Grusomme nyheter

I går fikk jeg noen skikkelige forferdelige nyheter på jobb. I Chawama compound var to unge gutter blitt drept i løpet av natta. De ble drept for å lage "medisin" - en del tradisjonelle healere bruker unge gutters penis i sine miksturer. Jeg har lest om dette tidligere, men det kommer liksom enda nærmere når det skjer her hvor jeg jobber. Det er så uvirkelig at folk i 2012 fortsatt tror på slikt! I mine øyne blir det bortimot det mest egoistiske man kan gjøre - drepe et barn med hele livet foran seg for å skaffe seg selv hell og lykke.

Det er ikke tvil om at witchcraft og tradisjonell healing fortsatt står sterkt i Zambia, men det er vanskelig å få folk til å snakke om det. Kollegene mine på sykehuset sier at det er utrolig mange som oppsøker slike "doktorer", men at det ikke er noe man snakker om. For meg som hvit blir det ekstra vanskelig å få noe innblikk i hvordan folk tenker om dette. Jeg må innrømme at når sånt som dette skjer så er jeg ikke sikker på at jeg egentlig vil vite heller, for det er så utrolig opprørende. Jeg har ledd godt når jeg har fått stukket brosjyrer inn gjennom bilvinduet som lover at Professor Ali kan fikse alt fra å stramme opp vagina til å hjelpe meg å vinne i lotto, men hvis dette er hvordan de gjør det så er det jammen ikke noe å le av!

Beklager å komme med så lite hyggelige nyheter på kvinnedagen. 8. mars er public holiday i Zambia, og også for kvinners rettigheter gjenstår det mye arbeid her. Mandag er det nok en fridag - denne gangen Youth Day. Jeg håper alle ungdommer i Zambia snart kan føle seg trygge på at de kan vokse opp uten å bli utsatt for voksnes ekstreme egoisme! 

Aldri en kjedelig dag

...men denne må kunne sies å ha vært litt ekstra begivenhetsrik.  Først måtte jeg slåss meg gjennom Lusakas trafikk på vei til jobb. En diger lastebil hadde brutt sammen, så det var fullstendig kaos. Det tok halvannen time å kjøre 17 km....

Vel framme på UTH var det bare å gå i gang med jobben. Jeg traff et par barn som var nye for meg - hyggelige bekjentskaper. En av mine små venninner fra tidligere ble sett på av en kollega med studenter, og hun var alt annet enn fornøyd kunne jeg registrere. Etter hvert som jeg ble ferdig med "mine" unger ble jeg sittende ved siden av den lille jenta, og småpratet og begynte å leke litt med henne. Da kom kollegaen min bort og sa at jeg visstnok var den eneste som kunne jobbe med henne uten at hun gråt. "Hva gjør du for å få til det?". Jeg forklarte henne litt om hvordan jeg tenker i fht å finne barnets motivasjon og leke "detektiv" i fht hva som kan funke for dette barnet. Hun ble umiddelbart interessert og sa at dette var veldig annerledes enn deres programmer som følger diagnose. Dermed hadde jeg brått to kolleger og fire-fem studenter rundt meg som ville at jeg skulle demonstrere og forklare. Var ikke helt forberedt på den! De pekte på en liten gutt og sa at han alltid gråt når de jobbet med ham. Spesielt var det ille i firfotstående. Tradisjonen her er å stable dem opp og holde fast armer og ben i så korrekt posisjon som mulig. Jeg satte ham opp på knærne og lente ham mot mors ben. Der fikk han lov til å holde på med en leke en stund. Etter hvert oppdaget han at det var artig å skyve fra litt med bena, så dermed var han i gang med å jobbe opp og ned mellom knestående og -sittende. De hadde aldri sett han gjøre så mye selv, og i tillegg smile mens han gjorde det! Moren var også et kjempesmil, for dette var noe hun kunne gjøre hjemme. Vi endte i en lang diskusjon om dette med læring, motivasjon og det å tilfredsstille foreldres forventninger. Fysioterapeutene her sier at alle foreldre forventer en viss grad av passiv behandling, aller helst med gråt fra barnet. Da har man jobbet skikkelig. Min innvending til dette er: Hvem har lært dem at dette er riktig og viktig? Det må jo nødvendigvis komme fra oss fysioterapeuter, siden foreldre i dette landet har liten eller ingen forkunnskap om hva de skal forvente før de kommer. Dette høstet mange nikk rundt meg - så får vi se om det endrer praksis. Det er i hvert fall spennende og srtig å bli utfordret til å sette ord på egne tanker om faget og diskutere det med kolleger som kommer fra en helt annen tradisjon og kultur. Det er jo tydelig at de legger merke til at jeg jobber på en litt annen måte, på samme vis som jeg observerer dem :)

På veien hjem dro jeg innom veterinæren for å hente katten vår som var blitt sterilisert. Der fikk jeg nyheten om at hun allerede var gravid igjen. Det tok jammen ikke lang tid! Forrige kull kom for ca 6 uker siden....

Da jeg så skulle låse meg inn hjemme fant jeg at nøkkelen sto i på innsiden av kjøkkendøra. Vi har nøkkel til hver vår dør i huset, siden det bare fins en nøkkel til hoveddøra. Peter hadde glemt å ta ut nøkkelen på kjøkkensiden da han låste fra innsiden og gikk ut hoveddøra. Dermed måtte jeg ringe til ham for hjelp. Man skulle tro at historien endte der, men nei. Han hadde brukt smekklåsen på hoveddøra for at jeg skulle kunne åpne fra innsiden når jeg kom hjem, og den har vi ikke nøkkel til i det hele tatt! Dermed sto vi der og kom ikke inn noen vei. Etter flere runder med forsøk på innbrudd måtte vi til slutt fram med vinkelsliper og drill og kappe av hele låsemekanismen. Takk og pris for at jeg bor sammen med en fyr som oppbevarer alt dette i bilen og ikke i huset!

"Innbrudd" på gang

Nå kan jeg endelig sette i gang med å bake. Jeg har fått to kunder som ønsker hjemmebakte grove rundstykker a la Inger, så det er bare å sette i gang :)

Arrgghhh!

Åhhhh - av og til blir jeg bare så oppgitt! I går var jeg som vanlig ute på klinikk i Chawama compound. Det første som skjedde var at en mamma nærmest slengte sin datter over til meg, hvorpå hun begynte å hylskrike og mamma lo fordi hun var redd for mzunguen (hvitingen). På hvilken planet er det morsomt? Jeg ga datteren pent tilbake og sa at vi kanskje skulle prøve en litt roligere framgangsmåte hvis det var meningen at jeg skulle få gjort noe for datteren. Deretter kom den virkelige årsaken til mitt lille utbrudd i starten. For å drifte disse klinikkene er det som tidligere nevnt en gjeng med frivillige som bidrar i trening av barna. Disse er stort sett mødre til funksjonshemmede barn som så har fått ekstra opplæring. I går var det en av de frivillige som jobbet med ei jente jeg ikke hadde sett før. Etter en liten stund satte ungen i å hylskrike, og selv om det ikke er helt uvanlig tittet jeg etter hvert bort for å se hva som stod på.  Jenta stod mens den frivillige holdt henne rundt hoftene og dytta og nærmest rista i henne.  Siden jeg selv var opptatt med et annet barn observerte jeg bare litt i sidesynet. Dette pågikk over lang tid, mens jenta fortsatte å hylgråte. Etter hvert ble jeg ferdig, og skle litt tilfeldig i retning av dem. Jeg hentet en stol og satte foran jenta mens jeg forklarte den frivillige at jeg gjerne ville se om hun kunne stå selv med støtte. Det kunne hun, men "hjelperen" var ikke helt ferdig. Hun begynte å dytte vekk hånda som jenta støttet seg med, hvorpå hun nesten falt overende og begynte å gråte igjen. Etter hvert fant jeg ut at det eneste som sannsynligvis feilte dette barnet var en enkel fotfeilstilling, men denne var i ferd med å rette seg fint. "Behandlingen" var derimot rene oppskriften på "hvordan få et barn til å mislike stående stilling". Jeg syns det er flott at noen melder seg til å stille opp for andre foreldre for å hjelpe dem, men av og til er det jammen behov for litt mer kunnskap om det man driver med!

Heldigvis bød ettermiddagen på en liten opptur. En mamma til ei lita jente på rundt året var litt fortvila for at jenta alltid gråt hver gang de skulle trene på de øvelsene de var blitt gitt. Firfotstående var oppskrift på hylgråt, og det  samme var posisjonering for trening av hodekontroll. Etter å ha snakket litt sammen og sett hva som skjedde når mammaen prøvde foreslo jeg for henne at vi skulle prøve å gå vekk fra "trening" og leke litt med henne i stedet. Vi sang noen sanger hvor hun fikk jobbe med hodekontroll, brukte mamma som "pute" å ligge på på magen, og i stedet for å bli irritert når hun kastet seg tilbake fra sittende posisjon gjorde vi det om til en lek hvor hun skulle reise seg opp igjen når vi kilte henne på magen. Jenta storkoste seg, og mamma hadde et stort smil om munnen gjennom hele timen. Jeg forklarte henne at vi oppnår mye mer ved å jobbe med barna og få dem til å trives med aktiviteten enn ved å bare utføre alle ting mekanisk uansett barnets reaksjon. Denne mammaen var absolutt i stand til å ta til seg dette, og det var herlig å se hvordan hun helt tydelig senket skuldrene og skjønte at trening kan være gøy - for både store og små!

Nytt år - nye muligheter :)

Det nye året har allerede gitt meg en masse flotte opplevelser - og det har jo så vidt begynt! Etter en stille og rolig julefeiring startet jeg året med en tur til Livingstone sammen med min kjære. Der møtte vi min tante med familie for en drøy uke spekket med aktiviteter av ymse slag.  Det er veldig hyggelig å få lov til å vise fram dette landet som jeg er blitt så glad i!

Frokost i nasjonalparken

I midten av januar startet klinikkene på CBIA opp igjen, så da var det tilbake til den vanlige rutinen. Jeg har truffet igjen mange av barna jeg jobbet med før jul, men noen har vært fraværende. Min lille venn med Downs ble jeg litt bekymret for før jeg hørte at han var i full vigør, men hadde byttet dag og kom når jeg ikke er der. Et par av barna er det ingen som har hørt noe fra, og et barn døde nå like etter nyttår. I dette landet handler det dessverre fortsatt om kampen for tilværelsen for mange familier.

Veiledning på Mtendere clinic

Det er stadig nye utfordringer i jobben. Et stort problem er at mange familier ikke har råd til å betale for medisinsk testing, så det å få stilt en nøyaktig diagnose kan være meget utfordrende. I tillegg kommer problemene med å få en nøyaktig anamnese. Språket er et stort hinder for mange selv i Lusaka. Det er på langt nær alle som behersker engelsk. I tillegg er det vanlig å svare det man tror den andre vil høre, så da gjelder det å ikke stille ledende spørsmål! Spesielt utfordrende blir dette når man møter barn som plutselig har fått nevrologiske symptomer - det kan jo være feks blødninger eller svulster i hjernen. Det er vondt og vanskelig å måtte innse at det ikke er mulig å få undersøkt og behandlet dette skikkelig.

Heldigvis er det mange gode historier også. Jeg fikk besøk av min mor i slutten av januar, og i to uker var hun med meg rundt på jobb. Det var utrolig deilig å ha en annen norsk barnefysioterapeut å diskutere med! Den første uka traff vi blant annet en pappa som kom for første gang med sin sønn. Vi undersøkte og jobbet med gutten lenge den første dagen. Etterpå var vi veldig i tvil om hvor mye denne pappaen egentlig hadde fått med seg. Han overrasket stort da vi så dem sammen den neste uka! Pappa jobbet herlig med gutten, og hadde helt tydelig tatt til seg mye mer enn det vi trodde.

Co-fysioterapeuten i aksjon :)

En annen liten solskinnshistorie er Doris på 9 år som er blind og har vansker med å gå etter cerebral malaria. Etter å ha jobbet med henne foreslo jeg for mor at hun burde få en rullator. Foreldre må kjøpe hjelpemidler selv, og de lages av papp. APT heter teknikken. Gutta som driver verkstedet er tidligere poliopasienter, og de lager bla. ståstativ, stoler og rullatorer. Doris kom og fikk prøve en modell, og hun var et eneste stort smil der hun vandret rundt:) Nå venter hun i spenning på at de skal få gjort den ferdig så hun kan få den utlevert. Jeg må innrømme at det gjør jeg også...... Det er fantastisk å se når barn for første gang får muligheten til å bli mer selvstendige og ikke lenger må sitte på mors rygg hele tiden.

Doris prøver en ikke helt ferdig rullator

I dag har jeg vært en tur på skolen hvor jeg er frivillig. Det var for få lærere der i dag , så jeg endte opp med å undervise første og andre klasse i matematikk og alfabetet. Vet ikke helt hvordan det er med den pedagogiske kompetansen, men på det nivået har jeg i hvert fall fortsatt fagkompetanse nok.... En av elevene er helt ny, og det første hun spurte meg om er om jeg slår. Først skjønte jeg ikke hva hun mente, men det gikk etter hvert opp for meg at hun faktisk mente akkurat det hun sa! Hun fortalte meg at pappa hadde slått mamma i går. Vi hadde en lang prat, men det føltes ikke godt å forlate henne og vite at hun må gå hjem til en sånn virkelighet. Dessverre skjer det alt for ofte i alle deler av verden.

Sånn - det var en liten brøkdel av det jeg hadde på hjertet. Det er alt for mye å fortelle og for lite plass å gjøre det på. 

Og forresten: Gratulerer til Zambia med fotballgull!!!! 

I denne glade juletid

Flame lily - zambisk juleblomst

Her kommer årets siste hilsen fra de sørlige breddegrader. Nå har jeg tatt juleferie - eller snarere CBIA har stengt ned alle klinikkene, så jeg har ikke noe annet valg enn å ta juleferie..... Ikke at jeg klager! Forresten så kan man jammen trenge litt ferie her hvis man skal få gjort noe. De to siste dagene har jeg tilbragt på diverse kontorer og i milelange køer for å forsøke å få meg et zambisk førerkort. Og da tror du kanskje at det er i orden? Neida! Har fortsatt igjen en aldri så liten kjøreprøve som (forhåpentligvis) skal finne sted på fredag, og deretter må jeg vente til i hvert fall over helgen før jeg kan forsøke meg på å faktisk få skrevet ut et førerkort, for det er selvfølgelig på et annet sted i byen de gjør det.

Gliset mitt - og "kontoret" til PLAY

Den siste uka med klinikker bød som vanlig på nye utfordringer. Jeg traff flere barn som har hatt cerebral malaria, og som har fått store utfordringer i etterkant av det. Det virker som om svært mange av dem mister mye funksjon i armene, uten at jeg er helt sikker på årsaken til dette. De jeg har truffet de siste dagene har i tillegg mistet språk og har generelt ganske nedsatt mental kapasitet. Det er en diagnosegruppe som framstår annerledes enn noe jeg har vært borti før, så det gjør det jo litt ekstra spennende og utfordrende.

På mitt siste besøk på Chawama-klinikken traff jeg igjen min venn Nyambe på 8 mnd med Downs. Han er i stadig framgang, og det var herlig å se smilet til mor da jeg skrøt av jobben hun har gjort og ga dem nye oppgaver for jul og nyttår. Hun spurte meg også om jeg hadde sett det andre barnet med Downs der på klinikken, og ropte over til en annen mamma. Det viste seg at det er en annen gutt på samme alder med samme diagnose, og etter at jeg hadde forklart henne om diagnosen og kjennetegnene hadde hun funnet fram til denne andre gutten og moren hans. De diskuterte ivrig seg i mellom på nyanja, så hva det handlet om vet jeg ikke riktig, men det var tydelig at de hadde funnet hverandre. Jeg håper at de kan ha mye glede av et fellesskap, og at gutta deres etter hvert kan bli gode kompiser.

Rolig dag på Bauleni clinic

Men som sagt - nå er det juleferie! Jeg må innrømme at jeg ikke kommer helt i julestemning. Vi var på en flott julekonsert i den anglikanske katedralen. Orkester og kor framførte musikk av Mozart og Händel i tillegg til tradisjonelle engelske carols. Julefølelsen truet med å snike seg innpå, men når så kirken blir full av flyvemaur fordi alle vinduer og dører er oppe pga varmen så er det et eller annet som blir litt komisk for meg. Ellers gjorde jeg et ærlig forsøk på å bake peppernøtter. De endte opp som pepperflak og måtte stå 7 timer i ovnen med vifta på for å bli sprø. Tror det er de dyreste pepperflakene jeg noen gang har bakt, men heldigvis er de veldig gode - og sprø!

Jeg har spurt zambiere her om hvordan de feirer jul. Stiller du det spørsmålet til en nordmann får du til svar hva de spiser på julaften, at de går rundt juletreet (i hvert fall noen...), gaveutdeling, kakeslag osv. Zambierne ser litt rart på deg og sier at de går kirken, selvfølgelig! De aller fleste har ingen spesielle mattradisjoner, og veldig mange har ikke heller råd til gaver. Dermed blir det kun julebudskapet som gjør at denne høytiden skiller seg ut fra en vanlig dag. Når man tenker på hvor mye tid og energi vi nordmenn legger i juleforberedelsene setter det ting litt i perspektiv.

Vi skal feire en stille og rolig jul her hjemme, og så reiser vi en tur til Livingstone over nyttår. Der får jeg besøk av familie. Det gleder jeg meg veldig til!

Tusen takk til dere som har støttet PLAY i løpet av året. Hvis driften skal kunne fortsette i 2012 er vi helt avhengig av støtte.

 Ønsker dere alle en riktig god og fredfull jul og et godt nytt år!

Deler noen naturbilder med dere til slutt :)

Kontrastenes verden

Herlige ungdommer!

Fredag 2. desember var det skoleavslutning på Anglican Street Childrens Project. Lærerne møtte opp tidlig for å forberede maten, og sånn i ti-elleve tida begynte foreldre og barn å innfinne seg. Vi skulle starte klokka ni..... Alle zambiske sammenkomster starter med den obligatoriske bønnen, og deretter var det klart for taler. Etter hvert fikk elevene komme på banen - alle fikk bidra med sang, dans, diktopplesning og sketsjer. Herlig å se! 

Sulten etter en lang dag....

Som vanlig så var det et utrolig langt program, og jeg blir like imponert hver gang over tålmodigheten til ungene. Til slutt var det endelig klart for litt mat, og køen foran matstasjonen var lang. Menyen besto av ris, kylling, potet og kålsalat. Alle må ha med egen tallerken :)

Dagen etter dro Peter og jeg til noen venner i Johannesburg for noen dager. Forskjellen mellom Lusaka og Johannesburg er slående. Tempoet er et helt annet! Det er også mye mennesker med mye penger, noe vi fikk oppleve da vi ble invitert på en fest med masse dyre franske viner og champagne og østers fløyet inn fra Namibia. Forskjellen fra min hverdag i Zambia der jeg treffer noen av de fattigste er helt enorm, og det blir nesten litt absurd. Men - jeg må innrømme at det var litt deilig å oppleve litt luksus for noen få dager også.....

Her bodde vi i Johannesburg

Så var det tilbake til hverdagen og jobb igjen. Overgangen kunne ikke ha vært større.... Den første dagen min tilbake traff jeg en ung jente som kom med en gutt på 7 år til klinikken. Han hadde alvorlig grad CP, og hun viste seg å være en kusine. De var begge foreldreløse og bodde hos bestemor som nå hadde ansvaret for seks barnebarn. Jenta fortalte at bestemor pleide å komme med gutten til klinikken, men nå var hun blitt så gammel og sliten at hun ikke orket mer. Det er en tøff hverdag!

Glad gutt trener med mamma!

Et par dager senere møtte jeg Max på 5 år. Han hadde i følge mor hatt et slag for ca 6 mnd siden, og var fortsatt ikke i stand til å krabbe eller gå. Den ene hånda hadde vært skikkelig dårlig, men var blitt mye bedre. Han likte ikke at jeg tok på ham, så jeg brukte mye tid på å snakke med mor. Etter hvert ble vi litt bedre kompiser, og vi fikk til å jobbe litt også. Mor fortalte at Max ofte var veldig frustrert over at han ikke kunne gå og løpe sånn som vennene lenger. Da vi avsluttet tok han meg i hånda og lovte at han skulle jobbe hardt i juleferien. Gleder meg allerede til å treffe ham igjen over nyttår :)

En barnefysioterapeuts hverdag

Nå har jeg kommet i godt i gang med jobben, og jeg trives kjempegodt. Tre  dager i uka er jeg ute i felten sammen med kollegaer i CBIA (Community Based Intervention Association). Vi oppsøker blant annet små klinikker ute i "compounds" - dvs fattige områder av Lusaka.

Typisk bebyggelse i compounds

Behovet for fysioterapi er enormt, og antallet fysioterapeuter begrenset. Det er ofte over 50 barn som kommer til behandling, og vi har to timer til rådighet på hvert sted. Sammen med min kollega og meg er det også noen frivillige. Disse er mødre til funksjonshemmede barn som har fått opplæring slik at de kan hjelpe andre foreldre med enkel behandling.

Den vanligste diagnosen her er CP. Jeg vil anslå at 70-80% av barna jeg har sett har denne diagnosen. Neste på lista er nok "lærevansker" - dvs alt som man ikke helt vet hva er. Ellers finner man en del barn med Downs syndrom og ryggmargsbrokk.

Selve diagnostiseringen foregår litt annerledes enn jeg er vant til fra Norge. Her henviser legene pasienter til fysioterapeuten for diagnose! Det betyr jo at diagnose ofte settes kun på bakgrunn av observasjoner. Dersom man feks. ønsker CT av et barn med CP må foreldrene betale for dette. 

Jeg fikk et nytt barn til vurdering i forrige uke, en 3 år gammel jente. Moren var veldig bekymret fordi hun var forsinket motorisk og ikke kunne gå mer enn noen få skritt. Jeg observerte henne og snakket med moren, og fikk etter hvert en klar følelse av at dette dreide seg om et barn med autismeproblematikk. Jeg ble derfor nødt til å skrive "autisme" under punktet diagnose - noe jeg føler egentlig ligger LITT utenfor mitt kompetanseområde å gjøre. Men - her i Zambia er man ikke ordentlig fysioterapeut med mindre man stiller diagnose. Så da så! Jeg har imidlertid en klar følelse av at dette ikke er en vanlig diagnose her - den havner nok i kategorien "lærevansker".....

Neste dag traff jeg en nydelig mamma med en blid og fornøyd 8 mnd gammel gutt. Hun kom også for første gang og lurte på hvorfor gutten hennes ikke utviklet seg like fort som de andre barna. Et raskt blikk fortalte at dette var en gutt med Downs syndrom. Moren hadde aldri hørt om dette før, så sittende i et rom med 30-40 barn og foreldre måtte jeg forklare henne hva dette innebærer. Det er uvant å være den som overbringer nyhetene til foreldrene, og spesielt når det ikke er gjort noen medisinske tester av gutten. Han var imidlertid en herlig krabat, og moren var utrolig takknemlig for å få en forklaring og få vite hva hun kan gjøre for å hjelpe ham.

Som alle barnefysioterapeuter vet, så foregår mye av vår arbeidsdag på gulvet. Jeg har begynt å få skikkelig hard hud på knærne fordi jeg gjerne jobber i piratbukser, og de teppene vi sitter på er utrolig røffe. Kjenner at det ikke er så veldig fristende å iføre seg lange bukser når gradestokken viser 33 grader, så jeg kategoriserer det som yrkesplage og lever med det.....

Når arbeidet nå er kommet godt i gang håper jeg at flere av dere har lyst til å bli faste givere til PLAY slik at vi kan fortsette å nå ut til disse barna - behovet er kjempestort! Hvis du mangler en julegave til noen som har alt så kan du jo gi et funksjonshemmet barn i Zambia en bedre framtid ved å støtte PLAY i deres navn :)

Info om hvordan du kan støtte PLAY finner du på hjemmesiden www.play-zambia.no