Barn hjelper barn

Harrison, Bauleni Clinic

Kontaktnettet mitt her i Lusaka begynner å utvide seg, og det er artig å se hva som kan skje når man begynner å koble folk sammen. En av lærerne på den amerikanske skolen kom til meg som pasient på instituttet, og vi kom i prat om dette og hint. Jeg fortalte om arbeidet jeg gjør på Chelstone og Bauleni klinikker, og hun var veldig interessert. Noen uker senere ringte hun meg og spurte om hun kunne ta med noen elever til Bauleni for å være med på fysioklinikk. Skolen ligger omtrent to kilometer unna, så det var enkelt for dem å komme seg dit. I 5. klasse har de en prosjektperiode hvor de kan velge et tema å fokusere på. De fem som kom på besøk til oss jobbet med "gender equality in health care"  og funksjonshemmedes tilgang til utdanning. Det fine med Bauleni klinikk er jo at vi er på Bauleni Special Needs Project, så elevene kunne få svar på mange spørsmål fra Sister Lynn som driver skolen og fra lærerne som jobber i spesialklassene. Elevene var utrolig interesserte og jeg fikk satt dem i gang med å jobbe med ungene. Nå har de vært på besøk tre mandager på rad, og læreren forteller at de gleder seg hele dagen før de skal komme. For ungene på klinikken har det også vært artig å få leke med noen som kunne vært storesøster eller storebror, så det har vært veldig vellykka for alle parter..

En av elevene, Louis, ble veldig glad i Harrison som har CP. De har ikke noe felles språk, men det har ikke hindra dem i det hele tatt. Louis er på gruppa som jobber med funksjonshemmedes tilgang til utdanning. Han fant ut at Harrison ikke går på skolen fordi han bor så langt unna at moren ikke klarer å følge ham til skolen hver dag siden hun også må ta seg av en lillesøster. Louis fikk ved hjelp av en av de frivillige snakket med moren og spurt om hun kan sykle. Det kan hun ikke, men hun var klar for å lære. Dermed har han satt i gang en liten innsamling for å kjøpe en sykkel til Harrison og moren, og han har fått tak i en "heng-på-sykkel" som vi håper at Harrison skal kunne bruke med litt trening. Jeg har sagt meg villig til å hjelpe til med litt sykkelopplæring, og så må vi se om skolen kan klare å skaffe plass i en klasse til ham.

Harrison og Louis tegner på iPad

Det skal bli spennende å se om Louis får prosjektet helt i havn. For meg har det vært artig å få være katalysator for å få til en kobling mellom Den amerikanske skolen og Bauleni Special Needs Project. Forhåpentligvis kan dette være starten på mer samarbeid mellom de to institusjonene :)

Lusaka calling

Jeg innså plutselig at det var fryktelig lenge siden jeg hadde skrevet litt her på bloggen. Det vitner vel bare om at dagene har vært ganske travle :) På instituttet har det vært ekstra travelt fordi en av kollegaene mine var bortreist i hele januar og begynnelsen av februar. Jeg hadde en god del arbeidsdager på 10-11 timer da....

Klinikkene på Bauleni og Chelstone startet opp igjen etter jul med det sedvanlige litt lave oppmøtet. Egentlig er det litt deilig, for da er det tilstrekkelig tid til å se hvert enkelt barn - og ikke minst plass! Et av de nye barna som har kommet på Chelstone klinikk er Anton. Han har vannhode og ble dessverre ikke operert før ved 4 mnd alder. Han er nå litt over 5 mnd, og hodet er enormt i forhold til den lille kroppen. Det er ikke lett å skulle få kontroll på et så tungt hode, men han er en herlig kar som smiler og ler mye. I begynnelsen av februar fikk jeg besøk av fysioterapistudentene Matias og Torill fra Tromsø som har praksis i Livingstone. Anton syns det var skikkelig stas med Matias, og mageleie var helt ok når Matias var foran :)

Det var utrolig hyggelig med besøk av så entusiastiske og flinke folk. Det er godt å se at faget vårt får flere flotte representanter. Jeg tror nok de har en veldig annerledes praksis enn de fleste av deres medstudenter, men jeg er helt sikker på at de kommer tilbake med en bagasje som de vil ha god nytte av.

Mine kolleger og mødrene på klinikkene syns jeg er ganske rar av og til. Med litt begrenset plass må jeg være litt kreativ når det gjelder å få utfordret ungene i aktivitet, så jeg bruker ofte meg selv som klatrestativ. Jeg prøver å gi disse barna en opplevelse av bevegelsesglede for å bringe fram mer spontan aktivitet. Bildet her viser at det ikke bare er ungene som har det gøy når vi holder på :)

 Februar ble ellers litt annerledes enn planlagt. Farfar døde etter et kort sykeleie, og jeg bestemte meg for å reise til Norge for begravelsen. Det ble en trist og flott dag. Jeg er så takknemlig for alt han har betydd for meg. Han har alltid stilt opp for oss barnebarn på alt vi var engasjert i, og siden jeg flyttet til Zambia har han vært den største enkeltbidragsyter til PLAY. Jeg håper jeg kan ta med meg noe av hans godhet, engasjement og nysgjerrighet videre. Det er den beste arven man kan få :)

Norgesbesøket bød også på mange hyggelige stunder med familie og venner. Jeg savner ikke egentlig å bo i Norge, spesielt ikke når regntiden er så kald og uggen! MEN - jeg savner alle de flotte menneskene som jeg er så utrolig glad i, og det var flott å få tilbringe litt tid sammen med dem.

 

Hyggelig å få være tante Inger

Vel hjemme igjen kan jeg glede meg over at Peter har kommet en del videre med husprosjektet vårt. Etter å ha ventet i nesten fem mnd på å få orden på siste del av taket så er det nå endelig på plass. Jeg blir stadig minnet på at tålmodigheten lønner seg til slutt. I går sto vi tørt og godt i åpningen til containeren og så på regnet som strømmet ned :) Nå håper vi bare at murer'n holder seg frisk så vi kan fortsette framgangen i hvert fall en stund!

2013 i bakspeilet

På årets nest siste dag har jeg endelig tid til å sette meg ned og klore ned noen ord igjen. Det sier jo faktisk litt om hvor mye tilværelsen har forandret seg for meg i løpet av året! I januar satt jeg fortsatt på rumpa og gjorde null niks og ingenting i påvente av arbeidstillatelsen, og nå er det full rulle.

I slutten av januar kom endelig arbeidstillatelsen, og jeg kunne begynne å jobbe igjen etter 8 lange måneders venting. Jeg kom i gang på Dynamic Physical Therapy, instituttet som er min zambiske arbeidsgiver, og med jobben for PLAY.

Gjennom året har jeg jobbet 6 timer fast pr uke for PLAY. Det har vært utrolig givende å jobbe på Chelstone og Bauleni klinikk, og jeg har møtt så mange flotte barn, foreldre og frivillige. Det har vært triste episoder også, spesielt når vi har mistet pasienter. I løpet av året er det fire barn som har gått bort så alt for tidlig. Livet her i Zambia for barn med funksjonshemming er tøft. Derfor føles det så ekstra givende å få lov å være med på å gi disse barna et tilbud som fokuserer på det positive!

Gift kan få være et lite eksempel på hva disse klinikkene betyr for barna. Han kom til Chelstone klinikk rett før sommeren. Gift er 4 år og har CP. Da han startet hos oss var han en veldig alvorlig gutt som stort sett satt stille. Han kunne krabbe et par meter, men gjorde det svært sjelden. Han bor sammen med mor og bestefar og noen andre familiemedlemmer i et hus som er ca 8 kvadratmeter. De visste ikke så mye om hva som feilte ham, og hadde stort sett bare latt ham sitte i et hjørne hjemme. Nå har han fått en rullator lagd av tre og er travelt opptatt av å lære seg å gå. Når jeg kommer blir jeg møtt av et stort smil og en gutt som syns det er herlig å være i aktivitet.

Gift i farta!

Vi har i løpet av året fått donert trampoliner til klinikkene, noe som har vært et supert verktøy for å inspirere ungene til egenaktivitet. Innimellom har jeg fått være med på leken også :)

Michael elsker trampolina :)

Avslutningen på PLAY-året var et juleselskap for ungene i Chelstone. Mye god mat, en liten julegave til alle ungene og sang og dans sørget for en fin inngang til julehøytiden.

Chelstone-gjengen på julefest

En stivpynta og sliten Taonga

På instituttet har jeg nå fullt opp med pasienter, og de faglige utfordringene står i kø :) Her er nesten hele kollegiet samla på en fest for funksjonshemmede barn som vi stilte opp på som frivillige.

På privaten er det husbygging som (endelig...) har hatt fokus dette året. Vi fikk omsider tak i en murer, og da begynte det å skje ting. Nå skal det sies at det stadig er ting som lugger litt i fht å komme helt i mål, men det er jo i grunn bare som forventet. Nå ligger det jo et helt nytt år foran oss :)

Den spede start på byggeprosjektet

Status pr 30.12.2013

Husholdningen har i løpet av året blitt utvidet med fire høner. Meningen er at de skal holde oss med egg. Peter må stadig ut på eggjakt for å finne hvor de har gjemt dem, og et par av dem er ganske ubrukelige når det gjelder å produsere. Det er ganske festlig å overhøre Peter's små konversasjoner med dem hvor han vekselvis truer dem med gryta og godsnakker med dem mens han serverer peanøtter eller annet snacks.

Årets beste julegave fikk jeg fredagen før jul, da jeg ble påkjørt bakfra. Dette høres kanskje ikke ut som noe positivt sånn helt umiddelbart, så la meg forklare litt nærmere: Fredag morgen hoppet et tre ut i veien der jeg rygget slik at den ene baklykta knuste. Jeg hadde hele dagen på jobb til å ergre meg over dette, men på vei hjem var det en fyr som var så elskverdig å kjøre inn i meg på eksakt samme sted slik at resten av lykta gikk føyken og det ble en bulk og lakkskade. Han tok fullt ansvar og betaler for reparasjon :)

Alt i alt har 2013 vært et veldig spennende år, og jeg gleder meg til å ta fatt på 2014. Med dette ønsker jeg dere alle et godt nytt år!

Er det 2014 jeg ser....?

 

Du store verden

Den siste tiden har jeg reflektert ganske mye over de enorme forskjellene i verden. Ja, jeg vet at det nesten blir litt klisjéaktig, men nå er det nå en gang sånn at det i min verden av og til blir ganske påtrengende, og da får jeg behov for å skrive ned noen tanker.

Jeg følger norske nyheter på nett, og i løpet av de siste ukene har jeg merket meg et par ting spesielt. Ylva, 7år, døde av kreft i forrige uke. Et alt for kort liv med mange tøffe tak. Faren hennes har skrevet om sykdommen og livet med Ylva på Facebook, og i følge NRK hadde han over 70.000 følgere. Noen dager etter dødsfallet stilte flere hundre mennesker opp til fakkeltog i Drøbak for å minnes henne.

 For meg sier dette noe om at vi nordmenn er velsignet med en forventning om at våre barn skal være friske og leve lenge. Når det ikke er tilfelle engasjerer det folk langt ut over en vanlig omgangskrets - som i tilfellet Ylva. Det er unaturlig å miste et barn.

I min hverdag i Zambia møter jeg nesten like mange foreldre som har mistet et barn som de som ikke har opplevd det. Selv om barnedødeligheten er på vei ned og forventet levealder er stigende er det fortsatt "vanlig" at en familie mister ett eller flere barn. Jeg har prøvd å se for meg en skare på 70.000 zambiere som engasjerte seg nok til å lese jevnlige oppdateringer om ett av disse barna, og tanken blir nesten absurd. Livet her tillater ikke at man tar inn over seg alle triste skjebner - da ville man dukke under i løpet av kort tid.

Den andre saken som har fanget min oppmerksomhet er av en helt annen karakter. Den handler om barneklær. Dyre barneklær. Jeg leser til min store forskrekkelse at foreldre kjøper luer til 1400 kroner og jakker til 5000 kroner til barnehagebarn. 

Vi snakker her om barn som knapt kan uttale navnet på merkeklærne, og som stort sett bruker klær som dyr serviett og akebrett. Og det er visst ikke bare de ytterst få som gjør dette - neida! Klærne rives bort i følge innehaveren av en barnebutikk i Drammen. Jeg venter nå bare på toppluen med påsydde Swarovski-krystaller til ørtitusen kroner. Den må jo bli en kjempehit! Jeg må si at det gjør meg ganske så opprørt at nordmenn er blitt så ekstremt opptatte av fasadepussing at vi tar oss råd til den slags, og jeg undrer meg over hva slags verdisyn vi gir barna hvis dette er symptomatisk for hvordan vi oppdrar dem. Jeg skal ikke komme med en eneste liten sammenlikning med "de fattige barna i Afrika", for denne saken er etter mine begreper allerede aldeles hårreisende sett ut fra norske forhold. I hvert fall mener jeg den burde være det.....

Kjenner at jeg blir litt sliten av å tenke på vonde og teite ting, så derfor tar jeg med et lite bilde av Victoria til slutt i denne lille epistelen. Hver mandag treffer jeg henne på slutten av en lang og ofte varm og intens arbeidsdag, og dette smilet gjør så godt! Håper hun kan muntre opp din dag også :)

Hjemme igjen :)

Lenge siden siste blogginnlegg nå, så her kommer en oppdatering på hva som har skjedd den siste tiden:

Nesten hele september tilbragte jeg i Norge. Utrolig hyggelig å se familie og venner igjen:) Jeg er utrolig priviligert som har så mange trivelige mennesker rundt meg som det føles som om jeg traff i går når vi ses. Det ble mye skravling og mange sene kvelder, og en aldri så liten seiltur fikk jeg også med meg sammen med kapteinen på Aurelia :) Lukten av saltvann og tang tror jeg er noe av det jeg savner mest ved å bo midt i Afrika. Farfar's 90-årsdag ble avslutningen på oppholdet, og det ble en kjempetrivelig dag.

Frisk seiltur!

Det ble også litt jobb for PLAY mens jeg var i Norge - lysbildeframvisning på Blomsterøya barnehage og Hjelpemiddelsentralen i Østfold samt et lite "spontanforedrag" for en internasjonal klasse på Ås vgs.

Det var en interessert og flott gjeng i Blomsterøya bhg

To av jentene prøver å bære dokker med chitenger

Da jeg kom hjem ble jeg møtt av en stolt Peter som hadde hatt travle uker med bygging av hus. Nå skjer det ting hver eneste dag, og det er gøy å følge framgangen :)

 På instituttet har jeg nå fått eget kontor på fulltid. Den første halvannen uka har vært litt rolig, siden jeg avsluttet og overførte en del pasienter da jeg dro. Men - det begynner allerede å ta seg opp igjen, og jeg tror det blir veldig bra framover.

Jeg har også kommet godt i gang for PLAY igjen. På mandag var Chelstone klinikk så full som den aldri har vært før. Vi hadde sikkert 20 barn innom, og de måtte komme inn på rundgang siden vi ikke har plass til så mange på en gang. Lydnivået var helt enormt, så jeg var rimelig snurrig i hodet etter drøye to timer med intens jobbing. Bauleni klinikk var heldigvis litt roligere senere samme dag..... På onsdag var det aktivitetsdag for alle barna på klinikkene på et flott idrettsanlegg like utenfor byen. Det var veldig artig å få være med og leke og ha det gøy sammen med ungene!

 For øvrig så er Zambia som det alltid er. Jeg har blitt møtt med store smil og "We have missed you soooo much!". Alle du har et (om enn fjernt) bekjentskap til forventer at du har kjøpt med noe fra Norge til dem. Begrepet vektbegrensning tror jeg ikke betyr noen ting for dem..... Når mødre kommer sent på klinikken er det alltid pga været. Det er enten a. For varmt, b. For kaldt eller c. For vått. Det dekker i grunn alle værtyper, så den unnskyldninga gjelder alt unntatt de to og en halv dagene i året hvor det er tørt og passe temperatur...... Da jeg dro for å levere søknaden om registrering som fysioterapeut så ble jeg sendt tilbake med beskjed om at overskriften på brevet som skulle ligge med fra sjefen ikke var helt som de ønsket, "so its better you come back tomorrow". Byråkratiet lenge leve! Unggutta som hjelper til med husbygging dukker ikke opp på mandag, for de fikk betalt på lørdag og har det travelt med å bruke opp pengene. Ingenting er forandret på en liten måned, og det kjennes helt greit :)

Norge mitt (fryktelige?) Norge

I disse valgtider prøver jeg å holde meg litt oppdatert på hva som skjer i hjemlandet. Jeg leser nettaviser av ymse slag daglig, og der flommer det jo også over av kommentarer fra det brede lag av folket. Det vil si - jeg lurer av og til på om det er bare de med litt for mye tid som setter seg ned og kommenterer. Det er for meg ganske forunderlig og delvis provoserende å lese om hvor dårlig enkelte mener det står til i gamlelandet. Er det virkelig så utrolig ille som noen skal ha det til?

Hvis du blir syk så har du rett på fri sykehusbehandling. Trenger du et hjelpemiddel kan du søke om å få det - helt gratis. Er du arbeidsledig kan du få støtte, får du barn har du rett på permisjonspenger eller engangsstønad, barnetrygd og kontantstøtte/barnehageplass og pensjonen kommer når du har nok livserfaring til å tilgodeses. Det er selvfølgelig slik at ikke alt fungerer helt optimalt for alle til enhver tid, og systemer kan alltid forbedres. Jeg må imidlertid komme med en liten bønn til alle nordmenn: Vær så snill å åpne øynene for at vi har vunnet i det store lotteriet og er så godt ivaretatt fra vugge til grav at vi har grunn til å være uendelig takknemlige! Det føles som om mange er i ferd med å miste helt grepet på hva det vil si å ha det ille. Dersom vi kan ha dette som utgangspunkt tror jeg diskusjonene om hvordan gamle Norge kan bli et enda bedre sted har et mer edruelig fundament.

Her er et lite innblikk i den zambiske hverdagen for å sette ting i perspektiv: En offentlig ansatt tjener omtrent 3300 kr i måneden. Jobber du som ufaglært arbeider tjener du ca 25 kroner dagen, dvs 700 kr i måneden hvis du jobber 6 dager i uka. Å leie et hus etter akseptabel norsk standard i hovedstaden koster rundt 10000 kroner i måneden. Bensinprisen er på rundt 11 kroner. Det sier seg selv at en vanlig familie må bo adskillig enklere og ikke har råd til å ha bil. Hvis du blir syk kan du enten betale i dyre dommer for et noenlunde akseptabelt sykehus, eller du kan ta til takke med et offentlig tilbud som er langt fra godt og der du selv må lage all mat. Sykepenger er ikke-eksisterende. Hjelpemidler må du kjøpe selv, i den grad de er mulig å få tak i. Får du barn har du rett på 3 mnd permisjon uten lønn. Offentlig ansatte må ofte vente i flere måneder på å få utbetalt lønna si. Mødre er ofte alene med omsorgen for mange barn uten at de får en krone i offentlig støtte. Pensjonen din er dine barn - dersom de vokser opp.... Likevel smiler de :)

Kan vi være enige om at Norge er et flott land å bli født, vokse opp og bli gammel i? Så kan vi diskutere ting derfra.

Godt valg!

Oppdatering fra sør

Vinteren er på hell i Zambia, og sakte men sikkert begynner dagene å bli litt varmere igjen. Noen av trærne begynner allerede å blomstre, noe som er ganske tidlig med tanke på at det ikke kommer en dråpe regn før tidligst i oktober.

Den siste uka har jeg vært alene på jobb på Dynamic Physical Therapy. Alle kollegene mine har vært av gårde på ferie, så jeg har holdt fortet alene. Vi er inne i en spennende periode, siden vi nå overtar den andre halvdelen av bygningen som hittil har huset et revisjonsfirma. For min del betyr det at jeg nå kan få eget kontor og slippe å dele og koordinere med to andre. Det skal bli deilig. Jeg møter utrolig mange spennende mennesker på instituttet. Denne uka har jeg jobbet med en dame på 78 år som hadde fått vondt i ryggen for første gang i sitt liv - og det passet henne utrolig dårlig siden hun straks skal av gårde på en to ukers tur til Amazonas! Hun er svensk av opprinnelse men har bodd i Zambia siden hun var 23. Hun har reist verden rundt, for det meste på egenhånd og med offentlig transport. Fantastisk spennende å høre henne fortelle!

På klinikkene for PLAY går livet sin vante gang. Ungene er helt herlige - jeg blir ordentlig glad i dem :) Paul har snart lært å gå. Han tar nå fire-fem skritt uten støtte og er skikkelig fornøyd med seg selv. Her er en liten video av ham når han leker rundt-og-rundt leken med rullatoren sin:

Taonga er 5 år og syns det er kjempestas å gå i gåstativet. Jeg må ta med mobilen hver gang vi er ute, for han syns det er på sin plass at jeg tar bilde av ham - hver gang...... Han klarer bare å gå rundt og rundt på egenhånd, men med litt hjelp fra onkelen er han her ute og rusler utenfor klinikken:

Hver fredag har jeg fortsatt gym på Anglican Street Childrens Project. I det jeg svinger inn på skoleplassen hører jeg ungene rope "Inger's car, Inger's car!" Forrige fredag var det igjen klart for ekskursjon - denne gangen til flyplassen for å se hva som skjer når man skal ut og fly. Verken lærere eller barn hadde noen gang flydd, så det var mange store øyne da vi fikk stå ved rullebanen og se et fly fra Kenya lande, trappebilene kjøre fram, passasjerer stige ut, bagasjen bli hentet ut og tankbilene komme for å fylle opp.

Stolt gjeng på tur

På privaten så skjer det endelig litt i fht husbygging. Vi har nå 3/4 tak - da var det slutt på takplater. Så nå venter vi på neste leveranse. Vi har fått levert stein, sand og sement for å starte bygging, men det er vanskelig å få tak i en murer. De fleste har jobb, siden det er en masse byggeprosjekter på gang her. Vi har ikke husvære til arbeidere, og det gjør saken enda vanskeligere. Her forventes man ofte å kunne huse dem som skal jobbe. Så vi må nok bare smøre oss med litt tålmodighet igjen. Føler egentlig at jeg begynner å bli godt innsmurt.......

Nå er det en måned igjen til jeg setter meg på flyet og kommer nordover en tur. Gleder meg stort til å se igjen familie og venner!