Langs en vei

En lørdag ettermiddags spasertur langs gatene i Lusaka byr på så mangt - både hyggelig og trist. Været er definitivt i den første kategorien i dag. Deilig norsk sommertemperatur og sol med små bomullsdottskyer. Langsmed veien står trær i full blomst; hvitt, rødt, gult og lilla om hverandre. Et lite stykke opp i veien sitter en gammel, gråhåret kone og selger tomater, maiskolber, jordnøtter og tørkede larver. Hun hilser og smiler blidt når jeg spør: "Tomatoes singati?" Hun gir meg en pris, og jeg handler et par til middagen. Like bortenfor ser vi en mann som står og kaster søpla si rett ut i diket. Jeg slutter aldri å forundre meg over at zambiere ikke synes å bry seg om at de bor midt i en søppelhaug så lenge gårdsplassen deres er upåklagelig. Plutselig høres masse tuting. En kolonne med biler kjører forbi med folk sittende i vinduer og stående på lasteplan. Det er bryllup, og det må markeres - gjerne med litt hasardiøs bilkjøring..... Vi vandrer videre, og under et tre utenfor kirken sitter et kor og har ettermiddagsøvelse før morgendagens gudstjeneste. Som alltid ledes sangen av en forsanger, hvorpå alle faller inn og svarer. Rent er det ikke, men det er allikevel vakkert på sin egen sjarmerende måte. Bak oss ringer en bjelle, og straks etter kommer issykkelen forbi. "God ettermiddag - skal det være en ispinne? Nei takk, ikke i dag." Et stort avokadotre bugner av enorme frukter snart modne for innhøsting. Det er alltid sesong for noe her - det er et rikt land på mange måter. Etter en stund høres lyden av hard oppbremsing, og vi snur oss og får se en lastebil kjøre av veien og med en uhyggelig lyd snurre rundt. Overalt kommer det folk løpende mot ulykkesstedet. Noen forhåpentligvis for å hjelpe, men mange sannsynligvis for å se om de kan berike seg på noe fra vraket. Uansett er det ikke noe vi kan gjøre i en slik folkemengde, så vi fortsetter vår vandring med en liten klump i magen.  Lenger nede i veien er det noen unger som leker med en ball - blide, herlige unger. De er så opptatt at de ikke registerer oss i det vi passerer.

En liten vandring som dette minner meg på hvor utrolig kontrastfylt dette landet er. Det er så mye vakkert og stygt, så mye fantastisk og så mye trist. Men jeg elsker Zambia på godt og vondt :)