Skal det være en høne?

Eller kanskje en hund? Eller hva med vindusviskere, telefonladere, tomater, mangoer, flagg, klokker eller en kopp? Jeg er på vei gjennom Lusaka en ganske så vanlig tirsdags formiddag, og kan ikke unngå å la meg fasinere over alt man kan få kjøpt gjennom et bilvindu i dette landet. Det hadde vært artig å gjort et forsøk en gang - hvor lenge kan jeg klare meg med bare å handle gjennom et bilvindu? Tror nok kanskje jeg hadde endt opp med en del ting jeg ikke hadde så gresselig bruk for, mens en del ting som jeg anser som forholdsvis essensielle kanskje kunne glimret med sitt fravær litt lenger enn ønskelig. Jeg tror for eksempel at det kunne blitt dårlig med grovt brød, shampo og kaffe - og hva er vel livet uten det i lengden? Men tanken er ganske underholdende. Jeg opplevde en gang å komme i butikken med en handleliste for grønnsakswok, bare for å finne at grønnsaksdisken inneholdt sitroner og rødbeter. Da tror jeg faktisk en handlerunde gjennom bilvinduet kunne gitt bedre resultat, selvfølgelig litt avhengig av hvilket nabolag jeg kjører gjennom og hvilke kryss jeg blir stående på rødt. Men sånt er jo med på å piffe opp hverdagen litt, eller hva? I dag ble fangsten gjennom vinduet et par påfyllingskort for kontanttelefon, tre avokadoer, en pose tomater og en utskjelling fordi jeg ikke ville kjøpe CD'er med gospelmusikk.

Avokado og tomatsalat til middag i dag, altså!

Dette og hint

Nå er jeg akkurat tilbake etter et lite besøk på en av CBIA-klinikkene. Det var utrolig koselig å se igjen alle kolleger, frivillige, foreldre og barn! Kjenner at jeg gleder meg til å komme i gang igjen. Jeg fikk høre at mange foreldre ute i compoundene spør etter meg og lurer på om jeg ikke snart er tilbake. Det er jo hyggelig å vite at de setter pris på den jobben jeg gjør :) Så nå får vi bare håpe papirmølla ikke tar alt for lang tid, spesielt siden Violet som er eneste omreisende fysioterapeut på CBIA straks går ut i fødselspermisjon. Den varer imidlertid bare i 3 mnd, men siden arbeidsgiver må betale lønna hennes i denne perioden har de ikke råd til å ta inn noen vikar. Det er et stykke igjen til de rettighetene og godene norske arbeidstakere og arbeidsgivere er vant til......

For to helger siden kom Siv-Hege, min kollega fra tiden i Livingstone, på besøk til Lusaka. Veldig koselig å treffes igjen! Hun har vært i Livingstone i forbindelse med innsamling av data til masteroppgaven sin, men tok nå turen nordover for å hjelpe til med å forsvare Norges ære under Nordic Sports Day. 

Vi norske var passe kjepphøye og store i kjeften før det hele begynte siden vi vant i fjor, men måtte til slutt innse at Norge endte på en særdeles skuffende 3. plass - slått av både Sverige og Finland. Vi konkurrerte i volleyball, svømming, fotball, kubb, tautrekking og gummistøvelkast. Jeg vet ikke helt hva som samlet sett gikk galt i løpet av dagen, men jeg vet i hvert fall at min egen innsats på startetappen av 4 x 100 meter stafett ikke akkurat var egnet til å heve nivået. 

Rett etter at dette bildet ble tatt klarte jeg å skli i det starten gikk, slik at bena bare forsvant under meg. Jeg prøvde selvfølgelig å komme meg opp så raskt som mulig for å ikke miste for mye tid, hvorpå bena nok en gang forsvant under meg og jeg rullet over i neste bane. Den eneste grunnen til at vi ikke endte helt sist var at Finland aldri klarte å fullføre pga en skade underveis...... Det er mulig det er en grunn til at min sportslige karriere aldri helt tok av, men moro var det nå lell! Deilig mat på den danske ambassaden avsluttet dagen.

Mens jeg skriver holder jeg på å eksperimentere med litt baking i den "nye" gassovnen vår. Vi har invitert en gjeng i forbindelse med Peters bursdag i morgen, og siden jeg har tenkt å prøve meg på en foccaccia i morgen så må jeg eksperimentere med litt kakebaking i dag i fht å lære steketid osv. Må innrømme at det er en forholdsvis varm fornøyelse, men vi får håpe resultatet blir duganes :)

"Hverdagen" kaller :)

 En lang og deilig sommerferie i Norge er over, men den hverdagen jeg har kommet tilbake til er litt annerledes enn den jeg forlot. Peter og jeg måtte flytte ut av huset vi leide før vi satte oss på flyet, og da vi kom hjem igjen flyttet vi rett inn i en container på en bakketopp som vi eier. Den skal med tid og stunder bli et hus, men enn så lenge er den faktisk kun en container :)

Mitt nye hjem :)

Det gjenstår litt arbeid før det kan kalles hus.....

Når det gjelder utedo og bøttedusj er jeg jo heldigvis godt trent fra hytta på Hvaler, så det er ikke noe stort problem. Utsikten i dusjen er dessuten upåklagelig! Etter hvert har vi fått opp noen solcellepanel, så vi kan boltre oss med luksus som kjøleskap! Når dagtemperaturen inne i containeren runder 50 grader så kommer det godt med :) Det skal bli godt å få et tak over så vi får litt skygge, men det skjer i zambisk tempo, så det gjelder å ikke være for utålmodig.

Tålmodig må jeg også være når det gjelder jobb. Jeg venter nå på å bli registrert som fysioterapeut igjen. Forrige midlertidige registrering har utløpt, og selv om jeg syns jeg var ute i god tid for å få en ny på plass har jeg måttet innfinne meg med at det ikke holdt helt denne gangen heller.... Det gjelder bare å ikke miste motet, så går det seg til. Jeg gleder meg virkelig til å komme i gang med jobben for PLAY igjen! I tillegg ser det ut til at det kan ordne seg med noe inntektsbringende arbeid her i Zambia - det gjenstår bare litt mer papirarbeid  og venting.......

Jeg har ikke vært helt uvirksom mens jeg var i Norge heller. Hjelpemiddelsentralen har gitt oss to gåstativ, og etter litt korrespondanse med flyselskapet fikk vi fraktet dem ned gratis. De skal brukes på klinikkene slik at flest mulig barn kan få tilgang på å gå litt hver uke. Jeg skulle gjerne hatt nok til å dele ut til alle de som trenger det, men på denne måten blir det i hvert fall flere enn to som får muligheten. 

Ute og går for første gang! 

Ellers har jeg holdt foredrag om Zambia og PLAY for Landslaget for Offentlige Pensjonister i Sarpsborg. Honoraret ble en donasjon til PLAY :) Vi har også startet opp et samarbeid med Blomsterøya barnehage. De skal ha en forestilling og utstilling til våren, og overskuddet går til PLAY's arbeid. Bildepresentasjon for barna om Zambia og PLAY er oversendt, samt en artikkel til foreldremagasinet deres.

Nå begynner temperaturen å stige såpass at det blir vanskelig å konsentrere seg om å skrive, så jeg får gå ut i solen og fortsette å skrape og male det som skal bli en glassdør etter hvert. Ha en fin dag!

Av og til kan man savne NAV....

I dag vil jeg dele historien om Thomas. Han er 11 år og en herlig type. Skikkelig glimt i øyet og kjappe kommentarer. Engelsken hans er meget god, og det er lett for meg å kommunisere med ham. Thomas har også cerebral parese, og kroppen hans motarbeider ham kraftig. Jeg møtte Thomas da mor kom med ham for å få hjelp med rullestolen hans. Thomas er ett av de få barna med funksjonshemming som har foreldre som har hatt råd til å kjøpe en rullestol. Problemet er imidlertid at Thomas har så store spasmer at han ikke klarer å bøye nok i hoftene til å sitte i stolen. Dermed har den stått ubrukt i mer enn ett år, og Thomas blir båret rundt på ryggen til mor.

Jeg ble oppringt fra verkstedet hvor de lager papp-stoler og spurt om jeg kunne komme og hjelpe dem med å vurdere hva vi kunne gjøre. Tre voksne mennesker forsøkte å hjelpe Thomas inn i stolen uten å lykkes - han beklaget at han ikke kunne være til mer hjelp.... Deretter startet prosessen med å tenke nytt. Thomas kunne fortelle at han liker å sitte i stolen han har fått laget til klasserommet på skolen. Den føler han seg trygg i, og dermed klarer han å slappe av. Vi fikk hentet stolen fra skolen og startet med å oppgradere denne siden den begynte å bli litt liten. Bildet viser en foreløpig tilpasning - det gjenstår fortsatt et par små endringer. Nå er det opp til gutta på Apters å lage en tilsvarende stol som kan festes til ramma i rullestolen, så burde vi komme i mål! Thomas har høytidelig lovet meg at han ikke skal spise seg feit - vi har nemlig ikke mye plass i bredden på denne stolen hvis den skal passe innenfor ramma av rullestolen. I følge mor er han stadig etter henne for at hun skal gå ned litt i vekt også, så det burde nok gå bra :) De har en herlig tone seg i mellom - hun småerter med å kalle ham lille banan når spasmene slår til, men får seg kjapt et tilsvar.

 Når man er vant til å jobbe med hjelpemidler som enkelt kan justeres i alle retninger er det uvant og utfordrende å måtte ta alle avgjørelser på forhånd, for så å komme tilbake en uke senere og sjekke om det gutta har laget faktisk passer og fungerer slik vi hadde tenkt. Deretter må det evt kuttes eller legges til litt papp her og der og fylles ut med puter til vi kommer i mål. Du verden hvor mye lettere det er i Norge der vi kan søke om en annen rullestol fra NAV hjelpemiddelsentral når den man har ikke passer. Her må man ta utgangspunkt i det man har og gjøre det beste ut av det. Thomas var nå uansett storfornøyd og kunne meddele at han har stor tro på at han endelig skal kunne bruke rullestolen. Så får tiden vise om kunden har rett :)

Langs en vei

En lørdag ettermiddags spasertur langs gatene i Lusaka byr på så mangt - både hyggelig og trist. Været er definitivt i den første kategorien i dag. Deilig norsk sommertemperatur og sol med små bomullsdottskyer. Langsmed veien står trær i full blomst; hvitt, rødt, gult og lilla om hverandre. Et lite stykke opp i veien sitter en gammel, gråhåret kone og selger tomater, maiskolber, jordnøtter og tørkede larver. Hun hilser og smiler blidt når jeg spør: "Tomatoes singati?" Hun gir meg en pris, og jeg handler et par til middagen. Like bortenfor ser vi en mann som står og kaster søpla si rett ut i diket. Jeg slutter aldri å forundre meg over at zambiere ikke synes å bry seg om at de bor midt i en søppelhaug så lenge gårdsplassen deres er upåklagelig. Plutselig høres masse tuting. En kolonne med biler kjører forbi med folk sittende i vinduer og stående på lasteplan. Det er bryllup, og det må markeres - gjerne med litt hasardiøs bilkjøring..... Vi vandrer videre, og under et tre utenfor kirken sitter et kor og har ettermiddagsøvelse før morgendagens gudstjeneste. Som alltid ledes sangen av en forsanger, hvorpå alle faller inn og svarer. Rent er det ikke, men det er allikevel vakkert på sin egen sjarmerende måte. Bak oss ringer en bjelle, og straks etter kommer issykkelen forbi. "God ettermiddag - skal det være en ispinne? Nei takk, ikke i dag." Et stort avokadotre bugner av enorme frukter snart modne for innhøsting. Det er alltid sesong for noe her - det er et rikt land på mange måter. Etter en stund høres lyden av hard oppbremsing, og vi snur oss og får se en lastebil kjøre av veien og med en uhyggelig lyd snurre rundt. Overalt kommer det folk løpende mot ulykkesstedet. Noen forhåpentligvis for å hjelpe, men mange sannsynligvis for å se om de kan berike seg på noe fra vraket. Uansett er det ikke noe vi kan gjøre i en slik folkemengde, så vi fortsetter vår vandring med en liten klump i magen.  Lenger nede i veien er det noen unger som leker med en ball - blide, herlige unger. De er så opptatt at de ikke registerer oss i det vi passerer.

En liten vandring som dette minner meg på hvor utrolig kontrastfylt dette landet er. Det er så mye vakkert og stygt, så mye fantastisk og så mye trist. Men jeg elsker Zambia på godt og vondt :)

Påskefri!

Nå har jeg fått hjem kjæresten etter å ha vært alene hjemme i en ukes tid - koselig! Må likevel innrømme at det er litt godt med alenetid også. Det er et konsept som zambiere finner det vanskelig å skjønne. De er aldri alene. Dersom en zambier ikke har folk rundt seg hele tiden begynner de å lure på hva som er galt med dem. Så akkurat på det punktet er og blir jeg nok norsk (og litt skrullete sett med zambiske øyne...)

Gutta boys på Mtendere clinic

De siste ukene har jeg hatt mange flotte opplevelser på jobb for PLAY. En del av ungene som jeg nå har jobbet med en stund har vist utrolig flott framgang, og foreldrene har strålt når de har kommet på klinikk. En av "gutta mine" har vært helt utrolig slapp (hypoton) - en sånn unge som du nesten mister ut av hendene når du løfter ham opp. Han hadde ingen spontan aktivitet med verken armer eller ben. I forrige uke lå han og støttet seg på armene og kikket nysgjerrig rundt seg i mageleie, og han kunne sitte i knesittende en liten stund uten støtte! Moren var et eneste stort smil :)  Da er det virkelig verdt å være barnefysioterapeut!

Ut på tur!

Påskens siste arbeidsdag var skjærtorsdag, siden det ikke er fridag her. Dagen ble brukt til ekskursjon med Anglican Street Childrens Project. 59 unger og 13 lærere stappet inn i en buss med 20 seter - off we go! Målet denne gangen var en dyrepark like utenfor Lusaka. Mange av ungene har aldri sett Afrikas dyr. De er vokst opp i en compound i Lusaka og har ofte ikke reist noe sted pga dårlig økonomi. I god zambisk tradisjon ble det mye venting i løpet av dagen. Først på de elevene som hadde gått hjem fra møteplassen fordi vi var litt sent ute med å hente dem. Dernest køkjøring gjennom en overtrafikkert bykjerne, for så å vente på guiden som skulle vise oss rundt. Jeg slutter aldri å la meg imponere over den tålmodigheten ungene viser - jeg er langt mer utålmodig på deres vegne! Men - vi fikk nå sett både løver, sebraer, antiloper, krokodiller og mye mer.

Stolte elever poserer foran løvene :)

Nå tar jeg meg et par dager påskeferie med god samvittighet, og ønsker dere alle sammen en riktig god påske!

Grusomme nyheter

I går fikk jeg noen skikkelige forferdelige nyheter på jobb. I Chawama compound var to unge gutter blitt drept i løpet av natta. De ble drept for å lage "medisin" - en del tradisjonelle healere bruker unge gutters penis i sine miksturer. Jeg har lest om dette tidligere, men det kommer liksom enda nærmere når det skjer her hvor jeg jobber. Det er så uvirkelig at folk i 2012 fortsatt tror på slikt! I mine øyne blir det bortimot det mest egoistiske man kan gjøre - drepe et barn med hele livet foran seg for å skaffe seg selv hell og lykke.

Det er ikke tvil om at witchcraft og tradisjonell healing fortsatt står sterkt i Zambia, men det er vanskelig å få folk til å snakke om det. Kollegene mine på sykehuset sier at det er utrolig mange som oppsøker slike "doktorer", men at det ikke er noe man snakker om. For meg som hvit blir det ekstra vanskelig å få noe innblikk i hvordan folk tenker om dette. Jeg må innrømme at når sånt som dette skjer så er jeg ikke sikker på at jeg egentlig vil vite heller, for det er så utrolig opprørende. Jeg har ledd godt når jeg har fått stukket brosjyrer inn gjennom bilvinduet som lover at Professor Ali kan fikse alt fra å stramme opp vagina til å hjelpe meg å vinne i lotto, men hvis dette er hvordan de gjør det så er det jammen ikke noe å le av!

Beklager å komme med så lite hyggelige nyheter på kvinnedagen. 8. mars er public holiday i Zambia, og også for kvinners rettigheter gjenstår det mye arbeid her. Mandag er det nok en fridag - denne gangen Youth Day. Jeg håper alle ungdommer i Zambia snart kan føle seg trygge på at de kan vokse opp uten å bli utsatt for voksnes ekstreme egoisme!