Arrgghhh!

Åhhhh - av og til blir jeg bare så oppgitt! I går var jeg som vanlig ute på klinikk i Chawama compound. Det første som skjedde var at en mamma nærmest slengte sin datter over til meg, hvorpå hun begynte å hylskrike og mamma lo fordi hun var redd for mzunguen (hvitingen). På hvilken planet er det morsomt? Jeg ga datteren pent tilbake og sa at vi kanskje skulle prøve en litt roligere framgangsmåte hvis det var meningen at jeg skulle få gjort noe for datteren. Deretter kom den virkelige årsaken til mitt lille utbrudd i starten. For å drifte disse klinikkene er det som tidligere nevnt en gjeng med frivillige som bidrar i trening av barna. Disse er stort sett mødre til funksjonshemmede barn som så har fått ekstra opplæring. I går var det en av de frivillige som jobbet med ei jente jeg ikke hadde sett før. Etter en liten stund satte ungen i å hylskrike, og selv om det ikke er helt uvanlig tittet jeg etter hvert bort for å se hva som stod på.  Jenta stod mens den frivillige holdt henne rundt hoftene og dytta og nærmest rista i henne.  Siden jeg selv var opptatt med et annet barn observerte jeg bare litt i sidesynet. Dette pågikk over lang tid, mens jenta fortsatte å hylgråte. Etter hvert ble jeg ferdig, og skle litt tilfeldig i retning av dem. Jeg hentet en stol og satte foran jenta mens jeg forklarte den frivillige at jeg gjerne ville se om hun kunne stå selv med støtte. Det kunne hun, men "hjelperen" var ikke helt ferdig. Hun begynte å dytte vekk hånda som jenta støttet seg med, hvorpå hun nesten falt overende og begynte å gråte igjen. Etter hvert fant jeg ut at det eneste som sannsynligvis feilte dette barnet var en enkel fotfeilstilling, men denne var i ferd med å rette seg fint. "Behandlingen" var derimot rene oppskriften på "hvordan få et barn til å mislike stående stilling". Jeg syns det er flott at noen melder seg til å stille opp for andre foreldre for å hjelpe dem, men av og til er det jammen behov for litt mer kunnskap om det man driver med!

Heldigvis bød ettermiddagen på en liten opptur. En mamma til ei lita jente på rundt året var litt fortvila for at jenta alltid gråt hver gang de skulle trene på de øvelsene de var blitt gitt. Firfotstående var oppskrift på hylgråt, og det  samme var posisjonering for trening av hodekontroll. Etter å ha snakket litt sammen og sett hva som skjedde når mammaen prøvde foreslo jeg for henne at vi skulle prøve å gå vekk fra "trening" og leke litt med henne i stedet. Vi sang noen sanger hvor hun fikk jobbe med hodekontroll, brukte mamma som "pute" å ligge på på magen, og i stedet for å bli irritert når hun kastet seg tilbake fra sittende posisjon gjorde vi det om til en lek hvor hun skulle reise seg opp igjen når vi kilte henne på magen. Jenta storkoste seg, og mamma hadde et stort smil om munnen gjennom hele timen. Jeg forklarte henne at vi oppnår mye mer ved å jobbe med barna og få dem til å trives med aktiviteten enn ved å bare utføre alle ting mekanisk uansett barnets reaksjon. Denne mammaen var absolutt i stand til å ta til seg dette, og det var herlig å se hvordan hun helt tydelig senket skuldrene og skjønte at trening kan være gøy - for både store og små!