøk på Immigration før det er på plass.

I går tenkte Peter og jeg at vi skulle gå og ordne med et National Registration Card til meg og få fornyet hans som var som en fillehaug. Vi troppet opp på et lettere lugubert kontor kl 9. Peter fikk beskjed om at de måtte finne arkivmappen hans for å kunne fornye kortet - kunne han vennligst gi dem litt penger for strevet med å finne den i alt støvet. Mappen ble arkivert i 1981, og arkivsystemet består av hauger med papir stablet oppå hverandre...... Vi fikk samtidig beskjed om at vi måtte komme tilbake etter kl 14, for det var da de behandlet søknader fra utlendinger.  Vi slo i hjel tiden etter beste evne og kom tilbake kl 14.10. Da satt alle fortsatt og spiste lunsj og var ikke så veldig interesserte i å jobbe. Til slutt fikk vi tatt foto og fikk beskjed om å gå til første kontor i rekka. Der ble vi stående utenfor døra og se på at en dame spiste kylling (i særdeles sakte tempo...) mens køen vokste utenfor. så bestemte hun seg for å kalle inn til et lite møte, så da kom det en hel haug med folk inn og sto rundt pulten. Denne seansen tok nærmere 45 minutter. Da jeg endelig kom inn fikk jeg et strengt blikk og beskjed om at jeg ikke skulle være der - jeg hadde jo ikke betalt på kontor nummer 2! Min forsiktige henvisning til at jeg hadde gjort som jeg fikk beskjed om ble avfeid med et "Da har du gjort noe feil!". Jeg fikk endelig kommet meg gjennom alle kontorer, men Peter fikk litt problemer da han forklarte at han skulle fornye sitt kort. Det skulle nemlig gjøres om morgenen og ikke på ettermiddagen, må vite! Han fikk til slutt ordna det etter å ha påpekt at det var de som hadde bedt ham komme tilbake om ettermiddagen. Da klokka nærma seg fire hadde vi begge nye kort - mitt er et Alien Registration Card :) Vel er vi utlendninger litt snåle, men at vi var så hinsides det var jeg ikke klar over!

Da skulle alle formaliteter være i orden, og jeg er klar for å ta fatt på jobb igjen :)

Oisann!

Jeg oppdaga plutselig at kalenderen mener det er mai, og siste oppdatering fra meg på blogg kom rundt nyttår. Det er vel i bunn og grunn bare et uttrykk for at jeg har hatt nok å henge fingrene i! Jeg får ta et lite jafs og oppsummere noen av de viktigste begivenhetene for PLAY og meg.

Den største nyheten på jobbfronten er at vi har kommet i gang med et tilbud om rideterapi for funksjonshemmede barn. Stallen ligger ikke så langt unna Bauleni klinikk, så i første omgang er det barn derfra som får tilbudet. Pengene til dette samles inn lokalt gjennom ulike foreninger og via den amerikanske skolen. Karen, som er rideinstruktør, er lærer på den amerikanske skolen, og noen av de større elevene derfra kommer og hjelper til med barna. Veldig mange zambiere er redde for hester, så vi var litt spente på hvordan det skulle fungere. Med unntak av ett barn har det vært kjempesuksess! Riktignok har vi stadig våre utfordringer i fht logistikk. En dag kommer mødre og barn - ingen buss til å hente dem. En annen gang kommer bussen som skal hente - ingen mødre dukker opp. Neste gang kommer bussen og mødrene - og så starter ikke bussen. Til tross for litt smårusk i maskineriet halter og går det, og ungene ser ut til å stortrives :)

På klinikkene går livet sin vante gang. Mange av de nye mammaene har akkurat vært på et 5 dagers kurs om Cerebral Parese i regi av AHDI som jeg samarbeider med. Det var artig å se hvor ivrige de var til å fortelle om alt de hadde lært! Her er to av superjentene på Chelstone klinikk:

Selfie time!

 I februar tok jeg en ukes fri og dro med meg Peter til Zanzibar. Fantastisk deilig å se havet og spise sjømat igjen! Vi råkoste oss :)

Hotellet vårt

Fersk muskatnøtt

Marked i Stone Town

Mange flotte dører i Stone Town

Nå har jeg begynt nedtelling til Norgestur i midten av juni. Det blir topp!!!

Før vi tar fatt på 2015

Nå var det plutselig veldig lenge siden jeg hadde skribla litt her på bloggen, så hva er vel bedre enn å benytte årsskiftet til å sette seg ned og rekapitulere litt.  De siste månedene har susa av gårde med større og mindre hendelser. For de av dere som ikke er på fjesboka så skal jeg ta en liten oppsummering:

På Independence Day 24. oktober fikk jeg oppleve min første større brann. Noen av arbeiderne på nabogården hadde brent av jordene sine for å forberede planting når regnsesongen starta. De brydde seg ikke om å slukke etter at de var ferdige, og med ekstremt tørt vær og en del vind spredte brannen seg til et stort område - inkuldert vår tomt. Vi forsøkte etter beste evne å slåss med de midler vi hadde til rådighet, hvilket utelukkende inkluderte muskelkraft og små løvtrær til å slå ned ilden. Vann har vi jo ikke..... Heldigvis har jeg en framsynt kjæreste, som til tross for min mangel på entusiasme over aluminium takplater og stål bærekonstruksjon insisterte på kun ikke-brennbare materialer i husbyggingen. Smelta plastikk på verandaen indikerer at han hadde rett......

Huset (og vanntankene!) står mens alt rundt er brent ned

Dette var grønn bush....

Toalett med ekstra utsikt

 I slutten av november tok jeg en langhelg i Johannesburg. Det ble noen lange dager med såre føtter etter å ha vandret rundt i gigantiske kjøpesentre med en liste over ting som vi ikke får tak i her. Hovedmålet med turen var imidlertid et kurs i dry needling - nålebehandling av muskelknuter. Det er ikke lett å holde seg faglig oppdatert her i Zambia, så da må man fly noen tusen kilometer av og til. En ekstra bonus var friske blåbær!!!

 Første helg i desember var det nok en gang tid for å flytte kontor - for andre gang i år. Denne gangen håper vi at det blir mer permanent. Vi er veldig fornøyd med å ha fått store, lyse lokaler.

Jeg jobber sammen med en veldig hyggelig gjeng. Her er vi (minus en...) samla på julefest for funksjonshemmede barn. Det ble en veldig artig og rimelig svett affære. I god afrikansk tradisjon skal det selvfølgelig danses. Det er faktisk ganske tungt å danse med en spastisk unge på 20-25 kg! Så er det bare å hjelpe nestemann i køen av unger som venter på hjelp til å danse......

 Jula kom og gikk uten den helt store ståheien. Jeg kommer liksom aldri helt i julestemning her, og egentlig så tenker jeg at det er deilig å ikke føle noe som helt stress i den forbindelse. Vi hadde en deilig og veldig hyggelig julemiddag, og det var i grunn det. 

2014 har vært et fint år både for meg privat og på jobb for Dynamic Physical Therapy og PLAY. Jeg treffer utrolig mange hyggelige mennesker fra alle lag av samfunnet gjennom jobb, og er så heldig at jeg har en masse mennesker jeg er glad i  både i Norge og i Zambia. Jeg er priviligert!

Ønsker dere alle et riktig godt nytt år!

"Reisebrev" fra hjemme

Dette bildet syns jeg er helt herlig :) Morgan og Maggie er to av klientene på Chelstone klinikk, og de har brukt de siste ukene på å slåss om min oppmerksomhet hver mandag og fredag. Hvis jeg holder på med den ene har jeg gjerne den andre hengende i T-skjorta bak ryggen. I ett lite øyeblikk klarte vi å få dem til å glemme rivaliseringen og posere for et felles bilde.

En annen kjekking jeg har møtt er Jeremy som er 4 år og har CP. Han kom til Bauleni for ca 4 mnd siden, og da kunne han ikke forflytte seg eller bruke hendene sine noe særlig. Nå krabber han rundt og er travelt opptatt med å utforske alle leker vi har. Han sørger for at fysioterapeuten er både blid og svett etter en økt!

Bupe på 1 år og 6 mnd er en skikkelig solskinnsjente. Hun hadde hjernehinnebetennelse rett etter fødsel, men ble ikke henvist til fysioterapi før nå. Hun kom til Chelstone en fredag og satt stille på gulvet uten å kunne forflytte seg en centimeter. Moren fikk gode råd og ble vist hvordan hun kunne jobbe med henne i mageleie og firfotstående, og mandagen etter kunne hun allerede krabbe to-tre meter! To uker senere kan hun komme seg fra mageleie til stående uten hjelp :)

Jeg møter så mange sterke historier i jobben for PLAY, men av og til er det de små detaljene som poengterer forskjellene fra livet i Norge. I går tok jeg med Christine 10 år og mammaen hennes for å kjøpe sko. Hun måtte ha ordentlige sko for å kunne bruke en fotskinne. Da hun skulle ut av bilen min oppdaget jeg at hun ikke ante hvordan hun skulle åpne en bildør. Jeg oppdager stadig slike små ting som jeg før tok for gitt at alle kan. Hun har sannsynligvis aldri kjørt i en vanlig personbil før - kun minibuss hvor døra blir åpnet for deg.

Jeg er så heldig at jeg bor litt på landet selv om jeg bor i en storby med mer enn 2 millioner innbyggere. Naboen har en stor eiendom hvor han har zebra, giraff og antiloper. Jeg føler meg ganske priviligert som kan nyte dette synet på vei til jobb av og til :)

Som den poteten (eller evt svarte skjørtet...) jeg er, så kan jeg tydeligvis brukes til så mangt. For noen uker siden fikk jeg i oppdrag av et månedsmagasin å delta på en magedanstime og skrive en liten reportasje i etterkant. Jeg visste ikke om det var mine utmerkede danseferdigheter eller uovertrufne skriveegenskaper som lå til grunn, men jeg antok at det måtte være begge og aksepterte oppdraget.  Etter å ha forsøkt å få hoftene til å delta i en "shimmy" og bevege seg i et for dem hittil uprøvd tempo, begynte jeg å lure på om jeg var i ferd med å utvikle tidlig Parkinson - armene hadde ukontrollerte skjelvinger mens hoftene nektet å la seg koordinere til noe som liknet en shimmy. I etterkant har jeg konkludert med at det må være min totale mangel på selvhøytidelighet som gjorde at jeg ble satt på dette oppdraget :)

Av og til er det godt å unne seg litt luksus i hverdagen, og ofte bruker vi søndag morgen til å gå ut sammen med venner og spise frokost. Dette var et nytt sted vi prøvde, og det var et hyggelig bekjentskap med et deilig tre å sitte under i varmen. Vi venter nå veldig på regntid - en liten skur forrige natt varsler om at den er rett rundt hjørnet. Det skal bli deilig med litt regn etter 6 mnd uten :)

The mzungu is back!

Da var det jammen på tide å få skrevet litt her på bloggen igjen! Midt i juni registrerte jeg meg som klimaflyktning og satte meg på flyet til Norge. Ryktene hadde gått om en god og varm mai og start på juni, så jeg var helt klar for å bytte ut 10 grader i containeren når jeg sto opp av senga. Dessverre så det ut til at jeg dro med meg litt av kaldværet nordover. Men det gikk jo heldigvis så til de grader over etter hvert! En Norgesferie er  aldri komplett uten en liten tur på hytta, litt seiling og masse tid med familie og gode venner - og så alt for mye mat....

Kveldsstemning på Hvaler

Etter solnedgang på Ursholmen

Jeg hadde fått lurt med meg min yngste bror på Østfold triatlon, og han stilte med friskt mot og middels treningsgrunnlag - omtrent som sin søster. Det viktigste er å ikke drukne i Tunevannet, noe vi begge unngikk på håret. Artig var det lell :)

Blide triatleter før start

I løpet av Norgesbesøket fikk jeg også tid til et besøk i Blomsterøya barnehage. De samler trofast inn midler til PLAY gjennom blant annet forestillinger og kunstutstillinger. Denne gangen hadde de også samlet inn leker til barna på Chawama klinikk, for der er fysioterapeutene fortvilet fordi alle lekene er gamle og utslitt.

På besøk i Blomsterøya

Vel tilbake i Zambia dro jeg til AHDI (organisasjonen som jeg samarbeider med her i Lusaka) og overleverte lekene. De er nå merket og skal leveres til klinikken i morgen.

 Det var godt å komme hjem til vår lille bakketopp og container og faktisk sove godt under dyna! Det kan bli for mye av det gode selv for en klimaflyktning :) Ellers har jeg nå utfordret meg selv til å gjennomføre Boot Camp i 6 uker - skikkelig tøff styrke- og utholdenhetstrening tre ganger pr uke kl 06.00.  Det betyr at jeg må ut av køya klokka 04.45..... Om ikke annet så må jeg jo bli steingod på å stå opp tidlig!

Det har vært veldig hyggelig å komme tilbake på jobb både på instituttet og på klinikkene. Spesielt artig er det å se den framgangen enkelte av barna har hatt i løpet av de nesten 6 ukene jeg har vært borte. Cornelius hadde lært å gå, Anton kunne endelig sitte og holdet hodet sitt selv, Yuwen er i ferd med å klare å gå med rullator alene. Det blir for mange å nevne alle, men det er kjempegøy å se resultatene så tydelig etter en tid borte! Nå er det bare å glede seg til fortsettelsen :)