Nytt år - nye muligheter :)

Det nye året har allerede gitt meg en masse flotte opplevelser - og det har jo så vidt begynt! Etter en stille og rolig julefeiring startet jeg året med en tur til Livingstone sammen med min kjære. Der møtte vi min tante med familie for en drøy uke spekket med aktiviteter av ymse slag.  Det er veldig hyggelig å få lov til å vise fram dette landet som jeg er blitt så glad i!

Frokost i nasjonalparken

I midten av januar startet klinikkene på CBIA opp igjen, så da var det tilbake til den vanlige rutinen. Jeg har truffet igjen mange av barna jeg jobbet med før jul, men noen har vært fraværende. Min lille venn med Downs ble jeg litt bekymret for før jeg hørte at han var i full vigør, men hadde byttet dag og kom når jeg ikke er der. Et par av barna er det ingen som har hørt noe fra, og et barn døde nå like etter nyttår. I dette landet handler det dessverre fortsatt om kampen for tilværelsen for mange familier.

Veiledning på Mtendere clinic

Det er stadig nye utfordringer i jobben. Et stort problem er at mange familier ikke har råd til å betale for medisinsk testing, så det å få stilt en nøyaktig diagnose kan være meget utfordrende. I tillegg kommer problemene med å få en nøyaktig anamnese. Språket er et stort hinder for mange selv i Lusaka. Det er på langt nær alle som behersker engelsk. I tillegg er det vanlig å svare det man tror den andre vil høre, så da gjelder det å ikke stille ledende spørsmål! Spesielt utfordrende blir dette når man møter barn som plutselig har fått nevrologiske symptomer - det kan jo være feks blødninger eller svulster i hjernen. Det er vondt og vanskelig å måtte innse at det ikke er mulig å få undersøkt og behandlet dette skikkelig.

Heldigvis er det mange gode historier også. Jeg fikk besøk av min mor i slutten av januar, og i to uker var hun med meg rundt på jobb. Det var utrolig deilig å ha en annen norsk barnefysioterapeut å diskutere med! Den første uka traff vi blant annet en pappa som kom for første gang med sin sønn. Vi undersøkte og jobbet med gutten lenge den første dagen. Etterpå var vi veldig i tvil om hvor mye denne pappaen egentlig hadde fått med seg. Han overrasket stort da vi så dem sammen den neste uka! Pappa jobbet herlig med gutten, og hadde helt tydelig tatt til seg mye mer enn det vi trodde.

Co-fysioterapeuten i aksjon :)

En annen liten solskinnshistorie er Doris på 9 år som er blind og har vansker med å gå etter cerebral malaria. Etter å ha jobbet med henne foreslo jeg for mor at hun burde få en rullator. Foreldre må kjøpe hjelpemidler selv, og de lages av papp. APT heter teknikken. Gutta som driver verkstedet er tidligere poliopasienter, og de lager bla. ståstativ, stoler og rullatorer. Doris kom og fikk prøve en modell, og hun var et eneste stort smil der hun vandret rundt:) Nå venter hun i spenning på at de skal få gjort den ferdig så hun kan få den utlevert. Jeg må innrømme at det gjør jeg også...... Det er fantastisk å se når barn for første gang får muligheten til å bli mer selvstendige og ikke lenger må sitte på mors rygg hele tiden.

Doris prøver en ikke helt ferdig rullator

I dag har jeg vært en tur på skolen hvor jeg er frivillig. Det var for få lærere der i dag , så jeg endte opp med å undervise første og andre klasse i matematikk og alfabetet. Vet ikke helt hvordan det er med den pedagogiske kompetansen, men på det nivået har jeg i hvert fall fortsatt fagkompetanse nok.... En av elevene er helt ny, og det første hun spurte meg om er om jeg slår. Først skjønte jeg ikke hva hun mente, men det gikk etter hvert opp for meg at hun faktisk mente akkurat det hun sa! Hun fortalte meg at pappa hadde slått mamma i går. Vi hadde en lang prat, men det føltes ikke godt å forlate henne og vite at hun må gå hjem til en sånn virkelighet. Dessverre skjer det alt for ofte i alle deler av verden.

Sånn - det var en liten brøkdel av det jeg hadde på hjertet. Det er alt for mye å fortelle og for lite plass å gjøre det på. 

Og forresten: Gratulerer til Zambia med fotballgull!!!!