Aldri en kjedelig dag

...men denne må kunne sies å ha vært litt ekstra begivenhetsrik.  Først måtte jeg slåss meg gjennom Lusakas trafikk på vei til jobb. En diger lastebil hadde brutt sammen, så det var fullstendig kaos. Det tok halvannen time å kjøre 17 km....

Vel framme på UTH var det bare å gå i gang med jobben. Jeg traff et par barn som var nye for meg - hyggelige bekjentskaper. En av mine små venninner fra tidligere ble sett på av en kollega med studenter, og hun var alt annet enn fornøyd kunne jeg registrere. Etter hvert som jeg ble ferdig med "mine" unger ble jeg sittende ved siden av den lille jenta, og småpratet og begynte å leke litt med henne. Da kom kollegaen min bort og sa at jeg visstnok var den eneste som kunne jobbe med henne uten at hun gråt. "Hva gjør du for å få til det?". Jeg forklarte henne litt om hvordan jeg tenker i fht å finne barnets motivasjon og leke "detektiv" i fht hva som kan funke for dette barnet. Hun ble umiddelbart interessert og sa at dette var veldig annerledes enn deres programmer som følger diagnose. Dermed hadde jeg brått to kolleger og fire-fem studenter rundt meg som ville at jeg skulle demonstrere og forklare. Var ikke helt forberedt på den! De pekte på en liten gutt og sa at han alltid gråt når de jobbet med ham. Spesielt var det ille i firfotstående. Tradisjonen her er å stable dem opp og holde fast armer og ben i så korrekt posisjon som mulig. Jeg satte ham opp på knærne og lente ham mot mors ben. Der fikk han lov til å holde på med en leke en stund. Etter hvert oppdaget han at det var artig å skyve fra litt med bena, så dermed var han i gang med å jobbe opp og ned mellom knestående og -sittende. De hadde aldri sett han gjøre så mye selv, og i tillegg smile mens han gjorde det! Moren var også et kjempesmil, for dette var noe hun kunne gjøre hjemme. Vi endte i en lang diskusjon om dette med læring, motivasjon og det å tilfredsstille foreldres forventninger. Fysioterapeutene her sier at alle foreldre forventer en viss grad av passiv behandling, aller helst med gråt fra barnet. Da har man jobbet skikkelig. Min innvending til dette er: Hvem har lært dem at dette er riktig og viktig? Det må jo nødvendigvis komme fra oss fysioterapeuter, siden foreldre i dette landet har liten eller ingen forkunnskap om hva de skal forvente før de kommer. Dette høstet mange nikk rundt meg - så får vi se om det endrer praksis. Det er i hvert fall spennende og srtig å bli utfordret til å sette ord på egne tanker om faget og diskutere det med kolleger som kommer fra en helt annen tradisjon og kultur. Det er jo tydelig at de legger merke til at jeg jobber på en litt annen måte, på samme vis som jeg observerer dem :)

På veien hjem dro jeg innom veterinæren for å hente katten vår som var blitt sterilisert. Der fikk jeg nyheten om at hun allerede var gravid igjen. Det tok jammen ikke lang tid! Forrige kull kom for ca 6 uker siden....

Da jeg så skulle låse meg inn hjemme fant jeg at nøkkelen sto i på innsiden av kjøkkendøra. Vi har nøkkel til hver vår dør i huset, siden det bare fins en nøkkel til hoveddøra. Peter hadde glemt å ta ut nøkkelen på kjøkkensiden da han låste fra innsiden og gikk ut hoveddøra. Dermed måtte jeg ringe til ham for hjelp. Man skulle tro at historien endte der, men nei. Han hadde brukt smekklåsen på hoveddøra for at jeg skulle kunne åpne fra innsiden når jeg kom hjem, og den har vi ikke nøkkel til i det hele tatt! Dermed sto vi der og kom ikke inn noen vei. Etter flere runder med forsøk på innbrudd måtte vi til slutt fram med vinkelsliper og drill og kappe av hele låsemekanismen. Takk og pris for at jeg bor sammen med en fyr som oppbevarer alt dette i bilen og ikke i huset!

"Innbrudd" på gang

Nå kan jeg endelig sette i gang med å bake. Jeg har fått to kunder som ønsker hjemmebakte grove rundstykker a la Inger, så det er bare å sette i gang :)