Ny hverdag :)

Så fant jeg endelig tid til å sette meg ned å skrive litt igjen. De siste ukene har det virkelig tatt seg opp med jobb, og det har blitt lange og travle dager. Matpakka mi spiser jeg ofte i bilen på vei mellom pasienter, for det kan gjerne ta en times tid å kjøre 20 km mellom kontoret og hjemmebesøk pga tett trafikk. Politiet gjør jo også sitt til å gjøre hverdagen interessant når de stopper meg for fartsoverskridelse når jeg kjører i 70 km/t i 80-sone.....

Her er noen bilder fra instituttet som nå er mitt faste arbeidssted:

Inngangspartiet til instituttet

"Treningssalen"

Kontoret mitt

En noe spesiell pasient som en kollega jobber med - bush baby

Hver uke har jeg også 6 timer ute på klinikker for PLAY. Dette bildet er fra Chelstone klinikken, og det illustrerer ganske godt hvor trangt vi har det der.....

Ikke så mye plass å områ seg på......

Men vi gjør det beste ut av det og ordner oss med et lite køsystem, så da går det meste! Her om dagen hadde vi et skikkelig gjennombrudd med en liten kar som hittil har protestert og grått så fort han ikke har fått sitte på bestemors fang. Jeg har lirket og lurt med ham i månedsvis og prøvd å få ham til å gå i gåstativet uten stor suksess, men på mandag skjedde det noe. Han protesterte litt i det jeg puttet ham i gåstativet, men så plutselig spaserte han av gårde. Han rusla ut av klinikken og så seg ikke en gang om etter bestemor. Med et stort smil om munnen vinka han til meg - noe som definitivt var første gang! Bestemoren var også ett eneste stort smil :)

I dag har jeg holdt et foredrag om barn med motoriske vansker og fysioterapi i skolen på en av privatskolene her i Lusaka. Jeg håper å etter hvert kunne samarbeide med flere skoler, siden det jo er barnefysioterapien jeg virkelig brenner for. I mellomtiden har jeg imidlertid fått masse nye og spennende oppgaver med voksne, og jeg må stadig friske opp kunnskap om slag, hofteproteser, kneskader o.l. Det er krevende men veldig nyttig å bli utfordret på ting som ligger litt lenger bak i hukommelsen.

Som dere skjønner har jeg det veldig bra om dagen! Peter og jeg trives godt på vår lille bakketopp, selv om byggingen har gått litt i stå igjen. Vi kom et stykke på vei og fikk opp alle stolper til å støtte opp takkonstruksjonen, men så dukket plutselig ikke gutta opp for å jobbe. Det er ganske typisk at de jobber til de får lønn, og når de har nok til en bag med maismel og litt chibuku (lokalt øl brygget på maismel) så blir de borte. Men vi kan jo ikke akkurat la være å betale dem heller...... Ting skjer "pangono, pangono" - litt etter litt.

Her er et par naturbilder tatt rett i nærheten av huset vårt:

Kvinnedagen - trenger vi den fortsatt?

8. mars - kvinnedagen. Norske kvinner feirer i år 100-års jubileum for stemmeretten, og mye har skjedd på likestillingsfronten siden den gang. Men vi har vel fortsatt litt igjen?

Etter at jeg flyttet til Zambia har jeg hatt følelsen av å bevege meg tilbake i tid når det gjelder forholdet mellom kvinner og menn. Zambiske kvinner fikk stemmerett i 1962. Dessverre oppleves det fortsatt som om kvinner er annenrangs borgere. Menn kjøper seg koner gjennom å betale brudepris. Det heter seg at dette er for å vise at man setter pris på sin kone, men i realiteten virker det som om mange menn anser at kvinnen er hans eiendom siden han har kjøpt henne. Kvinner arbeider fra tidlig morgen til sent på kveld, mens mennene ofte sitter under et tre og drikker øl.

Dessverre er kvinner med på å opprettholde et system som jeg oppfatter som kvinneundertrykkende. Blant annet gjør de narr av menn som lager mat eller hjelper til hjemme. Jeg har mang en gang undret meg over en slik innstilling, men antar at det skyldes at de er vokst opp i et system med meget klare skiller mellom kjønnene. Her om dagen leste jeg en artikkel i Aftenposten som sa: "Full likhet mellom menn og kvinner er uafrikansk, hevder motstanderne av en ny likestillingslov i Elfenbenskysten. Kvinner tror det blir vanskelig å bli gift." Loven fjernet bestemmelsen om at mannen er sjefen i hjemmet - han kunne tidligere bestemme blant annet om hans kone kunne ta seg jobb, reise, åpne bankkonto m.m. Min første tanke er at fjerning av en slik bestemmelse gjør kvinner mer selvstendige og at de dermed ikke er så avhengige av den økonomiske sikkerheten som et ekteskap har vært. Det ville åpne for at man kunne gifte seg fordi man ønsket det - ikke fordi man måtte av økonomiske årsaker. Kvinnene i Elfenbenskysten er tydeligvis ikke enige med meg. Er det fordi det er skremmende med en uvant selvstendighet eller er det kulturforskjeller som gjør at det virkelig er ønskelig å opprettholde et patriarkalsk samfunn? Det ironiske i denne diskusjonen er at mange afrikanske samfunn tradisjonelt sett var matriarkalske - før kristendommen og islam gjorde sitt inntog på kontinentet.

Det virker på meg som om utdannede kvinner her i Zambia er i ferd med å bryte litt ut av de tradisjonelle mønstrene. Noen skiller seg fra voldelige menn fordi de kan - økonomisk sett. Kvinner er i ferd med å innta høyere stillinger i næringslivet, men de må fortsatt jobbe veldig hardt for å komme dit. Jeg er spent på hvordan utviklingen går videre - vil det bli store endringer etter hvert som flere og flere kvinner får utdannelse?

Vi kvinner er definitivt ikke enige om hva som er best for oss, men kvinnedagen er i hvert fall med på å sette fokus på forholdet mellom kjønnene. Mitt svar på spørsmålet i starten er derfor at vi fortsatt har behov for kvinnedagen. God 8. mars til alle - både kvinner og menn i alle farger, aldre og fasonger!   

Verden er urettferdig!

I går møtte jeg ei lita jente på tre og et halvt år på Chelstone klinikk. Hun klarte ikke å våkne opp i løpet av tiden vi var sammen der, og moren sa at hun stort sett sover hele tiden.

Denne lille jenta var frisk fram til november i fjor. Da fikk hun veldig høy feber. Hun ble lagt inn på klinikken og gitt febernedsettende medikamenter, men det ble ikke gjort noen skikkelig utredning. Etter tre dager ble hun overført til et større sykehus, og der var de i et par dager før moren fikk beskjed om å ta henne med hjem og fortsette å gi paracet. De ble hjemme i noen dager før tilstanden hennes ble enda verre og moren tok henne med til universitetssykehuset. Der fikk hun diagnosen tuberkulose i lungene. Etter en måned ble hun utskrevet.

Når jeg treffer jenta er det helt tydelig at hun har hatt en eller annen form for infeksjon som involverer hjernen. Hun er ikke kontaktbar, og hun har utviklet spastisitet i både armer og ben. Føttene er allerede kraftig feilstilt, så det vil bli vanskelig for henne å kunne stå på dem senere.

Dersom hun hadde blitt undersøkt skikkelig og kommet i gang med riktig behandling er det stor sannsynlighet for at hun kunne ha unngått å havne i denne situasjonen. Dessverre er det offentlige helsevesenet her overbelastet, og jeg våger å påstå at mange helsearbeidere bryr seg lite om sine pasienter hvis de ikke kan betale litt ekstra.

Moren til denne jenta er enke og har nå fått hele livssituasjonen snudd på hodet - fra å ha ei frisk lita jente som løp rundt til å ha en fullstendig pleietrengende pasient med dårlige utsikter. Så får vi bare håpe at det går bedre enn forventet......

Arbeidets vidunderlige verden :)

For de av dere som aldri har hatt en lang ufrivillig ferie så kan jeg fortelle at man faktisk blir ganske lei etter hvert! Derfor har det vært skikkelig stas å kunne begynne å jobbe igjen denne uka.

Mandag startet jeg med to klinikker for PLAY. Hver klinikk varer i ca to timer. Først Chelstone klinikk som jeg ikke har besøkt tidligere. Det er en ganske stor klinikk, men med et bittelite rom for fysio..... 10-12 kvadratmeter å "boltre" oss på, og ca 15 mennesker med stort og smått. Jeg har et gåstativ som jeg har lyst til å ta med dit, men da må vi nok ut og rusle i gangen mellom alle ventende pasienter. Det skal nok bli god underholdning :) Senere på dagen besøkte jeg Bauleni klinikk som jeg kjenner godt fra før. Der var det mange hyggelige gjensyn og noen nye ansikter å bli kjent med.

En av de frivillige i vårt lille rom på Chelstone klinikk

Kjekk ung mann med Downs syndrom i aktivitet

Tirsdag var jeg klar for å bli kjent med mitt nye arbeidssted: Dynamic Physical Therapy. Det er som tidligere nevnt en privat klinikk hvor det jobber tre andre fysioterapeuter. Jeg skal dele kontor/behandlingsrom med en av dem, så jeg har bare mulighet til å jobbe der fra 12.30 og utover ettermiddagen. På formiddagen kan jeg gjøre hjemmebesøk, skolebesøk etc. Første dag er alltid en overflod av informasjon, og i tillegg fikk jeg kastet meg ut i det med en pasient som dukket opp uten avtale. Det var en stund siden jeg hadde gjort skulder/rygg undersøkelse og behandling, men det gikk greit. Nå har jeg lånt med meg masse bøker og skal friske opp litt på dette og hint som jeg ikke har jobbet så mye med de siste 13 årene......

Resten av uka har gått med til besøk rundt på skoler for å markedsføre meg, behandling av en gutt med CP på klinikken, privatundervisning for en kjekk ung mann som tar avansert kroppsøving med masse anatomipensum, gymundervisning på Anglican Street Childrens Project, nyanjatimer og nok en klinikk for PLAY. Jeg har stort sett ikke vært hjemme før i fem-seks tida noen av dagene. Jammen godt jeg har en kjekk mann som har stilt med ferdig middag når jeg har vært sent hjemme :)

Dansing med ungene på ASCP

Nå er jeg spent på å se hvordan dagene mine vil bli seende ut framover. Men jeg er i gang!!!

Byråkratiets irrganger

På mer enn ett tidspunkt i løpet av de siste månedene har byråkratiets irrganger liknet mer på en labyrint enn jeg kunne ønsket. I november søkte jeg immigrasjonsmyndighetene om endring av arbeidsgiver og yrkestittel, og fikk vite at søknaden skulle være ferdigbehandlet i slutten av desember. Det var den ikke...... I forrige uke så det endelig ut til å løsne, og det var med stor optimisme jeg fant veien til kontoret i Lusaka på mandag. Og i første omgang så det ut til at optimismen var velbegrunnet. En hyggelig ung mann kunne fortelle meg at søknaden var godkjent, og at jeg kunne komme tilbake kl 14 for å få et brev som bekreftet dette. O lykke! Jeg brukte dagen til å kontakte arbeidsgiver og tidligere samarbeidspartnere på CBIA for å fortelle de gode nyhetene. Da jeg returnerte til immigrasjonskontoret til avtalt tid traff jeg en dame som sa "Ah - madam, I think there has been a mistake". Og boms - så var jeg tilbake i virkeligheten. Det viste seg at de hadde godkjent forlengelse av arbeidstillatelsen min (som jeg ikke hadde søkt om....!) i stedet for de endringene jeg faktisk hadde søkt om. Men jeg ble forsikret om at søknaden ville bli behandlet på nytt på et møte neste dag. Det ble den ikke, for det møtet ble aldri avholdt. På neste møte hadde søknaden min igjen havnet så langt ned i bunken at den aldri så dagens lys, så da gikk nok en dag bort. Det var derfor med reservert optimisme jeg dro til mitt "favorittkontor" på fredag formiddag. Der var alle uniformer borte og erstattet med zambiske fotballtrøyer, og stemningen var høy i påvente av Zambias oppgjør med Nigeria i Afrika cup. Jeg opplevde for første gang at en av de ansatte faktisk smilte til meg, og da jeg i tillegg fikk beskjed om at alt nå var i orden var dagen komplett. Jeg passet på å forsikre meg en ekstra gang om at de faktisk hadde godkjent de riktige endringene denne gangen, og til slutt kunne jeg gjøre et lite hopp ned trappa og bevege meg ut i Lusakas gater med alle papirer i orden. Det vil si - nesten. Jeg må fortsatt tilbake om et par uker for å hente den faktiske boka som er arbeidstillatelsen, men jeg har lov til å jobbe med gyldig kvittering på at den er på vei. Endelig har jeg funnet veien ut av labyrinten og kan glede meg til å jobbe! Jeg er nå ansatt hos Dynamical Physical Therapy, som er et privat institutt hvor det jobber tre andre terapeuter. De har fått henvendelser fra private skoler som ønsker en fysioterapeut, men ingen av dem har hatt tid til å reise ut eller interesse av å jobbe med barn. Det har jeg! I tillegg kan jeg ta inn egne klienter på klinikken, så da blir det spennende å se hvordan jobben min etter hvert blir seende ut. På mandag starter jeg også arbeidet for PLAY igjen. Jeg skal samarbeide med CBIA som jeg jobbet for tidligere. De ble utrolig glade da jeg sa at jeg nå var klar for innsats, siden det er mange klinikker med veldig liten eller ingen fysioterapidekning. Vi har i første omgang identifisert to klinikker hvor behovet er stort, og skal se på mulighetene for å innlemme en til etter hvert.

Nå sitter jeg her med et stort smil rundt munnen og koser meg med helg. Nytelsen er mye større når man faktisk skal på jobb på mandag :)

God helg alle sammen!

Hilsen fra containeren

Solnedgang fra inngangspartiet vårt

Da nærmer jula seg med stormskritt - så sier i hvert fall kalenderen. Jeg sliter fortsatt litt med å få den helt store julefølelsen her, på tross av at jeg har gått på julekonsert og handlet noen julegaver. Vasking av golv og bæring av ved har det blitt dårlig med. Det er nok noe med den kalde og mørke årstiden i Norge som gjør at hele julekonseptet funker bedre der. Her virker liksom nisser i full påkledning kun svettefremkallende.....

Dette året har ikke blitt helt sånn som jeg kanskje hadde forestilt meg - med andre ord TIA (This Is Africa). Jobbmessig støtte jeg på litt mer byråkrati enn det som kunne vært ønskelig. Nå ser det imidlertid ut til å løse seg, så jeg går løs på 2013 med friskt mot og veldig mye ubrukte krefter. Det er så mange herlige unger der ute som jeg gleder meg til å få lov til å jobbe med igjen!

På privaten har den store endringen vært at Peter og jeg flyttet fra huset vi leide og opp på vår egen lille bakketopp - i en container. Jeg så for meg at vi i løpet av noen måneder skulle ha vinduer, dører og et tak over, men det var den lille optimistiske nordmannen i meg som hadde tenkt den tanken. Når vi nå skriver slutten av desember bor jeg fortsatt i en container, siden det aggregatet vi har bestilt (i begynnelsen av oktober...) fortsatt ikke har dukket opp. Uten det har vi ikke strøm til å gjøre de nødvendige arbeidene. Det er litt som å være på campingferie - bøttedusj og utedo og vann i bøtter. Men man blir fort vant til det :) Utedoen har riktignok vært hjemsøkt av både larver, fluer og biller. En stund der lurte jeg på om jeg måtte gjennom de syv landeplager, men nå ser det ut til at vi har fått orden på det sånn i all hovedsak. Regntiden brakte også utfordringen med å gå på do med paraply. Det er faktisk ganske vanskelig å få ned buksene, holde toalettpapiret tørt og holde en paraply på en gang!

Siden freden har senket seg over meg for lenge siden tør jeg ikke synke ytterligere ned i noen julefred av frykt for å ende opp bevisstløs. Jeg håper imidlertid at alle dere som har hatt en travel høst kan finne ro og fred sammen med familie og gode venner, og at julens budskap ikke blir helt borte i all innpakningen. Peter og jeg skal feire julaften sammen med familie og venner (jeg er jo tross alt så norsk at det er julaften som gjelder!), og første juledag blir det lunsjbuffet på restaurant og "Tea and Christmas cake" hos venner på ettermiddagen.

Deler noen naturbilder med dere på tampen av året - de er tatt rett rundt "hushjørnene".

God jul og et riktig godt nytt år til dere alle!

JA - jeg kan gå!

Doris er blind og har CP. Nå kan hun endelig gå rundt i klasserommet i stedet for å krabbe.

Gode venner i Norge har skaffet noen hjelpemidler til barn, og ved hjelp av Facebook klarte vi å skaffe nok penger til å få sendt dem ned hit. Tusen takk til alle dere som har bidratt! Nå har jeg vært ute og levert ut noen av hjelpemidlene. Ikke langt fra der jeg bor er det en skole for funksjonshemmede hvor jeg har jobbet med fysioterapiklinikk en gang pr uke. Der er det elever med alle typer funksjonshemming. I Norge får man ofte flere sett hjelpemidler, eller de kan fraktes til skolen med taxi. Her bæres gjerne de funskjonshemmede barna til skolen på mors rygg, så selv de som har ganghjelpemidler hjemme er nødt til å krabbe når de er på skolen. De tre rullatorene vi fikk kommer derfor veldig godt med, og kan deles av mange elever. Det er utrolig flott å se disse jentene gå av gårde med et stolt smil!

Caro har klumpfot og hoftene er rotert slik at knærne peker bakover. Albuene
hennes kan ikke strekkes skikkelig.

Med en rullator klarer Caro å ta noen få skritt

 En av rullatorene hadde fått litt hard medfart under frakt, så et hjul var brukket av. Heldigvis er Peter alltid klar med en løsning, og vips så var vidunderet fullt brukbart igjen!